Litjfjellet rundt

Tur nr. 489 / 26. mars 2016

stjerne

  • Start: 11:05
  • Framme: 16:15 (Stavassveien)
  • Tilbake: 20:10
  • Starttemp.: + 6°C
  • Vær: Overskyet. Lett snø / lett sludd / yr. Vind.

lfjr16-012-h

En ond sirkel

litjfjr03kaKun ei råk var å se da jeg passerte brua over Svenningelva, ellers var den islagt over det hele – et tydelig tegn på at det hadde vært en skikkelig vinter i år. Været virket å være bedre enn i går, da det regnet, men jeg visste at det hadde meldt noe nedbør også i dag.

Langs Vestersidveien var det et sørpete føre, og jeg valgte å bære skiene de vel to kilometerne til Blåfjellneset.

lfjr16-001

Et sørpete føre langs Vestersidveien.


Typisk nok rotet jeg meg inn i tett og uoversiktlig granskog på vei oppover fra dalen. At jeg ikke hadde smurt med klister, gjorde ikke saken bedre. Jeg basket meg frampå kanten mot Blåfjellelva, til jeg kunne se Skardforsen forfra. Etter en påkrevd drikkepause i den skyggefulle granskogen, ble det på ny en hvil ovenfor Skardforsen. Mens jeg satt her kunne jeg betrakte ei kongeørn som seilte på luftstrømmene. Etter de to karakteristiske hvite flekkene på undersida av vingene å dømme, var det en ungfugl.

Innover Svenningskardet ble livet triveligere for ei stund. Føret var godt og lendet mer medgjørlig. To kritthvite ryper fløy opp foran meg, før det var slutt på idyllen.

Det blåste opp, og den bebudede nedbøren gjorde sin entré. Lett snø som gikk over til lett sludd ble gjennomgangstonen fra nå av. Ikke noe sjakktrekk å glemme lua hjemme, men med en god anorakk med hette som var trukket godt over hodet, led jeg ingen nød. At to knøttsmå sitteunderlag blåste bort under en pause da jeg rundet Litjfjellet, lot jeg meg heller ikke affisere av.

lfjr16-002

Været er ruskete idet jeg runder Litjfjellet.


Bak fjellet var snøen tørrere, og festet bedre. Det føyk litt langs bakken her og der, og forholdene minnet meg om den første turen min rundt Litjfjellet den 5. mars 1989, da vind og skodde gjorde turen nokså krevende. Den gang var jeg 16 år. 27 år seinere var forholdene noen lunde like. Enkelte steder hadde vinden blåst vekk snøen, la jeg merke til.

lfjr16-003

Det fyker litt langs bakken, men føret er godt.


Jeg etablerte meg på første og beste sted i den glisne furuskogen i Dempa – det vil si høyt opp og langt vest. Jeg var spent på om jeg klarte å stelle i stand et bål i vinden. Det har skjedd før at jeg har mislyktes, sist for fem år siden. Men med rikelig tilgang på tørrkvist i alle slags størrelser gikk det som smurt. Posen med tørrnever jeg hadde med som back up, fikk jeg knapt nok bruk for. Snart kunne jeg lene meg inntil furustammen, mens en tilårskommen svartkjele full av snø putret over flammene.

lfjr16-006

Selv om det blåser friskt, blir det også i år et varmende kaffebål.


lfjr16-012-h

Svartkjelen i sitt rette element.


Jeg hadde utsyn mot nordøst, der jeg satt og slurpet i meg svart kaffe, men når sant skal sies var det lite å se denne ruskete dagen. Bålet brant villig og det varmet godt, men etter en time og tjue minutter døde det hen, og det var dags å begi seg videre mot Stavassveien.

lfjr16-018

Det litt røffe været har et eller annet forlokkende over seg.


I de oppkjørte skiløypene i Stavassveien var det enkelt å ta seg fram. Nedbøren kom nå i form av yr, men det ble aldri plagsome mengder.

Nytt for året er etableringen av scooterløype på østsida av Svenningdalen, som inngår i et mye større løypenett. Dette kommer etter alt å dømme ikke til å bli særlig konfliktfylt, da løypa ikke har gjennomgangstrafikk og trafikken er lav. Selv hørte jeg ikke en eneste scooter denne dagen, noe som selvsagt kan skyldes været.

Mer i mitt eget interessefelt, har det også skjedd nyervervelser i Stavassdalen siden fjorårets rundtur. Naust med båt til fri avbenyttelse er kommet opp ved Stavatnet. Det er også et arkitekttegnet utedo, som har fått betegnelsen “Norges vakreste”, i tillegg til ny bru over fløtedammen, nye benker og bålplass. På Langvassåsen så jeg at arbeidet med et utsiktsplatå var kommet langt da jeg passerte. Vurderte å ta en nærmere titt på byggverket, men det føltes litt feil, i og med at det ikke er helt ferdig. Det får bli til neste år.

lfjr16-035

Intet tre vokser inn i himmelen. Snart havner jeg i trøbbel igjen.


Det ble en kort pause ved Langvatnet, før jeg fortsatte søretter myrdragene på Langvassåsen. Ei skiløype viste seg, og jeg tok til å følge denne. Retningen så først lovende ut, men så snodde den seg nordover. Jeg valgte å bryte meg rett nedover mot Vestersidveien, noe som ble en klønete og fæl affære. Atter en gang kom jeg inn i tett og pistrete skog. Verst var det likevel at lendet var såpass bratt at jeg måtte karre meg ned sidelengs. En “ekstrapause” ble innvilget mellom granleggene, før jeg på uelegant vis fikk tråklet meg ned mot Vestersidveien, like sør for Høgåsboligene.

Nede ved veien var jeg så møkk lei av både det overgrodde terrenget og alt som hadde med ski å gjøre, at jeg nærmest demonstrativt plasserte skiene i veigrøfta (de ble hentet dagen etter). Sliten som jeg var, gikk det kun på viljen de seks km. langs veien, som delvis var gjørmete, delvis sørpete. Finn-David Lund hadde skiftet bordkledning og bygd på huset sitt siden sist, kunne jeg konstatere.

Turen rundt Litjfjellet er en fin tradisjon på vårvinteren, men jeg bør nok se på om det er ting som kan forbedres for framtida, og da tenker jeg særlig på traséen. Årets runde ble en av de tyngste, og tidenes treigeste fra Stavassveien og hjem. Jeg er på sett og vis havnet i en “ond sirkel”, der idealet har vært å gjøre ting likedan som i fortida. Skal denne turen framstå som en positiv opplevelse også i årene framover, må jeg nok innese at endringer må til. “Forandre for å bevare”, kort og godt.

You may also like...