Oppglødd av forrige ukes bestigning av Hornstinden i Vevelstad, hadde jeg en ny topp i sikte. Denne gangen var blikket rettet mot Tomma – ei øy jeg stadig vender tilbake til. Fra før hadde jeg tatt meg til topps på Tomskjevelen (2002) og Tomtinden (2009). Nå sto den siste mastodonten på øya for tur – nemlig Breitomma. Men jeg hadde nok overvurdert mine egne evner som tinderangler – og undervurdert terrenget, for bestigningen endte med fiasko.
Ferga fra Nesna la til kai, og som vanlig tok jeg beina fatt. Men til forskjell fra tidligere turer hit, gikk jeg til høyre i krysset og fulgte innersida av øya nordover mot Forsland. En bil stoppet opp, og sjåføren tilbød meg skyss – en gest jeg bestandig synes er hyggelig. Men også denne gangen foretrakk jeg å ta meg fram for egen maskin, til tross for en ryggsekk som veide litt.
Tomtinden bader i kveldssol.
Gården Skeivstad (eller ‘Skjefstad’, som det ble skrevet før) er nevnt i Aslak Bolts jordebok fra 1432.
Etter fire km langs landeveien var jeg framme ved gården Forsland. Rett på andre sida av brua over Forslandselva er det at stien oppover mot Forslandsvatnet starter. Dit hadde jeg tenkt å gå i kveld. Overraskende var det at jeg måtte iverksette vading av Forslandselva etter bare noen få hundre meter. Kloppstein var lagt ut, men med stor vannføring i vassdragene etter mye nedbør den siste tida, rant vannet over de utlagte steinene.
Ganske umiddelbart må Forslandselva vades.
Stien viste seg akkurat like veletablert og tydelig som antatt. Det er nemlig her de aller fleste som skal opp på Tommas og Nesna kommunes høyeste fjelltopp, Tomskjevelen (922 moh.) går, skjønt det også er mulig å starte fra vest og slutte seg til stien etter hvert. Allerede ved utgangspunktet får man en indikasjon på toppens popularitet, der ei infotavle i sin helhet er viet «Skjevelen». Også for skikjørere er fjelltoppen mye oppsøkt. For de som liker barmark bedre, har Nesna Turlag merket stien helt til topps.
Plutselig høres noen kraftige vingeslag i skogen, og et prakteksemplar av en storfugl viser seg. Like etter får jeg se nok en storfugl ta til vingene og fly i skjul.
En mye benyttet tursti.
Jeg var av den oppfatning at stien kunne føre meg opp i høyden på en relativt lettvint måte, noe som for så vidt stemte. Minuset var at det ble nokså langt å gå i snaufjellet bortover mot Breitomma (803 moh.) vest på øya. I etterpåklokskapens lys var nok ikke dette noen god ide med tanke på å optimalisere muligheten for en bestigning. På den annen side fikk jeg sett øyas indre egner fra en ny vinkel. Dessuten var de gamle trappetrinnene før en kommer opp til vatnet en severdighet i seg selv.
De gamle trappetrinnene er fremdeles til god nytte.
Den siste kneika var seig med den tunge sekken, men slitet var glemt da jeg fikk se Forslandsvatnet ligge som et speil denne vakre kvelden. Fant meg en grei teltplass ikke så langt fra stien, som herfra går nordover langs vatnet. Allerede ved ankomst begynte det å skjømes. Seinere på kvelden viste en mektig stjernehimmel seg. Karlsvogna hadde inntatt posisjon rett over Tomskjevelen, mens en flik av månen sto som en lysende sigd over Silatindan i nordøst.
Framme ved Forslandsvatnet (148 moh.) med Tomskjevelen (922 moh.) ruvende bak.
I vest viser Breitomma seg.
Dag 2 (av 3):
Info
Start: 10:35
Framme: Ca. 16:30
Tilbake: 21:05
Starttemp.: + 15°C
Vær: Delvis skyet / sol → sol fra klar himmel.
Et tappert forsøk
Et tynt slør av skyer gjorde at jeg unngikk den brennende heten i teltet på morgenen som gjerne oppstår når sola står rett på. Men allerede da jeg var klar til start var dette sløret i ferd med å trekke seg unna, og resten av dagen hadde jeg sol fra klar himmel.
Jeg fulgte stien bortover mot foten av Tomskjevelen. På nytt igjen måtte Forslandselva vades, før motbakkene begynte. Stien ble fulgt oppover Skjevelen til jeg befant meg på ca. 350 moh. Herfra tok jeg til å følge fjellsida vestover til jeg befant meg på sadelen mellom Forslandsdalen og Finnvikdalen. Videre bortover mot foten av Breitomma hadde jeg sett for meg et enkelt lende. Så feil kan man ta!
Det fine været fortsetter.
Nok en vading av Forslandselva må til – denne gangen i utoset av Forslandsvatnet.
Litt oppi høyden blir jeg begunstiget med en flott utsikt nordøstover mot Aldra, Silatindan og Sjona.
Turen opp hit har gått fra vatnet t.v. i bildet, men herfra skifter jeg kurs og får Tomtinden som blikkfang.
Jeg forsøker å holde høyden bortetter fjellsida av Skjevelen, da Breitomma med ett kommer til syne i vest.
Terrenget viste seg kupert, knausete og tungvint å ta seg fram i. All sikksakk-gåinga og stadige forseringer av mindre forsenkninger – i tillegg til en litt for tung oppakning – tæret på kreftene. Da jeg omsider var framme ved det området der fjellet begynner å bli bratt, ble en gnagende tvil enda mer påtrengende.
Turen innover hit hadde definitivt vært adskillig mer anstrengende enn det jeg hadde innbilt meg, og det kjentes på en gammel skrott. Toppen så dessuten overraskende vanskelig ut, med flere bratte hammere oppover. Men viktigst av alt var tidsfaktoren. I slutten av august kommer mørket fort, og klokka var allerede blitt halv fem. Det ville bli litt av et stress å først komme seg til topps, og så helt tilbake til teltet mens det ennå var dagslys.
Om dette er dagen for en bestigning av Breitomma blir jeg stadig mer i tvil om.
Til slutt bestemmer jeg meg for å gi meg, og trøster meg med at jeg tross alt har gjort et tappert forsøk.
Beslutninga var tatt. Tilbaketuren håpet jeg skulle bli noe enklere ved å følge ei annen lei. Jeg aktet å ta meg nedover mot det store dalføret som går tvers over Tomma, og som bærer navnet Tomsvikdalen på vestsida av vannskillet og Forslandsdalen på østsida. Men atter en gang havnet jeg i trøbbel. Det ble etter hvert såpass bratt at jeg måtte vokte meg vel hvor jeg satte føttene. På det verste gikk det uhyrlig sakte, og da jeg endelig var kommet meg ned i dalen hadde sola gått ned. Skremte for øvrig opp sju ryper et sted.
Til tross for vanskeligheter er det en fin kveld i fjellet. Sørover mot Løkta, Søstrene og Dønnmannen.
Den majestetiske Tomtinden, som på kartet har fått det feilaktige navnet Breitinden, besteg jeg i 2009.
Det var en sann fryd å kunne følge en tørr og fin sti gjennom bjørkeskogen, men hvor lenge var nå egentlig Adam i Paradis? Da jeg ifølge kartet skulle begynne å nærme meg Forslandsvatnet fra vest havnet jeg i et sumpområde uten like. Stien var borte, muligens under alt overflatevatnet. Nå ble det fryktelig mye knot. I småskogen litt unna sumplandet kom jeg på et slags tråkk som jeg tok til å følge, men retninga ble stadig mer feil, så jeg snudde og gikk tilbake.
Enn så lenge er «Adam i Paradis» – dvs. på en lettgått sti.
Etter alt slitet tenkte jeg ikke klart lenger, og det sto for meg at det greieste nok var å gå i rett linje mot vatnet. Var jeg først ved vatnet kunne jeg bare følge strandlinja tilbake mot teltet. Jeg var så nært, men likevel så langt unna, her jeg sto i sumpen med overflatevatn på alle bauger og fronter. Elva buktet seg som en slange gjennom det hele. Her måtte det vades! Den første vadinga gikk greit, men på det neste forsøket over ei tjønn ga bunnen etter. Tok ikke sjansen på å sette meg fast og gikk heller rundt.
Sumpen er nesten et tilbakelagt stadium, men nesten er ikke godt nok.
Den siste lille biten mot vatnet gikk gjennom pistrete krattskog, før jeg møtte på stien igjen i vannkanten. Alt plunderet hadde krevd mye tid, og nå begynte det til og med å spøke for om jeg ville rekke kveldens godbit, nemlig Bodø/Glimts kvallikkamp om plass i Champions League. Jeg gikk på! Fryktelig så stort dette vatnet skulle være! Tilbake ved teltet var det bare å fylle opp vannflaskene, vrenge av seg alt av våte klær, og komme seg sporenstreks ned i soveposen for å se fotball.
Etter mye strev og slit har jeg endelig nådd fram til Forslandsvatnet, men teltet står i motsatt ende.
Dag 3 (av 3):
Info
Framme: 10:10 (fergeleiet)
Starttemp.: Ca. + 13°C
Vær: Delvis skyet / sol.
I uvissa
Gårsdagens strabaser hadde påført meg gnagsår, men det verste var likevel at mobilen konket. Fra nå av hadde jeg ikke mulighet til å følge med på klokka, noe som er lite gunstig når en skal nå ei morgenferge og det er godt og vel ei halvmil å gå. Dermed var det bare å forsøke å holde et visst tempo på tilbaketuren.
Kaffekoppen er et must om morgenen.
Nede ved veien kom jeg i prat med et par fra Lidköping ved Vänern som skulle ta turen opp på Tomskjevelen. Før jeg ønsket dem god tur opplyste de meg om klokkeslettet. Jeg nådde ferga med 20 minutters margin.
Det ble en kraftkrevende og til dels frustrerende tur til Tomma denne gangen, men jeg fikk også gjort meg en del erfaringer. I etterkant har jeg skjønt at «nordryggen» av Breitomma er den mest hensiktsmessige å følge til topps, og ikke den sørlige ryggen som jeg hadde siktet meg inn på. Fjelltoppen framstår fortsatt som aktuell, men ved et eventuelt seinere forsøk vil jeg nok ta utgangspunkt i Finnvikdalen vest på øya.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Oppglødd av forrige ukes bestigning av Hornstinden i Vevelstad, hadde jeg en ny topp i sikte. Denne gangen var blikket rettet mot Tomma – ei øy jeg stadig vender tilbake til. Fra før hadde jeg tatt meg til topps på Tomskjevelen (2002) og Tomtinden (2009). Nå sto den siste mastodonten på øya for tur – nemlig Breitomma. Men jeg hadde nok overvurdert mine egne evner som tinderangler – og undervurdert terrenget, for bestigningen endte med fiasko.
