# 167 • 8. april 1998

I blesten

Også i dag var målet en bestigning av Langskardnasen – men heller ikke i dag nådde jeg dette målet. Det ble likevel en lang og god skitur innover fjellene.

Som på de tre andre turene denne påsken var det ingenting å si på skiføret. Et hardt underlag med et tynt lag laussnø på toppen gjorde det til en lek å ta seg fram i terrenget. Oppover Svenningskardet kunne jeg følge mine egne løyper fra turene til Storklumpen og rundt Grønfjellet de siste dagene.

Først på vei ned i Langskardet (bildet) ble det jomfruelig snø å gå i. Samtidig ble det litt mer laussnø, uten at det påvirket framkommeligheten i særlig grad. Mange steder var snøen dessuten blåst kompakt.

Etter at Langskardelva var passert, rundet jeg Langskardnasen og begav meg innover Feitskardet.

Tvilen hadde lenge gnagd om det var verdt å forsøke seg på en bestigning av det 1244 m høye og avsidesliggende fjellet i dag, men først på vei innover Feitskardet innså jeg at det var urealistisk. Været var rett og slett for ustabilt, med et stadig varierende skydekke og følgelig dårlig sikt i høyden. Men først og fremst var det den lunefulle vinden som torpederte toppforsøket.

Det føltes imidlertid langt fra noe nederlag. Innover Feitskardet hadde jeg gått flere ganger, både på tur til Feitskardvatnet og på langtur til Elgviddevatnet – men alle gangene på sommeren eller høsten. Det var spennende å gå innover her også på ski, og jeg gav meg ikke før jeg befant meg nedenfor en lang og markant fjellrygg som går tvers over skardet.

Samme vei ble fulgt tilbake. Nedover Svenningskardet gikk det fort på silkeføret. Jeg så elleve kritthvite fjellryper på turen.

Dette var den siste turen som var mulig å få til denne påsken, som for øvrig går inn i historien som veldig bra. Fire lange skiturer på fem dager, hvorav to toppturer, må jeg si meg svært godt fornøyd med.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1998.