Okstindan (Okstinden)

Tur nr. 140 / 13. juli 1996

stjernestjernestjerne

  • Start: 0:10
  • Framme: 7:30
  • Tilbake: 15:35
  • Vær: Klart → sol fra klar himmel → delvis skyet / sol.

Opp med sola

Dystre værprognoser gjorde at Jan kom opp med den spenstige ideen om å dra inn i Okstindmassivet allerede førstkommende natt. Enn så lenge var det nemlig et ypperlig vær, men vi måtte ta en rask beslutning. Jeg tente på ideen, og noen timer seinere satt vi i bilen på vei mot Leirskarddalen.

Det hadde rukket å bli midnatt før vi omsider kom oss i gang oppover langs den T-merkede stien mot Mørkbekktjønna. Fortsatt var sommernettene relativt lyse, og det ble en fin nattevandring oppover mot tjønna og videre via Steinbua mot brekanten, der skiene ble tatt på. Målet var Okstinden (1804 moh.).

Det gikk jevnt og trutt oppover Okstindbreen, før de mektige Okstindan med ett kom til syne. Tindene badet i morgensol, og ikke lenge etter ble vi vitne til en fantastisk soloppgang.

Ved soloppgang.


Selv om vi var midt i juli, var det kuldegrader på Okstindbreen nå ved daggry – mye takket være den klare, fine natta. Men at en solrik dag var i emning var vi ikke i tvil om.

Ferden gikk videre østover, og Okstindan kom stadig nærmere. Ved foten av Tvillingtinden bevilget vi oss en pause, der fast og flytende føde ble inntatt, før vi la tvers over mot Okstinden på nordsida av breen.

De flotte synsinntrykkene grytidlig på morgenen må foreviges.


Mennesket blir lite i slike mektige omgivelser. Jan nærmer seg Tvillingtinden (1824 moh).


På vei oppover Okstinden, som ble besteget til fots fra sør, var det enkelte steder noe isete, men til slutt stod vi på toppen – 1804 moh, og kunne beskue de øvrige Okstindan rundt oss.

Etter å ha strevd oss hele veien opp hit på nattestid, begynte søvnbehovet nå å melde sin ankomst. Jeg lente meg inntil toppvarden med utsikt østover mot Oksskolten, Okshornet og Svartfjellet – og sovnet! Klokka kunne fortelle at jeg hadde vært borte en times tid, da jeg kom til meg selv igjen – passe forfjamset.

Posering ved toppvarden, før søvnen innhenter oss begge.


På toppen fotograferes det villig. Utsikt østover mot f.v: Oksskolten, Okshornet, Svartfjellet og Steikvasstinden.


Det bar ned fra tinden samme vei som vi hadde kommet opp. Før vi satte kursen tilbake igjen, fant vi ut at vi ville ta en titt på et av de dramatiske brefallene mot sør. Vi parkerte dermed sekkene og gikk bortover mot en liten fjellknaus ovenfor brehenget som forbinder Okstindbreen med Steikvassbreen rett nedenfor. Det var et mektig skue! Vi var imidlertid trøtte etter ei søvnløs og nokså strabasiøs natt, og jeg duppet av igjen mens vi satt og beundret bre- og tindelandskapet rundt oss.

Den 20 meter høyere Tvillingtinden i sør, sett fra toppen av Okstinden.


Tilbaketuren startet med en flere kilometer lang og slak nedoverbakke vestover Okstindbreen, før det bar videre til fots nedover Gråfjellet.

Det var nå blitt formiddag, og vi møtte på en mengde turgåere som var på vei mot Okstindan. Først et følge på fem personer, og så ei gruppe på sju, åtte stykker. Nede ved Steinbua kom vi i prat med to østlendinger som hadde tenkt seg opp på breen. Vi kvitterte i hytteboka, før vi fortsatte den siste biten nedover mot Leirbotnet.

En meget flott tur, der vi bl.a. fikk oppleve soloppgangen på Okstindbreen. Og selv om det var kaldt tidlig på morgenen, ble det utover dagen svært behagelige temperaturer. Vel nede igjen hadde skyene begynt å sive inn over den klare himmelen vi hadde vært begunstiget med på størstedelen av turen.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1996.

You may also like...