# 284 • 27. mars 2005

Det blåser på toppene

For tredje dagen på rad bar det innover påskefjellet, og denne dagen var målet “1300-metringen” Olfjellet på grensen mellom Hattfjelldal og Hemnes kommuner helt inne ved svenskegrensen.

Jeg startet ved østenden av Famnvatnet. Trodde jeg kunne følge ei scooterløype innover fjellet, men fant fort ut at det beste var å gå min egen vei. Stusset litt over et isbor og en spade som hang i et tre. Føret var nydelig: skare, uten at den var isete, og heller ikke hardere enn at jeg satte spor etter meg. I nordvest tronet Hjartfjellet stolt i finværet.

Hjartfjelltinden (1458 moh) som jeg besteg for to år siden ruver godt i lendet.

---

Jeg kom fort opp på snaufjellet, før det bar ned i Skinnfelldalen. Et skispor gikk nedover mot ei hytte ved øvre Skinnfellvatnet. Så var det opp i høyden igjen. De majestetiske Okstindan kom til syne, før jeg passerte den anonyme Nilstinden på østsida.

Igjen ble det utforkjøringer. Jeg måtte ca. 150 m ned i lille Tiurskardet. Først da kunne jeg starte på selve Olfjellet.

Olfjellkleppen er en underlig formasjon. I bakgrunnen – de vestlige Okstindan.

---

En litt mindre topp helt sør på fjellet var langt mer dominerende enn den høyeste toppen. Det var passe tungt å ta seg oppover, men etter hvert ble det bedre da fjellet begynte å flate ut. De siste tre km mot toppen gikk jeg i østlig retning.

Pause.

---

Toppen viser seg endelig.

---

Hele veien var det behagelig å gå, men da jeg nærmet meg toppen av Olfjellet ble det betydelig vind. Alle klærne måtte på – til og med vindvottene.

Det blåser friskt på 1368 moh.

---

Flott utsikt østover Sverige. Så rett ned på Tängvattnet. I bakgrunnen alpintraseene i Hemavan og den nesten 1800 m høye Norra Sytertoppen. Jeg så også Ume-vassdraget og Blåvegen et godt stykke nedover. I sørvest var Visttindan godt  synlige. Olfjellkleppen (1098 moh.) var en særegen fjellformasjon i umiddelbar nærhet.

De østlige Okstindan sett fra sørøst.

---

Østover mot skibakkene i Hemavan alpinsenter. Helt t.v. Norra Sytertoppen (1768 moh), Västerbottens høyeste fjell.

---

Tilbaketuren gikk stort sett greit så lenge jeg hadde fellene på. Skaren hadde i løpet av dagen blitt atskillig mer isete, derfor beholdt jeg dem på fra Tiurskardet til jeg var frampå kanten av Famnvassdalen. Men jeg burde aldri tatt dem av. Etter en 25 km lang skitur i beina ble det litt “Bambi på isen”. Glatte ski på isete skare går bare ikke bra! Det ble faktisk såpass krevende at fellene kom på igjen. Rolig og behersket tok jeg meg ned mot Famnvatnet.

Turen begynte i solskinn og blå himmel. Utover dagen ble det stadig mer disig, og på slutten dekket et skylag himmelen. Jeg så fem ryper. Så dessuten spor etter gaupe. Hadde kun med meg en liter drikke, noe som avgjort er for lite for denne type turer.