# 376 • 8. august 2009

En gammel kjenning bestiges

Skottinden er en særegen fjelltopp i Lofoten som jeg har hatt et forhold til siden min tidligste barndom. Bratt, svart og fryktinngytende troner den 671 m høye fjelltoppen over Ballstad på Vestvågøy. Selv om tinden ikke er høy, inntar den en svært dominerende posisjon i landskapet rundt fiskeværet.

I en alder av 37 år skulle jeg altså prøve meg på rakkeren. Turfølge var min gode kamerat Bjørnar, som også ferierte i Lofoten. Sammen kjørte vi til Vetting, en gård på vestsida av Skottinden. Jeg hadde både hørt fra andre og sett med egne øyne at toppen slettes ikke var så vanskelig å ta seg opp på fra denne sida.

Pratet litt med en vestlending angående parkering av bilen, før vi la i vei i et heseblesende tempo oppover langs en sti. Småbratt de første hundremeterne, før terrenget flatet en god del ut. Åpningen var såpass hard at jeg så meg nødt til å ta det med ro videre oppover fjellsida.

Under en pause ble vi forbigått av en garvet fjellvandrer med nordmørsdialekt og dattera hans. Han fortalte oss at de siste meterne opp mot toppen var noe komplisert. Etter at det flatere platået var tilbakelagt, ble det igjen brattere de siste hundremeterne opp mot toppen.

Formen er ikke av beste merke, men oppover går det da.

---

Like før vi nådde toppen ble det som forventet vanskeligere, og vi ble konfrontert med to alternativer: 1) å ta oss opp en 3 – 4 m høy skrent, eller 2) å krype gjennom en ca 3 m lang naturlig tunnel. Jeg valgte det første alternativet opp, og det andre ned.

Vi var nå kommet oss til topps på Skottinden, der det var utlagt bok. Skjønt – selve toppunktet var på en stor stein som sto svært utsatt til. Selv om jeg vanligvis er såpass ærgjerrig at jeg vil stå på det høyeste punktet, fristet det lite å åle seg utpå denne kampesteinen, med bare avgrunnen under. Bjørnar var av samme oppfatning.

Bjørnar speider utover sitt Lofot-rike.

---

Toppunktet av Skottinden er denne steinen, med et fryktinngytende stup rett nedenfor.

---

Utsikten var det ingenting å si på. På østsida så vi rett ned på fiskeværet Ballstad. Hele Vest-Lofoten var synlig. Østover mot Austvågøya tok Vågakallen og Henningsvær oppmerksomheten. Nappstraumen var flott, der den lå omkranset av majestetiske tinder. Vi kunne tydelig se strømningene i den.

På vestsida av Nappstraumen skuet vi mot bl.a. Stjerntinden – en svært spesiell fjelltopp. Denne tinden på Flakstadøya er kåret til Norges vanskeligste kommunetopp å bestige. I tillegg er visstnok landets lengste “siktlinje” (fri sikt mellom fjelltopper) mellom nettopp Stjerntinden og Kvasstinden i De syv søstre, som Bjørnar og jeg besteg tidligere i år. Vi fikk dessuten et klart inntrykk av hvor breid Vestfjorden er, og hvor langt ute i havet Lofoten ligger.

Nappstraumen med omkringliggende herligheter. Bl.a. Stornappstinden (t.v.) og Skolmen (bakerst t.h.).

---

Vestover Lofot-arkipelet mot Lofotodden, Mosken, Værøy og Røst.

---

Fiskeværet Ballstad – min mors fødested.

---

Et stort hull glefset mot oss på toppen. Hullet gikk nedover, og skal etter sigende munne ut et eller annet sted lenger ned i flogene. En minneplate var montert, etter en dødsulykke som fant sted på toppen av Skottinden i 1995. Det var en viss uklarhet om vedkommende hadde falt ned i nevnte hull, eller om hun hadde falt utfor stupet. Det har senere kommet fram at det er det siste som medfører riktighet. Den forulykkede var Jorunn Arctander, en fjern slekning av meg.

Til minne.

---

Nedover gikk det greit, og etter en dusj ved hver vår base ble kvelden avsluttet med noen forfriskende halvlitere på en pub på Leknes.