Bremstein

Tur nr. 406 / 25. juli 2011

stjernestjernestjerne

  • Start: 14:30 (Nes på Vega)
  • Framme: 15:20
  • Tilbake: 17:55
  • Starttemp: Ca. +18°C
  • Vær: Delvis skyet / sol.

Langt til havs

Tidligere turer i Vegaøyan verdensarvområde til henholdsvis Lånan / Skogsholmen og Skjærvær / Hysvær hadde gitt såpass mersmak at en ny tur var under oppseiling – denne gang til Bremstein, vel 20 km vest av Vega. Billettene (kr 500,- per stk.) var forhåndsbestilt fra turistkontoret på Gladstad, da kursen ble satt utover mot kysten, og videre med ferge ut til Vega. Med meg hadde jeg fått “gamlingan”, som også kunne tenke seg å være med på dette turopplegget.

Kursen settes mot Vega.


Tilbudet med arrangerte båtturer utover øyriket er noe jeg virkelig har sansen for. Det gir menigmann en mulighet til å få oppleve disse unike værene i havet, der det tidligere var fast bosetting. De store naturopplevelsene blir dessuten beriket av kyndig guiding underveis, og slik sett er disse båtturene også svært så lærerike.

Vi var framme på Nes, nord på Vega, i god tid. Men etter litt vandring mellom de gamle husene på stedet og et sedvanlig besøk på museet e-huset, så vi turistbåten klappe til kai. Også denne gangen var det “Kingen” som skulle frakte de påmeldte turistene utover skjærgården, akkurat som de to øvrige turene jeg hadde deltatt på. Det var nesten som som å se igjen en gammel venn.

Vel framme på Nes.


Båter og brygger.


En liten gruppe turister steg i land – de fleste utenlandske, før det omsider var vår tur til å gå ombord. De som nå kom i land hadde nok ikke vært så veldig langt ut – men det skulle vi! Det var herlig å høre motorene starte opp, og ganske snart hadde vi lagt Nes bak oss og var på vei utover Atlanteren.

Guiden, som var tilknyttet Helgeland museum, fortalte på en levende måte om verdensarvstatusen, det særegne “havlandskapet” og hverdagslivet i øyan i tidligere tider. Han påpekte blant annet at vi i våre dager slipper å ro til Bremstein!

Selv om turen ikke var fullbooket var det et tilstrekkelig antall påmeldte, slik at turen lot seg realisere. Den andre faktoren som kan være et skjær i sjøen er selvsagt været. Heldigvis var værgudene i godlune denne julidagen.

Gode gamle “Kingen” skal ta oss utover havet.


Den lille fjelløya Søla ble rundet på nord- og vestsida, og det var spesielt å se denne ubebodde øya fra vest. På denne sida var Søla grønn som et Lofotfjell. Sett fra Vega ser den derimot grå og trist ut.

Plutselig sakket kapteinen kraftig av på farten, da en sel hadde lagt seg til rette på et knøttlite skjær. Bestandig artig å være vitne til litt dyreliv. Det bar videre vest- / sørvestover, og skjærgården ble i stadig større grad avløst av åpent hav. Langt der ute kunne vi skimte Bremstein fyr.

Den ytterste øya av en viss størrelse som ble passert bærer navnet Islandsøya. I følge guiden refererer navnet til det faktum at dette var det siste av land vikingene passerte på sin lange ferd til Island i landnåmstida og tida etter. Denne hypotesen er sannsynliggjort av forskere, uten at det er mulig å si med absolutt sikkerhet. Sikkert er det i hvertfall at det var en nær forbindelse mellom Helgeland og Island for 1100 år siden, noe skalden Øyvind Finnson Skaldespille fra Tjøtta (født i 912) har skrevet om.

Etter en 50 minutter lang båttur kan vi gå i land på Bremstein.


Endelig kunne vi gå i land på Bremstein, et sted som for min del bare hadde eksistert på kartet. Nå var jeg her, langt vest i havet.

Med det samme vi hadde samlet oss på brygga fikk vi servert kaffe og “Veglefse”, og begge deler smakte fortreffelig! Halvannen time fikk vi til disposisjon før vi måtte være tilbake på kaia. Bremstein er i realiteten et navn på flere holmer, som til sammen utgjør et vær. Vi befant oss på Sørholmen.

Søla og Vega (Gullsvågfjellet) i øst.


På en vegg var det montert ei info-tavle som belyste litt av Bremsteins historie, og jeg tok en titt på denne – en fin start på vandringen. På dette utværet var det fast bosetting fram til 1923, da den siste familien flyttet til Vega. Foruten de viktige fiskeriene dyrket folket bygg og havre og satte potet. Det har for øvrig vært anløp av lokalbåt, fiskemottak, trandamperi, ishus, brevhus, poståpneri og bedehus her.

Fiskeværet ble altså tidlig fraflyttet, men har likevel nesten opp til vår egen tid vært viktig som hvilehavn for lokale fiskere, som har brukt været som midlertidig base.

Informasjonstavler er noe jeg liker. Teksten får en til å reflektere litt over tidligere tiders liv og virke.


Selv om Bremstein først og fremst er å anse som et fiskevær (i motsetning til f.eks. Lånan, som i første rekke er et egg- og dunvær), var det også her tydelige tegn på ærfugldrift. En og annen av de karakteristiske e-banene (menneskelagde hus til “ea”, dvs. ærfuglen) ble passert. Vi så for øvrig denne flotte fuglen som gir førsteklasses dun til dyner svømme i sundet mellom Sørholmen og Nordholmen. Ungene fulgte på, like bak.

“E-bane”.


Ferden gikk over Sørholmen i et steinete terreng, men med innslag av frodige flekker der det vokste vakre blomster. Målet var Bremsteins største severdighet – moloene.

En prestekrage blant fioler.


Moloene på Bremstein er i sannhet et imponerende stykke arbeid. Følgende sitat er sakset fra nettstedet kulturminneloypa.no (seinere integrert i lokalhistoriewiki.no):

I de seks buene og på fiskemottaket på Sør- og Nordholmen kunne opp mot femti mann ha tilhold mens fisket sto på. Fiskerne krevde gjennom flere tiår en tryggere havn og i 1908 startet arbeidet med de to moloene som skulle gi fiskerne dette. Den ene ble murt, mens den andre ble bygd av enorme steinblokker. Egen jernbanelinje ble lagt og et lokomotiv fraktet til utværet for transport av de gigantiske steinblokkene. Etter tretten års arbeid var begge moloene ferdig.

At det har vært jernbane og lokomotiv på noen knøttsmå holmer langt til havs er nesten for utrolig til å være sant – men sant er det visstnok.

Moloene på Bremstein fungerer som et godt vern mot det frådende storhavet.


Destinasjon Bremstein – jeg angrer ikke på turen ut hit.


Gruppen med mer eller mindre natur- og kulturinteresserte turister hadde nå tatt seg fra Sørholmen og sørover mot Nordsnoppa, via moloene. Det var lett å føle storhavets velde. Kun Bremstein fyr på Steinan og noen skarve skjær brøt horisonten. I følge guiden m.fl. jobbes det med å tilby turister overnatting i fyret om noen år. Problemet er imidlertid at det skal være noe komplisert å gå i land der. Tiden vil vise om dette blir en realitet eller ikke.

Bremstein fyr sto ferdig i 1925. To barn skal være født på fyret.


Det var selvsagt fri utsikt i alle retninger – fra Lovund og Tomma i nord til Leka i sør. Fjellene på fastlandet var godt synlige, selv om de var milevis unna.

I tidligere tider har det vært en stor tradisjon for fiskere å benytte seg av såkalte méder (gjenkjennbare punkter i landskapet) for å finne fram til de rike fiskefeltene rundt Bremstein. Man foretok peilinger mot øyer og fjell i horisonten, som skulle ligge på linje. I skjæringspunktet mellom to méder lå det aktuelle fiskefeltet. Den kunnskapen som médene gav er svært gammel, ble sirlig skrevet ned i bøker, og gikk i arv fra far til sønn. Fortidas gps så å si. Selv så fjerne fjell som Finnkneet og Vistmannen ble brukt i krysspeilingens øyemed.

I dag er dessverre mange av fiskefeltene ødelagt av trålere. Særlig Tverrhavet vest for Bremstein fikk gjennomgå, og longe- og brosmebestanden er forsvunnet helt og holdent. Nå blir det fisket sei i de gamle longemédene. [Kilde: I. P. Toppen: Fiskemédene i Bremstein.]

Bygningsmassen på Bremstein er ikke like omfattende som på Skjærvær, men en del bygninger er det dog.


Oppholdet på Bremstein er over, og snart bærer det innover mot Vega. De syv søstre kan skimtes i det fjerne.


På veien tilbake til kaia kom jeg i prat med guiden, som hadde et glødende engasjement for verdensarvområdet og Vegas historie. Tilbake ved kaia møtte vi på noen oppglødde turister. Det viste seg at de hadde vært vitne til en spekkhogger ikke så langt fra land. Dessverre gikk jeg glipp av denne seansen, da hvalen nektet å vise seg igjen.

Turen ut til Bremstein levde i høyeste grad opp til forventningene. Utrolig at man på turistkontoret i Mosjøen hverken hadde hørt om Bremstein eller båtturkonseptet, da jeg tidligere i uka prøvde å skaffe til veie noe informasjon. Turistkontoret på Vega hadde derimot et rikholdig utvalg av brosjyrer og litteratur. Slo av en prat med noen sykkelturister fra Stavanger, før nesen ble vendt østover.

Kildemateriale er kjekt å ha.

You may also like...