Kvitfjellet

Tur nr. 107 / 10. juli 1994

stjernestjernestjerne

  • Start: 12:35
  • Framme: 16:10
  • Tilbake: 19:10
  • Starttemp.: + 20°C
  • Vær: Overskyet. Vind.

Klatring og klyving

Forrige helgs solrike topptur til Storklumpen (1293 moh.) gjorde at jeg gjerne ville forsøke meg på en ny 1200-metring i området – nemlig det 45 meter lavere Kvitfjellet vest for Stavassdalen. Selv om sola denne gangen glimret med sitt fravær, var det likevel en fin sommertemperatur da jeg la avgårde med lett oppakning på stien langs Stavasselva.

Etter at bekken fra Stavatnet var passert, var det bare å gyve laus oppover den skogkledde fjellsida. Ovenfor skoggrensen vridde jeg til å begynne med kursen nordvestover, før jeg høyere opp gikk mer sørover, helt utpå kanten mot Feitskardet.

Jeg får etter hvert en fin utsikt ned mot Stavasselva og heimjorda rundt Stavassgården.


Jeg stoppet ikke før Feitskardvatnet kom til syne langt der nede, selv om jeg visste at jeg måtte et godt stykke tilbake igjen for å komme meg videre. Jeg hadde langt fra valgt den mest ideelle traseen oppover fjellsida, og verre skulle det bli!

Noen til dels bratte berg stod nå for tur. Jeg hadde valget mellom å klyve opp disse eller å ta meg opp lenger nord. Da det så ut som en overkommelig oppgave å klyve opp bergene, valgte jeg å gå rett på.

Det begynte da også greit, og jeg hadde godt fotfeste. Etter hvert ble det imidlertid utrivelig bratt, og jeg var i tvil om det var forsvarlig å fortsette. Klyvingen gikk over i en form for klatring, og jeg var ikke akkurat høy i hatten på et tidspunkt. Jeg kom meg til slutt opp dette krevende partiet, som jeg hadde brukt en del tid på.

Vanskelighetene var likevel fort glemt da terrenget begynte å flate ut. De siste knappe to kilometerne mot toppen var lettgåtte, om enn noe drøye.

1248 moh.


Vinden var sterk rundt “toppvarden”, som bestod av en liten samling steiner og en veltet stolpe. Beundret utsikten mot nære og fjerne fjell noen minutter, før jeg tok fatt på tilbaketuren.

Ettersom jeg ville unngå det trøblete terrenget som jeg ble konfrontert med på vei oppover, ble jeg enig med meg selv om å gå i ei vid løkke, først nordover, for deretter å gradvis dreie østover og ned mot Stavassdalen.

Eiterådalen nordover.


Det ble en herlig tur nedover fjellsida, til dels på store og lettgåtte snøbreer. At både utsikten og musikken på lommeradioen var av høy kvalitet hadde jeg heller ingenting imot.

Kom omsider ned ved Stavatnet, før jeg fulgte stien tilbake mot Stavassgården og parkeringsplassen. Så 15 ryper på turen, i tillegg til noe sau ovenfor Stavatnet.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.

You may also like...