# 92 • 19. september 1993

Med kikkert og kaffekjele

Vi troppet opp i Stavassdalen, pappa og jeg, etter å ha takket ja til en forespørsel fra Sten-Ruben Lund om å bli med å se etter sau vest i fjellene. Fra snuplassen gikk vi ikke hengebrua over Stavasselva, som er det vanlige, men fortsatte i stedet rett fram innover skogen. Det var noe kjølig i lufta, men ellers så været Ganske greit ut denne septemberdagen. Planen var å ta oss innover det naturskjønne Langskardet, sør for Stavassdalen, uten at vi hadde noen klar forestilling om hvor vi ville snu.

Inne i skogen kom vi forbi ei gammel hytte, som både pappa og Sten-Ruben kjente til, men som jeg selv ikke visste om. Denne var ulåst, og vi var inne en snartur og så oss om i halvmørket, før vi gikk ut i dagslyset igjen og fortsatte ferden oppover mot Langskardet.

Vi hadde begynt å vinne litt høyde, da det var tid for en kafferast. I en liten bekkedal rigget vi oss til, og etter et par minutters sanking av ved og never knitret det snart fra et lite bjørkebål, før kaffekjelen ble hentet fram fra sekken.

Skogen ble stadig mer småvokst jo lenger opp vi kom, og til slutt var det omtrent bare dvergbjørka som klarte å klore seg fast. Her i tregrensen tok vi oss en pause igjen, og på nytt satte vi fyrstikka borti en strimle tørrnever. Dermed kunne vi få minutter seinere helle i oss nykokt kaffe igjen. Fra her vi satt hadde vi mer eller mindre fri sikt innover det langstrakte Langskardet sørover. Innerst i skardet ruvet Langskardfjellet med sin store bre, og på den andre sida av Langskardelva reiste Langskardnasen seg.

I grunnen fint å sitte her å se utover det storslåtte fjellandskapet, særlig med den fargeprakten som finnes i naturen nå på høsten. Noe sau kunne vi imidlertid ikke få øye på, selv ikke etter møysommelig saumfaring med kikkerten.

Videre innover skardet gikk det som en lek. Den litt uoversiktlige småskogen var et tilbakelagt kapittel, og over de flate myr- og grusstrekningene tok vi oss uanstrengt fram. Men det ble også merkbart kjøligere. Sten-Ruben dro fram ei lue, noe jeg selv også gjerne skulle hatt med meg.

Helt i sør dreier skardet vestover, i tillegg til at det blir mer knausete. Vi kom likevel fram til at vi skulle gå helt opp til fjelltjønna, noe vi også gjorde.

Tilbaketuren forløp greit. Vi fulgte i grove trekk samme lei, men nede i Stavassdalen fortsatte vi rett over Stavasselva. Dette lot seg enkelt gjøre, da den hadde svært liten vannføring. Dermed kunne vi følge den tydelige stien fra Stavatnet tilbake.

Mye overmoden molte å se. Øverst i skardet fløy det opp en skokk på om lag tolv ryper, men noe sau så vi derimot ikke.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.