# 174 • 2. januar 1999

Bratt og glatt

Fra Fallmoen fulgte Jan og jeg til å begynne med en vei / skiløype opp til en trimkasse, plassert på kommunegrensen mellom Vefsn og Grane. Vi fortsatte et stykke oppover lia, men da vi nærmet oss snaufjellet bestemte vi oss for å sette skiene fra oss og fortsette med bare stavene.

Vanligvis er Reinfjellet et enkelt og greit fjell, men nå var det hard skare oppover fjellsida – noe som krevde full konsentrasjon. Ingen av oss hadde stegjern, som ville vært naturlig å benytte. Vi måtte rett og slett sparke skotuppene inn i den harde snøen for å få fotfeste. Oppover mot toppen av fjellet, Blårapopynten (905 moh), var det både bratt og til dels isete, i tillegg til sterk motvind fra øst. Hadde vi mistet festet kunne det fort ha fått et fatalt utfall. Men med aktiv bruk av stavene gikk det bra.

Etter et kortvarig opphold på toppen gikk vi sørover og ned i Fallmoskardet, der det var helt greit å ta seg fram.

Men dagene er korte på denne årstida, og dagslyset var i ferd med å ebbe ut. Vi var vel noe bekymret for om vi ville finne igjen skiene, men vi fant heldigvis fram til dem selv om det nå hadde blitt ganske så mørkt. Det var nokså krevende å ta seg ned gjennom skogen, og vinden ga seg ikke før vi nærmet oss Fallmoen.

Selv om Jan og jeg måtte hanskes med en del utfordringer i form av vær, føre og lysforhold, så var det likevel en fin start på det nye året.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1999.