# 223 • 4. mars 2002

I rokk og fokk

Jeg startet turen ved Bjortjønna, der “Villmarksveien” tar av fra E6. Det var et usedvanlig tungt skiføre etter flere dagers snøvær. For hvert skritt jeg tok sank jeg ned til 30 cm. Likevel fikk jeg tråkket meg sakte men sikkert bortover Bjortjønnlimyrene til sørenden av øvre Fiplingvatnet. Etter hvert fant jeg en god rytme.

Til min overraskelse kom jeg plutselig på en vei, som ikke var avmerket på kartet. Den var ikke brøytet, men det var satt opp veistikker langs den. Jeg bestemte meg for å følge veien, som for øvrig gikk tvers gjennom et naturreservat langs sørsida av vatnet.

Under ei svær furu fant jeg ut at jeg ville ta meg en pause. Fra dette stedet hadde jeg en vid utsikt nordover Fiplingdalen. Gikk et stykke videre, da veien med ett delte seg. En veistubb fortsatte østover, over Sæterelva, mens den andre gikk sørover Sæterdalen, i retning Tomasvatnet. Jeg snudde på brua over Sæterelva.

På tilbaketuren tok jeg meg på nytt en pause ved storfurua på sørsida av vatnet. Været forverret seg gradvis. Da jeg begynte turen var det sol, før det skyet over stadig mer. Nå hadde det også blåst opp, og det føyk godt over de flate myrene. Sikten var heller ikke særlig god lenger. Den dype skiløypa, som jeg trodde jeg kunne dra fordel av på tilbaketuren, var så gjenfokket at jeg ikke fant det verdt å følge den. I stedet gikk jeg strakeste veien over myrene til Villmarksveien, som jeg fulgte tilbake. Av dyreliv så jeg fire ryper på turen.