Bjørntinden

Tur nr. 401 / 10. – 11. juni 2011

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 2):

  • Start: 19:00 (ca. 3 km sør for Ågskardet fergeleie, Fv17)
  • Framme: 0:50
  • Starttemp.: Ca. + 25°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Bestigning i midnattssol

Etter at en hetebølge hadde skyllet over Nordland som en temperaturmessig tsunami, og skapt flom og vanskeligheter flere steder, så jeg mitt snitt til å stikke opp i høyden. Bjørntinden i Rødøy kommune, lengst nord på Helgelandskysten, hadde pekt seg ut som førstevalget. Turen skulle foregå på kvelden og natta – av tre grunner. For det første passet det best rent transportmessig. Dernest ville jeg unngå den brennende middagssola, og jeg hadde dessuten et håp om å bevitne midnattssola fra toppen.

Jeg hadde ikke før gått i land, etter en 2,5 timers lang reise med Nordlandsekspressen, før jeg satt på bussen mellom Vågaholmen og Ågskardet. Utenom meg var det kun et eldre ektepar som var passasjerer.

Bussjåføren viste seg å være rimelig godt kjent i fjellene her omkring, og beskrev turen til Bjørntinden i entusiastiske ordelag. Selv brukte han å bestige toppen en gang hver sommer, og mente at jeg var noe tidlig ute med tanke på snøforholdene i fjellet. Han pekte for øvrig ut det tilsynelatende stusselige Teppfjellet som sin personlige favoritt, fordi man kunne “se det aller meste av Rødøyfjerdingen og Meløyfjerdingen derfra”. Den trivelige sjåføren stoppet og slapp meg av der hvor stien begynner.

Blokktinden (t.h.) og lille Blokktinden.


Stien var til å begynne med god oppover den skogbevokste og småbratte lia, men den ble straks dårligere. Jeg klarte etter hvert å rote meg bort fra den og inn i tettvokst skog og kratt – noe som sikkert kan tilskrives at jeg var uoppmerksom. Men jeg visste at disse forholdene ikke ville vare lenge, for snart ville jeg komme over skoggrensen og inn i det flate Austerskardet. Dessuten begynte jeg allerede nå å få en formidabel utsikt, og særlig gjorde Blokktinden i sør og øyene i Meløy inntrykk.

Selv om det var varmt, var det likevel en levelig temperatur her oppunder Svartisen med “bare” ca. 25 grader i skyggen. Ikke desto mindre anså jeg det som regelrett selvpining å gå med bukse, så shorts ble bekledningen resten av turen.

Nordvestover mot Ågskardet, Åmnøya og Meløya.


Endelig er skogen et tilbakelagt stadium, og det svært lettgåtte Austerskardet ligger foran mine føtter.


Innover Austerskardet var terrenget som forventet svært lettgått, og etter å ha passert bekken som renner gjennom skardet kom jeg på den merkede stien igjen. Jeg stusset litt over en liten steinmur som jeg gikk forbi, og lurte litt på hvor gammel denne kunne være. Det var også sau på beite i området.

Helt innerst snevrer skardet seg inn, og etter ei lita kneik kommer en opp på et lite platå. Selv om den merkede løypa mot Bjørntinden vrir seg videre oppover den slake fjellsida i sør, fortsatte jeg i stedet et par hundre meter rett fram, der jeg visste det skulle befinne seg et flott utsiktspunkt på kanten mot Holandsfjorden.

Jeg nærmer meg kanten av stupet.


Etter å ha skrevet meg opp i ei turbok gikk jeg fram mot utsiktspunktet. For en utsikt! Flere hundre meter under meg slynget den vakre Holandsfjorden seg østover – helt inn mot Svartisen. Også Helgelandsbukken inntok et naturlig blikkfang i den samme retninga. Utsikten nordover kysten var heller ingenting å si på.

Holandsfjorden i all sin prakt.


Jeg bestemte meg for å bli her ei stund, og gikk i gang med å tilberede “middag” – seint på kveld. La fra meg en del klær og mat, samt soveposen, som jeg ikke behøvde å drasse med meg opp på Bjørntinden. Grunnen til at jeg hadde valgt å ta med sovepose var at jeg regnet det som rimelig sikkert at jeg ville ha svært god tid på meg før morrabussen kom. Derfor kunne jeg like gjerne slappe av et par, tre timer i soveposen for å korte ned tida. Jeg tok det da også ganske piano hele veien.

Middagen er straks klar.


Pølsemannen fornekter seg ikke…


Det bar videre oppover fjellsida i sør. Jeg var påpasselig med å etterfylle to-literflaska med vann der dette lot seg gjøre, da man aldri er garantert å finne vann høyt til fjells. Tabben med å “gå tom” hadde jeg gjort litt for mange ganger tidligere.

Jeg vender ryggen til den vakre utsikten mot Holandsfjorden og legger kursen oppover fjellsida i sør.


Etter å ha rundet den nærmeste fjelltoppen (bildet over) på vestsida kom jeg nå over i sørhellinga. Blokktinden og lille Blokktinden speilet seg i den blikkstille Tjongsfjorden, og hadde fått et lillaaktig skjær av den lave kveldssola. Tankene ble henført til nasjonalromantisk malerkunst fra 1800-tallet, skjønt – dette var langt flottere en noe maleri.

Den maleriske Blokktinden speiler seg i Tjongsfjorden.


På forhånd hadde jeg tegnet inn ruta på kartet – etter en ruteangivelse i regi av Polarsirkelen friluftsråds turbok på nett – for øvrig et meget bra nettsted for turinteresserte. Den fulgte i grove trekk terrenget på en logisk måte, men rett før Bjørntinden gikk den plutselig ned i brattene mot Bjørntinddalen i stedet for å følge de slake høydedragene bortover Kjølen. Som ventet var det anstrengende å ta seg fram her. Fryktelig bratt var det ikke, men da det var sleipt og vått måtte jeg likevel trå varsomt.

Bjørntinden bader i kveldssol. Jeg har lyst å følge høydedragene videre, men et ruteforslag tilsier noe annet.


Omsider kunne jeg ta fatt på selve tinden, som var av det medgjørlige slaget. Klokka begynte å nærme seg ett, og det var ikke lenger tvil om at jeg ville få oppleve midnattssola. Snøflankene oppover tinden ble farget i en gylden farge, og snart kunne jeg plassere beina på toppen av Bjørntinden (887 moh).

Nordlandsnatt i juni.


Snart på toppen.


Målet er nådd, og jeg blir belønnet med en strålende utsikt.


Solbrent og tilfreds.


Klokka var nå blitt ett, og ei fullblods midnattssol lyste over halvøya Kunna – nøyaktig i nord. Utsikten var storslått i alle retninger. Rett nedenfor Bjørntinden, i sør, lå den speilblanke Tjongsfjorden, omgitt av en mengde tinder. Svartisens evige iskappe bredte seg i øst, mens jeg i vest så utover et mangfoldig øyrike. Og i nord skinte som nevnt midnattssola.

Før jeg tok fatt på tilbaketuren kunne jeg bokføre årets første bestigning av Bjørntinden. Jeg la imidlertid merke til at fjelltoppen hadde hatt en god del besøk sist sommer og høst.

Klokka ett er sola på sitt laveste, og ses over halvøya Kunna – nøyaktig i nord.


Dag 2 (av 2):

  • Start: 1:45 ca (toppen av Bjørntinden)
  • Framme: 5:40 (Fylkesvei 17) / 9:25 (Vågaholmen)
  • Starttemp.: Ca. + 18°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

Bære eller briste!

Turen nedover ble behagelig og fin. Nå fulgte jeg det logiske veivalget – “u-svingen” over høydedragene langs Kjølen. Selv om det ble en noe lengre trasé så var det mye finere å gå her. Det var dessuten godt merket, i form av reiste steinstøtter og røde avsagde veistikker. Nok et eksempel på at det lønner seg å tenke selv, og ikke stole blindt på alt av informasjon man finner på nettet.

Utmerket merking.


Utsøkt utsikt.


Staselig varde på anonym topp.


Værnestinden ytterst i Tjongsfjorden og Rødøyløva som slumrer i midnattssola.


Nede ved utsiktspunktet over Holandsfjorden slengte jeg innpå et par pølser igjen, før jeg pakket mat og utstyr i sekken og fortsatte nedover Austerskardet.

Allerede på Bjørntinden hadde jeg oppdaget at jeg hadde for lite cash til bussbilletten den påfølgende morgenen. Dermed ville jeg bli pent nødt til å ta meg fram for egen maskin et stykke langs veien. Noe slumring i soveposen kunne jeg nok ikke bevilge meg. Den saken var grei!

Vestover Austerskardet.


Sti.


Reinroser.


Nedover den skogbevokste lia mot kystriksveien kom jeg atter en gang bort fra stien, og det ble en nokså uryddig ferd nedover. Kom ned ved sørenden av Ågvatnet, like ved grensen mot Meløy kommune. Nå var det bare å innstille seg på å slite asfalten ei stund.

Ågvatnet og kystriksveien kommer til syne.


Åg og Ågskardet.


Endelig nede. Nå begynner en 14 km lang vandring langs vei.


Kystriksveien er ikke akkurat veldig trafikkert – spesielt ikke en nattmorgen i pinsen.


Det er rart med det – man kommer inn i en slags transe når man tar seg uanstrengt fram, uten å måtte tenke på veivalg eller vurdere hvor man plasserer føttene. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gått to km og var ved veikrysset i bygda med det litt snodige navnet Tjong. Et annet stedsnavn i området som jeg stusset litt over var Seglfor (på noen kart Segelfore). Dette er nok eldgamle norrøne navn med opphav i jernalderen eller vikingtida. Jeg synes det er flotte navn!

Tjong – muligens av norrønt Þjóðangr, i følge O. Ryghs Norske Gaardnavne, med betydningen “folkefjorden”.


Bjørntinden. Der oppe var jeg for noen timer siden.


Nå var jeg så godt i siget at jeg så for meg å gå hele strekningen på 13 – 14 km helt utover mot Våga. Det var i bunn og grunn ganske trivelig å vandre vestover denne solrike morgenen. Man får jo en helt annen opplevelse av landskapet når man tar seg fram til fots, i forhold til å kjøre bil.

Jeg fikk på følelsen av å befinne meg på ei øy, og det er da heller ikke så langt fra sannheten. Tjongsfjordhalvøya er vel den gjengse betegnelsen på denne utstikkende landtunga mellom Tjongsfjorden i sør og Skardsfjorden i nord.

En hane gol plutselig fra en gård jeg passerte. Det slo meg at denne lyden er sjelden å høre nå til dags, mens den i tidligere tider var like dagligdags som at sola sto opp om morgenen.

Jeg passerer noen ranke trær.


Det var påfallende frodig her ute og et yrende fugleliv. I fjellet observerte jeg imidlertid kun ei rype – ikke særlig mye å skryte av. Uansett – det mest spektakulære av dyreliv på denne turen sto jeg nå foran. Jeg ble nemlig vitne til en elg som kom vadende i land, ca 40 – 50 m nedenfor veien. Da hadde den tatt seg over Kilosen. Noen sekunder seinere fikk jeg øye på nok en elg som kom svømmende, før også denne tok til å vade da den nærmet seg land. Et øyeblikk stoppet den opp – da den fikk teften av meg. Artig!

Morgenbadet er vel overstått.


Jeg innså nå at jeg måtte raska på om jeg skulle nå Nordlandsekspressens anløp ved Vågaholmen. Nådde jeg ikke hurtigbåten ville jeg bli nødt til å vente et helt døgn på neste mulighet! Bussen hadde allerede passert. Jeg økte tempoet samtidig som jeg begynte å merke slitet. Men det var bare å gå på!

Omsider fikk jeg øye på hurtigbåtkaia et stykke foran meg, og jeg mente jeg burde rekke båtanløpet med tilstrekkelig margin. Men det var før jeg oppdaget at veien, kun ca 200 m i luftlinje fra kaia, snodde seg rundt en våg – ei løkke på godt og vel 800 m. Hadde jeg giddet å sjekke kartet eller fulgt med på veien da jeg tok bussen i går, ville jeg ha vært bevisst på dette.

Nå måtte jeg virkelig raska på, alt hva remmer og tøyler kunne tåle, men begynte samtidig å tvile på om jeg hadde sjanse på å komme fram i tide. Plutselig får jeg se hurtigbåten komme med god fart inn mot land. Dette synet var et realt adrenalinkick. Nå fikk det bære eller briste – jeg la på sprang det jeg var god for, og nådde båten med et nødskrik! To minutter seinere var vi på farten, og etter å ha fortært en halvliter cola og en velfylt baguette meldte søvnen sin ankomst.

Utsiktsbilder (14 stk.)

You may also like...