# 245 • 23. mars 2003

Våt til skinnet

Regn og vind! I et ufyselig vær la jeg i vei på denne årvisse turen rundt Litjfjellet. Anorakken var byttet ut med regnjakke. Store isflak lå igjen på land etter gårsdagens voldsomme isgang i Svenningelva. Lenger ned så jeg at det fortsatt lå is på elva. Var spent på om Vestersidveien var isete, men den var stort sett bar og fin å gå.

Ved Blåfjellneset ble jeg overrasket over at grinda ved jernbaneovergangen var borte, og at det hadde kommet en tømmerlund på øversida av jernbanen. Jeg fulgte en nyoppkjørt traktorvei oppover lia. Det viste seg at denne veien gikk helt opp i Svenningskardet, men nærmere Blåfjellelva enn den gamle stien oppover Martastripa. Ovenfor Skardforsen svingte den over elva og sørover. Denne veien var veldig grei å gå til fots, og først oppe i Svenningskardet spente jeg på meg skiene.

Skardforsen var enorm etter flere dager med regn, og jeg har vel aldri sett den så stor tidligere. Hørte både fossen og elva svært godt hele veien oppover. Også vinden suste godt i granskogen. Innover skardet ble regnet noe lettere, mens vinden derimot økte på. På dette tidspunktet hadde imidlertid skibuksa for lengst blitt gjennomvåt, og jeg var våt til skinnet! Skiene var forferdelig bakglatte, og bak Litjfjellet holdt jeg meg ganske lavt i terrenget.

Nede i Dempa, nær Stavassveien, prøvde jeg å lage bål, men jeg fikk det rett og slett ikke til! All “tørrkvisten” var naturlig nok søkk våt. Og selv om jeg satt i ly for den verste vinden, var det slettes ikke vindstille der jeg satt. Til alt overmål hadde fyrstikkeska og fyrstikkene tatt til seg fuktighet. Eska gikk i oppløsning og fyrstikkene knakk som bare det. Jeg burde ha ant dette på forhånd, og tatt med noen tørre vedskier og en lighter. En tennbrikett ville dessuten ha gjort seg. Ble på dette stedet i kun tre kvarter (i stedet for to timer som er det vanlige), før jeg var på farten igjen.

Hadde et spektakulært fall like før jeg kom ned på Vestersidveien igjen. Under dette fallet klarte jeg å ødelegge håndtaket på den ene skistaven og en klokke!

Været var stort sett dårlig hele veien, men som et plaster på såret opphørte vinden da jeg kom ned i dalen igjen. Det var tilløp til hagl, og ved et par anledninger brøt sola såvidt gjennom det massive skylaget. Da kom regnbuen til syne. Selv om jeg var søkkvåt, så frøs jeg likevel ikke særlig mye. Av fauna så jeg en tiur ved Langvatnet, samt to ryper.