Tur nr. 93 / 3. oktober 1993

stjernestjerne

  • Start: 11:40
  • Framme: 14:55
  • Tilbake: 19:15
  • Starttemp.: Ca. + 5°C
  • Vær: Lettskyet / sol → klart. Dis. Sterk vind på fjellet.

Vett og uvett

I et upåklagelig høstvær startet jeg ferden mot Namnlausa med å gå over demningen ved utløpet av nedre Mosvasstjønna. At det ble en sein start fikk så være – nå var jeg i hvert fall i gang.

Det bar innover et skyggefullt skard oppunder den ruvende Mosvasstinden, før jeg fortsatte oppover ei fjellside. Tross blå himmel og sol på fjellet, blåste det en sterk og isende kald vind her oppe, og jeg priset meg lykkelig over å ha tatt med meg tilstrekkelig med klær.

 

Ei lita fjelltjønn passeres.


Nedover mot Namnlausa løyet vinden betraktelig, og helt nede ved vatnet var det bare ubetydelig rørelse i lufta. Her, ved dette innbydende fjellvatnet, hadde jeg vært før – nærmere bestemt i mai i fjor, på selveste 20-årsdagen min. Den gang gikk jeg på ski, og vatnet var fremdeles islagt. Selv om jeg dro kjensel på terrengformasjonene, var det selvsagt noe helt annet å være ved Namnlausa nå i oktober. Ikke nødvendigvis finere, bare annerledes.

Målet er nådd.


Navnet er Namnlausa – et flott fjellvatn.


På tilbaketuren fant jeg ut at jeg ville gå østover et stykke, slik at jeg kunne se ned i den langstrakte Holmvassdalen nedenfor. Jeg gjorde så, før jeg fortsatte oppover den slake, men knausete fjellsida.

At det fortsatt blåste svært så friskt i høyden var jeg forberedt på. Verre var det at det begynte å mørkne. Jeg hadde fremdeles et godt stykke igjen før jeg var nede ved Tosenveien, og terrenget videre var heller ikke av enkleste sort. Nå fikk jeg svi for at jeg kom meg av gårde så seint. Enn så lenge var det likevel uproblematisk å ta seg fram, og da månen dukket fram over fjellranden i øst ble det også ei helt spesiell stemning i fjellet.

Månelyst på Tosenfjellet.


Fra skoggrensen fulgte jeg Kildalselva videre nedover, som rant i et juv til venstre for meg. Jeg følte meg ikke helt komfortabel med å vandre i høstmørket, som nå for alvor hadde festet grepet.

Terrenget var uoversiktlig, og måneskinnet var heller ikke til særlig hjelp i den til dels tettvokste skogen. Det var en lettelse da jeg fikk se lysene fra en og annen bil som trafikkerte Tosenveien et stykke unna. Å krysse Mosvasselva i mørket hadde jeg gruet meg til, men med svært liten vannføring var det ingen sak.

Turen over fjellet til Namnlausa var uten tvil en flott opplevelse, men samtidig fikk jeg meg en velfortjent lærepenge. Mens jeg hadde hatt vett til å ta med meg nok klær til fjells, hadde jeg vært nokså uvettig med tanke på starttidspunkt. Dermed ble slutten av turen en vandring i mørke.

En god del rype å se. Totalt observerte jeg ca. 35 stykker, hvorav 25 i en eneste skokk. Ved en del småtjønner på fjellet hadde det begynt å danne seg is, og enkelte steder var det til og med noe nysnø å se.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.