Tur nr. 432 / 27. mars 2013

stjerne

  • Start: 10:50
  • Framme: 17:40 (Stavassveien)
  • Tilbake: 20:45
  • Starttemp.: + 3°C
  • Vær: Overskyet. Snø og snøbyger.

Hvitt og vinterlig

litjfjr03kaI mitt livs verste form la jeg i vei på den årvisse runden rundt Litjfjellet. Som de siste årene var det også i år en vinterlig værtype som regjerte. Spesielt kaldt var det ikke, men snøbygene som hadde kommet og gått de siste dagene hadde laget rene, skjære julestemningen i skogen, med nysnø på grantrærne. Det var rart å se at huset til en barndomskamerat av meg var borte etter husbrannen i fjor høst. Kun et snødekket jorde og en trampoline var å se på branntomta. Heldigvis kom ingen til skade i brannen.

Hvitt og vinterlig langs Vestersidveien.


Oppover mot Svenningskardet merket jeg at formen på ingen måte var der den burde være, og småpausene ble mange. At det i tillegg var mye laussnø (opp mot 25 cm) gjorde ikke turen lettere. Fulgte den “klassiske” leia oppover lia, der det for øvrig gikk ei godt synlig skiløype. Med tanke på all nysnøen som hadde kommet, kunne ikke løypa være særlig gammel – sannsynligvis bare noen få dager. Omsider kom jeg meg opp til Skardforsen – en drøy time etter at jeg la i vei oppover lia!

Ikke antydning til drypping i fossen. Akkurat det var ingen bombe, da også Svenningelva for det meste var igjenfrosset. Skiløypa jeg hadde fulgt fortsatte innover skardet. Det var fortsatt laust, men det noe slakere terrenget gjorde det likevel bedre å ta seg fram. Noe merking i form av plaststrimler i et og annet tre, som jeg ikke kan huske å ha lagt merke til før, var å se. Snart kom den første snøbygen feiende – men langt fra den siste.

Snøbyger.


Til nå hadde det vært omtrent vindstille på turen, men da jeg tok meg et fem-minutt idet jeg var iferd med å runde Litjfjellet blåste det godt, og vindvottene måtte på. Hadde et håp om litt mindre laussnø bak fjellet, og noe mindre var det da også. Likevel var det overraskende laust også her.

Forholdene er ikke særlig mye bedre bak Litjfjellet. Eiteråfjellet kan skimtes på nordsida av Stavassdalen.


Ned gjennom Dempa gikk jeg langt øst, nesten oppunder Langvassåsen. Snøbygene kom og gikk, men da jeg satte meg ned for å ta den sedvanlige to-timers-pausen var det ikke lenger bare bygevær, men et vedvarende snøvær.

Var litt spent på om det bød på trøbbel å få til et bål i dette været, men med god tilgang på tørrfuru og en liten pose med never jeg hadde tatt med, var det en grei sak. Bålet brant godt og det ble et par kopper nykokt kaffe også i år.

Ei forvridd furu passeres.


Bålplassen i Dempa anno 2013.


Jeg hadde lest at Stavassveien var blitt kjørt opp med løypemaskin, men etter alle snøfallene forventet jeg ikke å gå i “trikkespor” i dag. Det fikk jeg da heller ikke, da sporene såvidt var synlig under all nysnøen.

Jeg hadde for lengst bestemt meg for å følge minste motstands vei ned i Svenningdalen, dvs. å gå Stavassveien helt ned mot Vestersidveien. Jeg orket ikke engang tanken på å legge ut i terrenget igjen, via Langvatnet og over Langvassåsen, som jeg har hatt for vane.

Gjennom furuskogen i Dempa.


Det snør og det snør.


Etter en liten appelsinpause, tok jeg fatt på de siste ni km langs Vestersidveien. Også denne veien bar preg av all nysnøen, men hjulspor etter noen ytterst få biler hjalp noe på. Snart var det imidlertid for mørkt til å se hjulsporene, og da stjernene begynte å vise seg på himmelen og jeg knapt nok skimtet mine egne skitupper, skjønte jeg at det var seint. Det røynet på kreftene, og stadig vekk ble det små “pust i bakken”, men omsider var jeg tilbake og ble møtt av Hilde Mari og Emilie Johanne i døra.

Årets tur rundt Litjfjellet ble en av de tyngste noen gang, noe som både formen og forholdene må ta skylda for. Jeg brukte i underkant av ti timer rundt fjellet – nesten en time lenger tid enn den forrige bunnoteringen fra 2006.