# 378 • 31. mars 2010

Inn i ny nasjonalpark – på klabbeski

Det var endelig dags for tur igjen etter en høst og vinter fullstendig uten turvirksomhet. Faktisk hadde jeg ikke tatt meg en eneste tur siden august i fjor – den verste daudperioden siden militærtjenesten ble avtjent i 1992/93! Skiene hadde dessuten ikke vært i bruk siden jeg gikk over Svartisen i juni, og jeg hadde ikke fjernet klisteret under skiene. Rein og skjær sløvhet! Som om ikke dette var nok måtte jeg låne både klær og utstyr, da mitt eget sortiment ikke var tilgjengelig.

Pga. de upreparerte skiene ble det en tung tur opp fra dalen. Skiene klabbet som bare det, og det ga seg ikke! Småpausene ble mange.

Antydning til klabbing under skiene…

Det verste var nesten i nedoverbakkene mot Dempa, der det gikk uhyrlig sakte. Da jeg omsider var kommet meg ned i furuskogen og hadde spent av meg skiene måtte jeg straks slenge i meg noe mat og drikke, bare for å komme til hektene igjen. Fyrte opp et bål og koket kaffevatn til pulverkaffen – som for en gangs skyld ikke ble for sterk.

Det er en sein vår i år, og snøfrie flekker er ikke å oppdrive selv den siste dagen i mars.

Det gjør seg med en god kopp kaffe eller to.

Mens jeg satt der og nøt mitt otium tittet plutselig sola fram mellom furukronene, før den forsvant igjen og ble avløst av en ganske sterk vind.

Sola viser seg et øyeblikk, før den forsvinner igjen.

Ned mot Stavassveien kom jeg plutselig på ei skiløype som jeg bestemte meg for å følge – og endelig forsvant klabbinga! Stavassveien var preparert med oppkjørte skispor. Valgte å følge veien helt ned i dalen, noe som jeg kun har gjort èn gang tidligere i forbindelse med denne rundturen. Dette for å unngå mer klabbing. Fulgte så Vestersidveien tilbake.

Kun 9 km igjen.

Store snømengder og sein vår i år. Det var stabilt vinterføre på hele Vestersidveien, Blåfjellelva var fortsatt igjenfrosset, og det samme er å si om Skardforsen. Kun noe sildrende vatn var å høre. Det sier en god del om hvordan årets vinter har vært!

Nytt for året var at jeg trådte inn i den nyetablerte nasjonalparken Lomsdal – Visten. Jeg var såvidt innenfor grensene av den, øverst i Svenningskardet. Vel tilbake kunne jeg slå opp i Helgeland Arbeiderblad til en to-siders reportasje om meg og min enkle hjemmeside.