# 722 • 30. juni – 2. juli 2025
Dag 1 (av 2):
Musserende Mosjøen – 150 år som by
2025 var det året da Mosjøen feiret 150 år som by, og et allsidig og variert program spredt utover hele året kunne tilby noe for enhver smak. Ikke minst nå under Festspillene Helgeland var det et mylder av kulturarrangementer å velge og vrake i. Selv hadde jeg sydd i hop et opplegg som strakte seg over to dager i månedsskiftet juni – juli, og som inkluderte overnatting på det historiske Fru Haugans Hotel øverst i Sjøgata.
Mosjøen heter på sørsamisk Mussere – med trykk på første stavelse. Tilfeldighetene vil ha det slik at også et norsk ord skrives på samme måte – mussere – et verb med trykk på andre stavelse som betyr sprudle, bruse, syde, skumme – som i musserende vin. Og ordet passer godt på Mosjøen disse festspilldagene. En sprudlende og sydende by som kulminerer med den årlige Byfesten. Etter å ha ruslet oppover Sjøgata fra Sjøsiden senter, sjekket jeg inn på Fru Haugans i halv totida.
Fru Haugans Hotel kan spore virksomheten tilbake til 1794, men sitt nåværende navn fikk hotellet i 1885.
På vei dit hadde jeg vært innom Jacobsenbrygga, der Vefsn museum holder hus, og sett basisutstillinga «Historien om en by». Jeg har ikke tenkt å gå gjennom 150 år med byhistorie, men vil heller være opptatt av åra fram mot 1875, da byen ble grunnlagt. Det er naturlig å dvele litt ved 1860- og 70-tallet, særlig fordi mye av den bevarte trehusbebyggelsen i Sjøgata ble oppført da. Dessuten har Mosjøen Byspill «Dæ året byen vart by» lagt handlinga til grunnleggingsåret. Til slutt vil jeg rette fokus mot det gamle og ærverdige Fru Haugans Hotel.
Jeg fikk tildelt rom i anneksets andre etasje med utsikt mot hotellhagen. Annekset er på langt nær noe nybygg, da det ble satt opp i 1851, et halvt århundre etter at Fru Haugans Hotel så dagens lys. Men bygget har blitt godt vedlikeholdt, og rommene er selvsagt oppgradert til moderne standard. Siden jeg hadde god tid på meg før dagens forestilling av Mosjøen Byspill skulle gå av stabelen kl. 17:00, gikk jeg og handlet, før det ble middag på Venezia pizza og grill i Strandgata.
Flott utsikt ned mot hotellhagen, der åpningsscenen av Byspillet finner sted.
Så var det endelig duket for Byspillet, et vandrespill fra 1992 som tar publikum gjennom gamle Mosjøen. Handlinga er lagt til året 1875, i brytningstida da Mosjøen fikk bystatus. Mange av scenene foregår i Nergato – ei smal og uasfaltert gate nedenfor Sjøgata, helt ned mot Vefsna langs naust og brygger fra 1800-tallet. Dette var fjerde oppsetning på like mange dager. I det følgende lar jeg syv videosnutter ledsaget av en kort introduksjonstekst ta leserne gjennom noen sentrale sekvenser av det historiske og humoristiske Byspillet.
I 1872, få år før Mosjøen fikk bystatus, hadde «Nordlandsbanens far» Ole Tobias Olsen offentlig lansert en visjon i form av et avisinnlegg som fikk stor oppmerksomhet, nemlig å bygge en jernbane fra Trondheimsfjorden og nordover landet. Lensmannen i Mosjøen er oppglødd over planene og har store vyer for Mosjøens framtid.
Bunnsmøringen av båten går ikke like raskt unna som ønskelig.
Unger som leker.
Men leken kan ta overhånd og gå utover arbeidsoppgavene – til de voksnes fortvilelse.
Mosjøen Byspill er et populært vandrespill, der publikum forflytter seg fra scene til scene.
Det som på folkemunne ble kalt Engelskbruket hadde i en tiårsperiode gitt arbeid til både vefsninger og utallige innflyttere. De gode mulighetene for inntekter i skogbruket gjorde at de tradisjonelle næringene jordbruk og fiske fikk knallhard konkurranse om arbeidskrafta, noe denne scenen med all tydelighet forteller.
Mosjøen Byspill: «Dæ året byen vart by»
Mosjøen Byspill ble etablert som et pedagogisk utviklingsprosjekt ved Vefsn Folkehøgskole i 1991, etter initiativ fra daværende rektor, Magne Pettersen. Premieren var under Utflytterstevnet i 1992, før det igjen ble satt opp i 1995. Siste gang spillet ble oppført var i 2005. Manusforfatter er Stig Bang, mens musikken er skrevet av Stein Ivar Mortensen. I tillegg har hundrevis av aktører og medvirkende vært i sving. Allerede fra første oppsetning har Byspillet vært en uforbeholden publikumssuksess.
Det skulle altså gå hele 20 år før Mosjøen Byspill skulle gjenoppstå med åtte forestillinger under Festspill Helgeland i jubileumsåret 2025. Dog med enkelte forandringer. F.eks. har den originale tittelen «Dæ året byen vart by» blitt forvansket til «Dæ året byen vårres vart tel by». Sluttscenen med Tiendebyttet har dessuten endret plass til utenfor Jacobsenbrygga.
Spillet gir et innblikk i brytningstida i Mosjøen rundt 1875, og man møter kondisjonerte borgere, unger som arbeider og leker, Kaffe-Gina, Petter Dass (!), fiskere som skal til å legge ut på havet, forelskede tauser, en dommedagsprofet, samt liv og spetakkel på Tiendebyttet – og en god del mer. Selv om tida har forandret seg, så er menneskene likevel forunderlig gjenkjennelige.
Kilder:
- Mosjøen Byspill 1997 viser «Dæ året byen vart by» av Stig Bang (nb.no)
- Spelhandboka.no (nb.no)
Den gamle trehusbebyggelsen fra 1800-tallet er ideelle kulisser.
En «dommedagsprofet» med talegavene i orden er av den formening at Babylon – mor til skjøgene og alle stygghetene på jorden – det er Mosjøen etter å ha vært en by. Han har nemlig «sett» inn i framtida til byen, og «dæ e’ ikke nå’ løstele syn, ska’ e sei dåkker». Vittige stemmer fra sidelinja tar imidlertid til motmæle.
Den scenen som ikke passer inn i tidskoloritten fra 1870-tallet er den der Petter Dass opptrer som hiphop-artist og synger om «småpigerne i Wefsen». I sin tid som huslærer i Vefsn på slutten av 1660-tallet satte den nyutdannede Petter barn på Dolstad-prestens stedatter, Margrethe, og måtte reise til kongen i København for å få tilgivelse.
Denne «tausæ» eller «fæssjo» tok i bruk utkrøpne metoder for å snike seg på dans.
Sluttscenen er fra Tiendebyttet – en institusjon i Vefsn som hadde sitt utspring på handelsstedet Kulstadsjøen, men som i 1875 for lengst hadde forflyttet seg til Mosjøen. På denne tida valfartet folk fra store deler av landet hit for å selge sine varer. Også rallarer med sine skillingsviser la gjerne turen innom de årvisse festlighetene om de kunne.
Byspillet var over. Svært underholdende, godt manus og – ikke minst – strålende skuespillerprestasjoner. I ettertid kunne man lese i lokalavisen at samtlige åtte forestillinger mellom 27. juni og 2. juli hadde vært utsolgt!
Klokka seks sto egentlig et foredrag om Byparkens historie på Kulturverkstedet for tur, etterfulgt av en omvisning i parken. Men siden Byspillet hadde vart i en time og tre kvarter, var dette nå utelukket. Foredragsholder og guide var ingen ringere enn tidligere kommunegartner Ragna Berg, som kom til Mosjøen i 1991 og som er arkitekten bak restaureringen og revitaliseringen av den historiske Byparken, etableringen av Elveparken oppover mot Øybrua og parkdraget langs Skjerva.
Avslapping på hotellets elveterrasse etter forestillingen.
Resten av kvelden ble brukt på hotellet og i hotellhagen. Den historiske atmosfæren som preger både hotellet og hagen, og for så vidt hele Sjøgata, var til å ta og føle på i det dimme kveldslyset ved bredden av den mektige Vefsna – Nordlands største og lengste elv – med det bratte Øyfjellet på den andre sida. Gikk litt langs elvebredden, satte meg ned i et lysthus og på hotellets elveterrasse. Ble for øvrig kontaktet av en tidligere klassekamerat som jeg ikke hadde møtt på 17 år, og vi avtalte et nytt møte siden han befant seg i distriktet.
Kveldslys over Sjøgata.
Dag 2 (av 2):
Historiske vandringer gjennom Sjøgata og Fru Haugans Hotel
Gikk ned og fikk meg frokost i spisesalen. Romslig og fin var den med et stort utvalg av pålegg m.m., og med lav pianomusikk i bakgrunnen. Etter å ha sjekket ut i halv tolvtida, sto en «guidet vandring gjennom historiske Sjøgata» for tur. I likhet med Byspillet var det bare noen få skritt å gå til utgangspunktet, siden også byvandringen startet ved hotellhagen. For kun kr. 100,- får deltakerne i løpet av en 40 – 60 minutter lang rusletur med faste stopp et innblikk i framveksten av Mosjøen som bysamfunn.
Vandringen gjennomføres til faste tidspunkter enkelte ukedager noen uker på sommeren, og er noe som alle som interesserer seg for den lokale historien burde delta på en gang. I dag var det lederen i Helgeland Historielag og tidligere leder ved museet, Kari Sommerseth Jacobsen, som skulle guide oss, ei lita gruppe på 6 – 7 påmeldte, gjennom det autentiske bygningsmiljøet i Sjøgata.
Leder i Helgeland Historielag, Kari Sommerseth Jacobsen geleider oss gjennom Sjøgatas historie.
Gården Mo og navnet Mosjøen
Navnet Mosjøen har sitt opphav i gården Mo. Gården er nevnt i Aslak Bolts jordebok fra 1432, men kan være eldre, noe det ubestemte og usammensatte navnet på gården tyder på. Tunet lå i nærheten av dagens sykehus, men gården omfattet i tillegg til store områder i sør og øst, det som i dag kjennes som Byflata – en vid og flat mo, eller elvedelta, som Vefsnas møte med fjorden har dannet gjennom tusenvis av år. Det er nettopp denne moen som ligger til grunn for gårdsnavnet.
Siste del av bynavnet har selvsagt med sjøen å gjøre. Men sjøen, eller sjyen, som er et svært utbredt navn i Nordland, er nok mer et navn på strandsonen som ligger ned mot sjøen – fjæra – enn selve sjøen. På Helgeland har vi navn som Lurøysjøen, Steinssjøen (Sømna), Solfjellsjøen (Dønna), Vallasjøen (Vega), Trosjøen og Sandnessjøen (Alstahaug), for å nevne noen svært få eksempler. Den opprinnelige betydninga av navnet Mosjøen er altså «fjæra tilhørende gården Mo».
Det store elvedeltaet, eller moen, ligger til grunn for navnet Mosjøen. (Foto: ca. år 1900 / Helgeland Museum.)
Strandstedet
Tettbebyggelsen rundt Sjøgata har røtter tilbake til tidlig på 1600-tallet, da stor befolkningsvekst i distriktet hadde ført til mange nyrydninger – ikke minst oppover Vefsna-dalføret. For disse gårdene ble elva den naturlige ferdselsåra, og bøndene bygde seg naust til sine elvebåter (olvfæringer) både på gården og ved fossene i elva. I Sjøgata kom det opp boder og brygger som hadde flere funksjoner. De ble gjerne brukt til overnatting og forberedelser til så vel kirkebesøk som fiskerier langt hjemmefra.
Gjestgiveri og handel kom på plass på slutten av 1700-tallet, og utpå 1800-tallet hadde det vokst fram et lite strandsted innerst i Vefsnfjorden. Strandstedet Mosjøen ble snart det naturlige senteret i det store Vefsn-distriktet som den gang også omfattet dagens Grane og Hattfjelldal kommuner. Sentrumsfunksjonen ble befestet ved at det den gang så viktige Tiendebyttet begynte å bli avholdt i Mosjøen istedenfor i Kulstadsjøen som bestandig tidligere.
Ola Oktober-brygga, bygd før 1862, kan stå som eksempel på de gamle bryggene som hadde flere funksjoner.
Klondyke
The North of Europe Land & Mining Co., Ltd., oftest kalt Engelskbruket, utgjorde en industriell revolusjon i Vefsn-distriktet som medførte en befolkningseksplosjon uten sidestykke på disse trakter fra og med etableringsåret 1866 og en del år framover. Den enorme tilflyttingen både fra kyststrøkene, Trøndelag, Østlandet og Sverige dannet grobunn for en by. Mange var de som ble tilbudt arbeid i skogene og en inntekt til å leve av. Men de demografiske endringene førte også med seg sosiale problemer.
Fra utstillinga «Historien om en by»:
Engelskbruktida var en gylden tid med nok av arbeid og mye penger. Men det var også en rå og ubarmhjertig tid, med fyll og spetakkel, mange farløse unger og mye slåssing – ikke minst i Mosjøen. Ordfører John Ottesen skrev i 1872 at det ikke lenger kunne forsvares å la: “..dette Samlingssted vedblive at være en Planteskole for alslags Raaheed, Vildskab og Lovløshed”.
I samtiden ble det også reagert på at Engelskbruket drev “rovdrift” på skogen. Det tok årtier før skogen i Hattfjelldal og Grane ble drivverdig etter at det siste tømmeret var fløytet ned Vefsna i 1886. Klondyke-tiden i 1870-årene ble derfor nødvendigvis avløst av krisetider i 1880-årene. Det ble konkurser blant handelsmenn i Mosjøen, arbeidsløse skogs- og sagbruksarbeidere, fraflytting av utkantgårder og stor utvandring til Amerika.
Mosjøens store forfatter Andreas Haukland vokste opp i trange kår på dette naustloftet som for lengst er revet.
Mange kunstnere har trådt sine barnesko i Sjøgata. Forfatteren Andreas Haukland (1873 – 1933) vokste opp i kummerlige kår på et naustloft (bildet over) hos sin fattige alenemor. «E e’ så svang,» bad han. Det var en spedlemmet fyr på åtte år. Sånn begynner den selvbiografiske bokserien om Ol-Jørgen. Haukland omtales som en pioner innen nyrealismen, og skriver om samfunnsgrupper som aldri før hadde blitt skrevet om, som rallarene. I «Flo og fjære» gir han presise skildringer fra Engelskbruktida og Sjøgatas sosiale uorden.
Adskillig bedre var oppvekstsvilkårene til en av landets fremste komponister på 1900-tallet, David Monrad Johansen (1888 – 1974). Tilværelsen var likevel ikke sorgløs i Barthgården, en forretningsgård fra 1865. Allerede som seksåring mistet han faren, Mikael Dass Johansen, som døde av difteri, og tre av søsknene vokste aldri opp. Innen malerkunsten gjorde Christian Tanke Andersen Bjørnaa (1834 – 1907) seg bemerket, både med sine malerier (bl.a. av Træna kirke) og huset sitt fra 1871, der han hadde atelier i den flotte arken.
Barthgården fra 1865 var barndomshjemmet til komponisten David Monrad Johansen.
I huset med ark, oppført i 1871, bodde og arbeidet kunstmaleren Christian Tanke Andersen Bjørnaa.
Handel og vandel har kjennetegnet Sjøgata gjennom all tid. Ikke minst under Tiendebyttet, som for 150 år siden var litt av en begivenhet. Da ble Sjøgata forvandlet til ei «maurtue», der det krydde av folk – lokale som langveisfarende. Selgere fra store deler av landet kom til Mosjøen for å tilby sine produkter – ofte bruksting av alle slag. Båter og hester ble byttet, solgt og kjøpt. Hit kom gjøglere, musikanter, rallarer, samer og svensker. Her ble avtaler inngått og arbeid tilbudt. Andreas Haukland har levende skildret denne livlige atmosfæren.
Kaffebodene var mange, trolig også før den såkalte klondyke-tida på 1870-tallet. Og i hvert fall etter. Kafekulturen i Mosjøen er viden kjent, og er på ingen måte noe nymotens fenomen, selv om klientellet har endret seg. I dag må vel Kulturverkstedet betraktes som selve hjertet i Gamle Mosjøen. Den tidligere forretningsgården fra 1862 byr, foruten kaffe og tradisjonsbakst, på kunst, bøker, foredrag og intimkonserter. Herfra driftes også Alrunen Antikvariat, og ønsker en å booke et Sjøgata-hus, er dette stedet å henvende seg.
Kulturverkstedet i den gamle forretningsgården fra 1862 er på en måte Sjøgatas pulserende hjerte.
Hjeronimus Ingebrigtsen Forsjord bygde dette huset i 1871 som bolig med øl- og vinutsalg i førsteetasje.
«Riv alt sammen» – om dramaet rundt bevaringen av Sjøgata i 1970
Langs Sjøgata (eller «Sjøgato» som det uttales på tradisjonell Vefsn-dialekt – eller «Sjøgaden» som det står skrevet på gamle gateskilt) står det som i dag er Nord-Norges største sammenhengende trehusbebyggelse. Over hundre beboelseshus, forretningsgårder, brygger, boder og naust – de aller fleste fra siste halvdel av 1800-tallet – utgjør til sammen et historisk bymiljø som har blitt tatt vare på. I dag omtales Sjøgata som Mosjøens stolthet, og er uten sammenligning byens største turistattraksjon.
Men det var på hengende håret at ikke trehusbebyggelsen i Sjøgata ble revet. Så langt hadde det gått at kommunens reguleringsplan anno 1970 foreskrev: «riv alt sammen!» Også i befolkninga var den gjengse oppfatning at de forfalne bygningene var lite å samle på. Hadde alt gått etter planen i kommunestyret den gang er det vel ingen som helst tvil om at veldig mye av trehusbebyggelsen i Sjøgata ville blitt jevnet med jorden. Heldigvis gikk ikke alt etter planen.
Kari Sommerseth Jacobsen forteller om dramaet i en reportasje i Helgelendingen 19. 9. 2017:
Da Arne Aalbotsjord, ordfører og bestyrer på samvirkelaget, trengte parkeringsplasser startet kampen om Sjøgata på 70-tallet. Riving av en mengde hus var en reell trussel – ganske forskrekkelig, sier Jacobsen og byr på historien om da Arbeiderpartiets Erna Olsen stemte mot ordføreren.
Under debatten sa hun ingenting, men da det kom til avstemming stemte hun mot forslaget om riving. Det var den stemmen som gjorde at de fikk et pusterom. Jeg synes hun var modig.
Representanten Erna Olsen sørget altså for en stemmes overvekt fordi hun hadde stemt mot sitt eget parti. Lydiabrygga, der Lydia Olsrud i sin tid hadde pakkhus for sin vidgjetne sentrumskiosk, var den første bygningen i Sjøgata som ble restaurert. Da man fikk se det vellykkede resultatet begynte stemningen i folket å snu. Dette kunne jo bli riktig så bra om restaureringen fikk fortsette. Resultatet kjenner vi. Sjøgata har blitt et ikon for byen, og et område byens innbyggere er stolte av å vise fram.
NRKs Knut A. Lie intervjuer ordfører Arne Aalbotsjord og verneforkjemper Kjell Jacobsen i kampens hete i 1970.
Lydiabrygga fra 1877 var den første bygningen i Sjøgata som ble restaurert, og er i dag en populær kafe.
Fra den ene guidede vandringen til den andre. Det nærmet seg nemlig en «historisk kunstvandring» i Fru Haugans Hotel, som jeg hadde kjøpt billett til. Jeg må innrømme at jeg hadde meldt meg på dette arrangementet mest pga. muligheten til å få se meg om i Nord-Norges eldste hotell, og i mindre grad kunsten. «Løypa» gikk nemlig gjennom flere bygg, nye så vel som gamle, fra rom til rom, høyt og lavt. Oppmøtet var i vinterhagen – et nesten helt nytt tilbygg inntil vestsida av annekset fra 1851.
Alf Gilroy Johannessen gir de påmeldte en kortfattet introduksjon i hotellets nye vinterhage.
Vi var vel en 9 – 10 stykker som hadde fattet interesse for dette – egentlig ei passe stor gruppe. Guiden vår, 82 år gamle Alf Gilroy Johannessen, fortalte at han var inngift i Haugan-slekta, og at han og kona Bjørg hadde kommet til Mosjøen fra Alfs hjemby Kristiansund i 1991. Jeg forsto det slik at de hadde stått i bresjen for flere utvidelser og utbedringer siden de tok over hotelldrifta. Etter en introduksjon av den kunnskapsrike herren, beveget vi oss fra vinterhagen og inn i hotellets mange kriker og kroker.
Restaurant Ellen er oppkalt etter den opprinnelige Fru Haugan.
Overalt henger det gamle malerier, for en stor del av lokale kunstnere.
Fru Haugans Hotel – Nord-Norges eldste hotell
Følgende tekst er fra en faktadel om hotellet publisert i Helgelendingen 10. 3. 2024:
Fru Haugans Hotell ligger i Mosjøen, og dets historie starter i 1794.
Det var jekteskipper Erik Sjursen født 1761 på gården Mo i Mosjøen som fikk utstedt kongelig bevilling til å drive gjestgiveri og bondehandel 13.12.1794 av kong Christian VII. Han festet et stykke land ved elva Vefsna av sin bror som hadde farsgården, og Erik Sjursen bygde opp et betydelig handelssted.
Hans fullmektig Peter J. Heitmann overtok handelsstedet i 1823, men han døde på Lofotfisket i 1827. Ryktene sier at han spiste forgiftet mat fra sin mat-tine. Hans kone Anne Christine Clausdatter ble senere gift med jektefører O.H. Schrøder. De bygde ny krambod og ny gjestgiverbygning, sistnevnte i 1866 og grunnen ble kjøpt i 1868. Dette var opptakten til Schrøders Hotell som ble skysstasjon fra 1870. Schrøder døde i 1871. Stedet gikk konkurs i 1882.
I 1884 ble eiendommen avertert til salgs. Ellen Haugan, 36 år gammel, gift og bosatt i Ålesund, opprinnelig fra Namsos, leide hotellet usett. Hun flyttet til Mosjøen med sine tre døtre. Fru Haugans Hotel ble så registrert 6. januar 1885. Hun utviklet hotellet som fikk godt ry. Ellen Haugan døde i 1914.
Hennes yngste datter Eli Haugan Jensssen-Hals overtok driften og utvidet hotellet med 40 rom ved å bygge en murbygning i funkisstil i perioden 1939 til 1965. Eli døde i 1962 og hennes niese Eli Marie Jürgensen overtok hotellet i 1970.
I 1991/92 kom Eli Jürgensens niese, Bjørg Jürgensen Johannessen inn som driver, og i 1997 ble hun eier. Alle gjesterom ble ble restaurert, utvidet med konferansesenter, to restauranter, baren Fruen Bar, ny resepsjon og heis. I 1999 kom en toppetasje med 17 rom. Hun gikk bort i 2004.
Femte generasjon, ved hennes to barn Ellen Løvold Strand og Alf Nyfløt Gilroy overtok drifta og Ellen ble den femte kvinnelige direktøren. I slutten av april 2015 ble en ny hotellfløy åpnet på elvebredden. Hotellet har 129 gjesterom og 236 senger totalt.
Historie i veggene.
Helt nede i hotellets kjeller hadde vi vært, før det bar opp i de øvre etasjer. Maleriene var mange, uten at jeg tør si for mye om verken kunsten eller kunstnerne, annet enn at også her dukket Petter Dass opp blant de portretterte. Det skal visstnok spøke på hotellet, og rom 200 gikk vi bare stille forbi. «Hun må ikke forstyrres», var alt vi fikk forklart. Vil man lese mer om dette, så har Norsk Ukeblad en reportasje om fenomenet fra i vår. Også på Klikk.no kan en lese om spøkeriet på Fru Haugans.
På rom nr. 200 skal det etter sigende befinne seg et gjenferd.
Til slutt låste Alf Gilroy Johannessen opp døra på et gammelt stabbur fra 1806 som huset hotellets eget museum. Mange historiske gjenstander og klenodier var stilt ut, hentet ned fra de rikholdige mørkeloftene på hotellet. Selv om mye av det kunstneriske ikke var så lett å få tak på, så var det interessant å få ei omvisning i det gamle hotellet. Jeg valgte å avslutte denne kulturhistoriske turen gjennom den 150 år gamle byen med en kopp varm sjokolade i Hjørnet bar og uteservering.
På hotellmuseet kan en blant annet ta en titt i eldgamle protokoller.
- Anbefalt litteratur:
- Far etter fedrane 2025: Bybrevet – bakgrunnen for at Mosjøen ville ha bystatus
- Far etter fedrane 2025: Sjøgato i Mosjøen
- Fotefar mot nord: Historien om en by – Sjøgata i Mosjøen (1997)
- Erlien, G., m.fl.: Sjøgata – det gamle Mosjøen (1979)
- Utnes, K.: Sjøgata i Mosjøen (1971)
-
- Gilroy Johannessen, A.: Fru Haugans Hotel – en kulturhistorisk opplevelse (2021)
- Jacobsen, K.: Fru Haugans Hotel – hotellet og byen (2008)
-
- Kulturpunkt.org: 26 kulturpunkter, hvorav de aller fleste er i Sjøgata
- Anbefalt podkast:
- Mosjøen i 150: 14 episoder