# 285 • 5. mai 2005

Det er i motbakke det går oppover

Den første fotturen for året fant sted ute ved kysten. Nærmere bestemt gikk turen til Sømnas høyeste fjell, Lysingen. For øvrig en kommune jeg aldri hadde vært på tur i tidligere. Etter å ha kjørt til Holandsvatnet (6 moh.) sammen med pappa startet jeg turen her.

Til å begynne med fulgte jeg en vei langs vatnet, men så var det slutt på idyllen. Det ble regelrett klatring i bratte og til dels glatte berg. Da de første hundre høydemeterne var unnagjort hadde jeg en god puls.

Terrenget flatet etter hvert noe ut, men det var likevel ingen enkel sak å ta seg fram. Lendet var kupert, og mange nakne og skråstilte berg gjorde at jeg måtte gå mye sikk-sakk. Men jo høyere jeg kom – desto lettere ble det å gå. På ca 500 moh. støtte jeg på nysnø, og opp mot toppvarden (648 moh) gikk jeg på snøfonner.

En boks med trimbok var murt inn i den staselige varden. Jeg skrev meg opp, og la merke til at det hadde vært ca 50 personer på toppen hittil i år. Tydeligvis et populært fjell. Utsikt mot de andre fjellene i Sømna, men ellers var det nokså grått. Heilhornet og Anddalshatten lå i skyer.

Jeg hadde nådd toppen lenge før beregnet, og dermed hadde jeg god tid nedover. Det var vanskelig å følge den dårlige merkingen, så terrenget måtte jeg lese selv. Først da jeg nærmet meg Holandsvatnet kom jeg på en god sti. Den tok meg ned i et lite skard som det gikk en kraftlinje gjennom, og det var enkelt å ta seg ned det siste stykket ned mot vatnet.

Jeg oppdaget at jeg hadde kløvet opp de bratte bergene (i begynnelsen av turen) bare ca 50 m fra nevnte sti. På slutten av turen kom det et par regnskurer.

Det noe golde og vegetasjonsløse fjellet var en grell kontrast til det fruktbare åkerlandskapet nedenfor. Så to ryper på turen og ei ravn. På vei bortover mot bryggeanlegget ved Holandsvatnet traff jeg på folk (voksne og barn). Selv om jeg kom tilbake lenge før avtalt tid sto pappa og ventet ved bilen.