# 283 • 26. mars 2005

Med hodet i skyene

Turen startet i Tomasvatnet. Hit hadde jeg blitt kjørt av pappa, som ville se fakiren Benifax gjøre et verdensrekordforsøk i å bli dratt på en spikermatte etter en scooter i 1 km (link). Dette skulle skje utpå vatnet. Jeg var imidlertid mer interessert i å stikke til fjells. Mye liv og røre i den lille grenda. Pratet litt med flere, før jeg spente på meg skiene og forsvant.

Det bebudete finværet lot vente på seg. Et massivt skydekke lå over området, og toppene var så vidt synlige gjennom tåkedisen. Ekstra irriterende var det at det var strålende sol og klart vær i nord og i vest.

Etter å ha gått gjennom Sløkskardet, gikk jeg rett opp mot Vargtjønna (1048 moh). Deretter fortsatte jeg oppover nok ei bratt fjellside. Jeg var i tvil om det var forsvarlig å gå opp denne, i og med at det var vanskelig å vurdere brattheten i det dårlige lyset. Så dessuten noen hengskavler øverst i fjellsida, litt lenger sør. Jeg vurderte det likevel som trygt der hvor jeg hadde tenkt å gå.

Med skifellene gikk det sakte, men sikkert oppover. Plutselig fikk jeg fritt utsyn vestover, og Heilhornet midt i åsynet.

Vestover mot Heilhornet, Kula og Lesshornet i Bindal kommune.

Jeg skuet mot toppen i nord, som jeg bare skimtet i skyene. Likevel nektet jeg å gi den opp. Jeg satte fra meg skiene og besteg Sæterfjellets midtre topp (1309 moh) til fots. Skuffende at det ikke var noe særlig utsikt fra toppen, pga skyene. Men bare 30 m lenger ned kom jeg under skydekket.

Utsikten fra toppen er ikke mye å skryte av.

Jeg gikk et stykke vestover for å få bedre utsikt nordover. Da dukket Okstindan, Dårtindan og Geittinden m.fl opp. Så rett ned på øvre Fiplingvatnet.

Litt nedenfor toppen er utsikten atskillig bedre. Okstindan er ikke til å ta feil av.

Jeg gikk sidelengs nedover de bratte fjellsidene. Været bedret seg, og det ble blå himmel over alle toppene, og sola skinte i fjellsidene. Da jeg snudde meg bakover virket fjellsida jeg hadde gått opp og ned uhyggelig bratt, og hadde jeg hatt like godt vær på vei opp er det slettes ikke sikkert at jeg ville ha tatt sjansen på en bestigning.

Terrenget flatet ut og skifellene ble revet av. Nedover Sløkskardet gikk det som en drøm. Ettersom jeg hadde god tid fram til jeg skulle bli hentet satte jeg meg ned i tre kvarter i skoggrensen.

Skydekket letner på vei ned, og jeg får se hvor bratt fjellsida egentlig er.

Så to isfiskere på Kuvatnet. Dessuten var det tydelige spor etter isfiske på Sløkskardtjønnene. Et ganske ferskt skispor gikk gjennom Sløkskardet og videre nordover mot Baarkkenjaevrieh. La også merke til et par skiløpere utpå Tomasvatnet. Pappa sto og ventet, og kunne fortelle at Benifax hadde satt ny verdensrekord.