Tur nr. 427 / 16. august 2012

stjernestjerne

  • Start: 11:05
  • Framme: 13:50
  • Tilbake: 15:20
  • Starttemp.: Ca. + 20°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

Over skyene er himmelen alltid blå

001kartHavskodda lå tett og knugende over Bodø, og hadde skapt betydelige problemer for flytrafikken i morgentimene. Ei stund var det usikkert om den planlagte turen til Heggmotinden kunne gjennomføres slik ståa var, men utover formiddagen var det tegn som tydet på en letning i værsituasjonen, og vi så i det hele tatt optimistisk på utviklingen. Det var det da også all grunn til, for allerede på bilturen mot utgangspunktet ved Vatnvatnet kom vi ut av tåkeskyene og inn i et strålende sommervær.

Vel en kilometer vest for Heggmoen kraftverk startet turen. Til å begynne med fulgte Aviaja, Hanne, Tor Petter og jeg en grusvei, men ganske snart ble det en svært tydelig sti å følge i stedet. Stien tok oss gjennom furuskog, før svabergene begynte å gjøre seg gjeldende. Svaberg var det mange av oppover, og i dette tørre og fine sommerværet var de en drøm å gå på. Fjellsida var ellers slak og medgjørlig.

Turen til Heggmotinden er i gang.


Gjennom furuskog på en meget god sti.


Inn i Sjunkhatten nasjonalpark.


Svaberg er det mye av oppover.


Snart begynte vi å få en herlig utsikt, og vi satte oss ned et øyeblikk på en framstående fjellknaus for å nyte dette panoramaet. Nedenfor oss lå Vatnvatnet, for øvrig et populært hytte- og utfartsområde, og bortenfor dette Hopen, Saltfjorden og tindeverdenen i Sør-Salten. Den karakteristiske Solvågtinden i Saltdal var også synlig herfra. Havskodda holdt stand ytterst i fjorden og i havområdene utenfor, men den utgjorde ingen trussel for oss, da vi befant oss tilstrekkelig langt unna og godt over den.

Utsikten blir stadig bedre. Steigtinden i bakgrunnen.


Hanne valgte å gi seg, og vi ble enige om at Tor Petter og jeg skulle fortsette til topps, mens Aviaja og Hanne skulle avvente og så smått begynne å gå nedover igjen.

Vi traff på noen kjenninger i området, og slo av en prat med disse før vi fortsatte. Tempoet økte på oppover, og jo høyere vi kom, dess flere flotte fjell kom til syne. Spesielt Ånsvikfjellet tok seg bra ut fra denne kanten. Det tok ikke lang tid før vi var på toppen av den 798 m høye Heggmotinden, og kunne ta oss en velfortjent pust i bakken.

Ikke langt igjen til toppen nå.


Det majestetiske Ånsvikfjellet (1.005 moh) kommer til syne i nord.


På toppen fikk vi en fantastisk utsikt også nordover, bl.a. mot Finnkonnakken der vi var sist, og ikke minst inn i hjertet av Sjunkhatten nasjonalpark med alle sine tinder. Et foreldrepar med et lite barn som neppe kunne være særlig mer enn året befant seg på toppen da vi kom opp, og mens vi var der kom det opp to stykker til. Tydelig at flere hadde latt seg friste av godværet. Klok av skade hadde jeg tatt med meg rikelig med drikke på denne turen, noe som kom godt med nå.

Utsikt mot bl.a. Sørfjorden, Finnkonnakken og toppene ytterst i Mistfjorden i nordvest.


Nordover mot Mistfjorden, Storvikfjellet, Ånsvikfjellet (den høyeste tinden) og Småtindan.


I nordøst ligger tindene på rekke og rad. Sjunkhatten (1.185 moh), lengst bak i bildet, har navngitt nasjonalparken.


En skog av små varder på toppen.


Tåkebankene holder fortsatt stand ved havnivå.


Men over skyene er som kjent himmelen alltid blå.


Tor Petter slukker tørsten.


Det 10 km lange Heggmovatnet er Bodø kommunes hovedvannkilde.


På vei nedover traff vi igjen på Anne og Amalie, som vi hadde møtt på oppoverturen. Det stod nå klart for oss at det var flere forskjellige stier som kunne følges nedover mot veien, og vi ble med ett litt i tvil om hvilken av dem vi burde velge. Selve veien var ikke synlig fra her vi befant oss, og det var ellers få holdepunkter å navigere etter. Etter litt diskusjon foreslo Tor Petter en østligere rute, noe som medførte at vi kom litt ut av kurs. Men det gjorde lite, da det kun ble noen hundre m ekstra å gå langs veien.

Ved bilen ventet Aviaja og Hanne på oss. Mens Tor Petter og jeg var fornøyd med å ha vært på toppen av Heggmotinden, skulle Aviaja nå sette kursen mot Sandhornøya i den hensikt å bestige Sandhornet.