# 449 • 10. april 2014

Info
- Start: 11:50
- Framme: 17:50 (Stavassveien)
- Tilbake: 20:55
- Starttemp.: + 6°C
- Vær: Overskyet / litt sol. Snø → sludd → yr. Vind.
Uten unntak
Etter en vinter preget av ekstremtørke og minimalt med snø i terrenget, gikk bekymringen lenge ut på om det i det hele tatt ville la seg gjøre å ta den tradisjonelle turen rundt Litjfjellet med ski på beina. Men da jeg den 22. mars var klar til å legge i vei hadde forholdene endret seg radikalt. På få dager hadde det kommet så store mengder nysnø at jeg fryktet for at det ville bli et forferdelig blodslit. Jeg fikk dessverre rett. Den regntrukne laussnøen tvang meg rett og slett til å gi opp – noe som aldri tidligere har skjedd.
Knappe tre uker seinere stod jeg på startstreken igjen. Ettersom Vestersidveien i mellomtida hadde blitt bar, måtte jeg bære ski og staver de to kilometerne mot Blåfjellneset.
Jeg hadde ikke gått langt før jeg ser Jan Snorre Lund komme gående. “Dæ e dåle skiføre i dag”, kunne han opplyse, og siktet til den snøfrie veien. Jan Snorre skulle med dagtoget nordover, men tok seg tid til å slå av en liten prat, bl.a. om det faktum at jernbanestasjonen i Svenningdal nå er revet, 74 år etter åpningen i 1940.

Mye fint håndverk langs Nordlandsbanen – fra den gangen man bygde og ikke rev.
Det var ikke fritt for at jeg var spent på snøforholdene i terrenget, særlig med tanke på at jeg måtte gi opp for tre uker siden. Noe som også var en spore til bekymring var den ene skiskoen. Rett før jeg skulle starte røk nemlig skolissa, slik at jeg måtte improvisere med knytingen. Men det var lite å bekymre seg over, både med tanke på skiskoen og snøforholdene. Selv om det ikke var utpreget mye snø i terrenget, så bar den fuktige snøen godt. Da jeg ikke hadde klister tilgjengelig fikk noe gammel rød Swix duge.

Lite snø i lavlandet, men det bedrer seg fort.

Dagtoget til Bodø suser forbi.

Et sikkert vårtegn.

Den gamle “Martastripa” går stedvis fortsatt an å følge, tross skoghogst.
Skardforsen var åpen, men særlig stor vannføring hadde den ikke. Etter den vanlige pausen ovenfor fossen bar det innover Svenningskardet. Plutselig får jeg se en hare pile forbi, bare noen titalls meter foran meg. Jeg ser den i 2 – 3 sekunder før den er borte. Bestandig trivelig å se ville dyr i fjellet, synes jeg.
Suset i granskogen hadde jeg hørt hele veien oppover, men da jeg skulle til å runde Litjfjellet røsket vinden skikkelig. Det ble likevel en pause også her, før jeg vendte nesen nordover mot Stavassdalen.

Blåfjellelva og Svenningdalen sett fra Skardforsen.

På vei ned i Dempa går det unna. Reinfjellet ses i nord.
Skiføret holdt stand, og nedover mot furuskogen i Dempa gikk det som en lek. Frampå et lite berg slo jeg meg til ro, og straks etter var jeg i gang med å sanke ved. Plassen var fin med rikelig tilgang på brensel. I tillegg fungerte restene av ei veltet tørrfuru som “benk”.
Hvert bidige år siden 1990 – uten unntak – har jeg tatt skituren rundt Litjfjellet, og årets runde var den 25. i rekken. I anledning dette uhøytidelige “jubileet” hadde jeg tatt med brownies, og disse var gode å ha til kaffen.

Uten unntak har jeg hvert år siden 1990 gått på ski rundt Litjfjellet, og kaffebålet i Dempa er alltid et høydepunkt.

Frampå et lite berg slår jeg meg til ro.
Min vane tro tok jeg livet veldig med ro ved kaffebålet, og først etter et par timer var det på tide å røre på seg igjen. Været var nå i ferd med å forandre seg til det verre. Det var meldt nedbør, og nå så det ut til å komme, i form av lett snøvær.
Jeg hadde ikke før fått lagt et nytt lag med smurning under skiene ved Stavassveien, før to damer i sin beste alder kommer gående på ski langs de preparerte løypene i veien. Damene kan fortelle meg at de har satt seg fore å gå innover mot Stavassgården.

Det er mye trivsel i et tyribål.
Jeg tok så innover mot Langvatnet. I skogholtet like øst for vatnet fikk jeg se ei røy ta til vingene. Snøkovet, som mer og mer bar preg av sludd, gjorde at retningssansen ble satt ut av spill ei stund. På Langvassåsen var jeg sikker på at jeg var på vei sørover, mens jeg i virkeligheten var på vei østover. Da jeg innså denne blunderen prøvde jeg først å forandre kurs, men jeg innså at det var like greit å bare tvinge seg gjennom den tettvokste granskogen nedover mot Svenningdalen, og slik ble det.
Jeg kom ned til veien ved Høgåsboligene, og nå var det “bare” å følge Vestersidveien de vel åtte km tilbake igjen. Her nede i dalen regnet det, noe som skulle vedvare resten av turen.
Etter noen kilometers gange kom jeg i prat med nok et medlem av Lund-familien. Denne gangen var det Magne, som stoppet opp og tilbød meg skyss. Jeg takket for tilbudet, men foretrakk å fullføre turen til fots. Hyggelig var det uansett å slå av en prat med Magne igjen.

En lang vandring tilbake venter.
Ni timer etter at jeg startet i formiddag var jeg tilbake igjen. Ikke akkurat et imponerende høyt tempo, men takket være fint føre var det likevel betydelig raskere enn i fjor. Selv om jeg for første gang trengte to forsøk på å gjennomføre denne årlige rundturen og at det ble en rekordsein avmarsj, lyktes det til slutt å ta seg rundt fjellet også i 2014.
Tags: Litjfjellet rundtskitur