Okstindan (Steikvasstinden)

Tur nr. 156 / 19. – 20. juli 1997

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 2):

  • Start: 17:15 (Steikvasselv)
  • Framme: Ca. 19:15
  • Starttemp.: Ca. + 25°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

På flukt

Med tre storslåtte turer i Okstindan på samvittigheten fra før, var planen i år å ta oss opp på Nord-Norges tredje høyeste fjelltopp, Okshornet (1 901 moh.). Men siden Okstindbreen er nokså sprekkutsatt nedenfor denne tinden, hadde Jan og jeg bestemt oss for å gå opp fra Røssvatnet på sørsida av tindemassivet, for så å følge en markant fjellrygg mot nord. Vi ville dermed slippe å ferdes på breen. Om det i det hele tatt var mulig å bestige hornet fra denne sida, var imidlertid et åpent spørsmål.

Utpå ettermiddagen var vi framme ved Steikvasselv, på nordsida av det store Røssvatnet, klare for en spektakulær naturopplevelse.

Vi fulgte til å begynne med en sti gjennom bjørkeskogen, i retning Steikvassdalen. Planen var å campe ved Steikvatnet i kveld, for så å sette av hele morgendagen til fjellturen. Men framme ved vatnet, fant vi oss ikke til rette. At det var myrlendt og mye kratt var nå så sin sak, men verst var den intense myggplagen.

Vi ble enige om å fortsette ferden opp i snaufjellet, der vi håpet at forholdene ville bedre seg. Dermed la vi i vei videre oppover lia, øst for Steikvasselva, på flukt fra mygga. Det var imidlertid ingen bedring å spore før vi var på over 900 moh. i Hekkelfjellet. Her var det levelig, og vi valgte å slå leir.

At mygga hadde tvunget oss opp i høyden var vi nå bare glade for, da leirplassen var innbydende med grønne gressletter og flust av bekkefar. Det ble en liten kveldstur opp på en høyde, før vi gikk til ro.


Dag 2 (av 2): Steikvasstinden

  • Start: 8:50
  • Framme: 13:30
  • Tilbake: 23:30
  • Starttemp.: Ca. + 20°C
  • Vær: Sol fra klar himmel. (Tåke i lavereliggende strøk tidlig på dagen.)

Barske gleder

For en dag – og for en natur! Det var med stor tilfredshet vi kunne konstatere at sola skinte fra en knallblå himmel. Frokosten ble effektivt unnagjort, og i ni-tida var jeg i gang.

Fra teltleiren gikk ferden vestover mot Hekkelfjellet i en slak oppoverbakke – delvis på snø. Kort tid etter så jeg Jan var kommet seg i gang, og snart var vi gjenforent. Planen var å følge ryggen av Hekkelfjellet nordover, og etter et parti med regelrett klyving var vi oppe på fjellryggen.

Klyving.


Allerede her, på vel 1300 meters høyde, var det et mektig skue som møtte oss. Hele Indre Helgeland lå bokstavlig talt badet i tåke, og kun de høyeste fjelltoppene stakk opp. Både Jan og jeg ble svært betatt av dette synet, og kamera og kikkert måtte fram. Selv om det unektelig var noe skremmende med all denne tåka, vurderte vi det likevel slik at tåkehavet ikke utgjorde noen trussel for turen videre, så vi fortsatte med friskt mot.

Et hav av tåke.


Vi blir nærmest blendet av det solbelyste tåkehavet.


Fjellryggen gikk etter hvert over i en kvass egg, men var likevel helt uproblematisk å følge. Topp 1560 ble passert, før det en kilometer lenger nord ble en pause på topp 1639, der jeg for øvrig la ut skrivesaker i en liten varde.

På østsida var det bratte stup ned mot austre Svartfjellbreen, mens vi mot vest og nord så rett inn i det storslåtte Okstindmassivet. På dette tidspunktet hadde vi i realiteten gitt opp både Okshornet og Svartfjellets topp 1872. Det nye (og overkommelige) målet var nå topp 1749.

Vi innser at både Okshornet og Svartfjellet er umulig å nå fra denne kanten.


Det fråder og syder nede i Gryta, innerst i Steikvassdalen. Ovenfor troner Tvillingtinden og Okstinden.


Vestover mot vestre Svartfjellbreen, Steikvassbreen, Bessedørtinden (t.v.) og Tvillingtinden (t.h.).


Vi nærmer oss Steikvasstinden (t.h). Svartfjellet (t.v.) og Okshornet i bakgrunnen.


Steikvasstinden (1749 moh).


Eggen som vi følger er til dels ganske skarp, men likevel ikke altfor vanskelig.


Svartfjellet (1872 moh) lever i høyeste grad opp til navnet sitt.


Drøyt 4,5 timer etter at vi startet fra teltene var vi omsider oppe på topp 1749. (Der og da kjente vi ikke til noe navn på denne markante toppen i Okstindmassivet, men i ettertid har det kommet fram at den benevnes som Steikvasstinden. Mer om dette navnet nederst på siden.)

Vi lot oss fascinere av den ville naturen rundt oss, med tinder, brefall, fosser og dype dalslukter. Dessuten var det artig å betrakte fjellryggen / eggen i sør, som vi hadde fulgt i flere kilometer inn mot Okstindan.

Fra toppen av Steikvasstinden betrakter vi den kvasse eggen som vi har fulgt hele veien.


Jubelen kan endelig slippes løs. Svartfjellets mektige østvegg i bakgrunnen.


Fra Steikvasstinden fortsatte det en egg nordvestover, men denne endte brått og brutalt i de bratte flogene av Svartfjellet. At vi i det hele tatt hadde trodd det var mulig å komme seg til Okshornet denne veien kan vel kun tilskrives dårlige kartstudier og mangelfull kjennskap til terrenget. Uansett gikk vi en tur bortover langs eggen mot Svartfjellet – en distanse på vel en km. Vi la for øvrig merke til at det kun var noen få meter som hindret austre og vestre Svartfjellbreen (på hver sin side av eggen) i å forenes.

Hit – men ikke lenger!


Selve eggen var jevn og gressbevokst, og vi konkluderte med at dette måtte da være Helgelands høyestliggende “plen”, 1700 moh.

Vi gikk så i gang med dagens middag, som ble inntatt i fred og fordragelighet til en spektakulær utsikt. Tåkehavet som hadde dekket de lavereliggende strøk var fremdeles å se, selv om det var mindre omfattende nå enn tidligere på dagen. Etter middag ble det kaffe og avslapping. Mens jeg lå og slumret kunne jeg av og til høre små ras og fjerne drønn fra isbreene.

I “himmelriket” blir det både middag, kaffe og avslapping.


Både Jan og jeg har for vane å ta oss god tid på fjelltoppene hvis været er bra, men etter fem og en halv time på og rundt toppen var det på tide å ta fatt på den lange tilbaketuren.

Passe solbrent i trynet la vi i vei i et formidabelt tempo, og etter å ha revet ned teltene, fortsatte vi hele veien ned mot Røssvatnet. Dit kom vi litt før midnatt – fire og en halv time etter at vi forlot Steikvasstinden.

Når det gjelder dyreliv observerte vi ca 50 rein på austre Svartfjellbreen. Gode og slitne startet vi opp bilen, og kjørte tilbake til Grane.

Omsider må vi ta fatt på tilbaketuren.


Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1997.

Steikvasstinden (1749 moh.): Når det gjelder navnet Steikvasstinden, så står ikke dette oppført på noe kart, så vidt meg bekjent. Det er trolig ikke et offisielt navn. Grunnen til at jeg likevel har valgt å benytte det, har å gjøre med Kristian Bing (1862 – 1935) og Adolf Hoels (1879 – 1964) forslag til navnsetting av Okstindan, som da dette ble gjort for en stor del var navnløse. Se det nederste avsnittet i denne artikkelen. Hvorvidt navnet Steikvasstinden er i aktiv bruk, er for meg ukjent.

Det er for øvrig verdt å merke seg et par andre momenter i Bing og Hoels navnsetting. For det første foreslås navnet Okshornet på en helt annen fjelltopp enn den som i ettertid er kommet til å bære navnet (1901 moh). Sistnevnte ble av herrene døpt Keiser Wilhelm IIs tind – et navn som ikke slo an. For det andre benevnes Tvillingtinden med sitt opprinnelige navn (som ifølge Hoel ble brukt av bøndene ved Røssvatnet) – og ikke “Tvillingtindan”, som feilaktig står oppført i dagens kart.

You may also like...