# 344 • 30. – 31. juli 2008

Til Bindals høyeste – eller ikke?

I bar overkropp og shorts tok jeg fatt på turen til Bindals høyeste fjell, Kjelviktinden. Første mål var å bestige Middagstinden (1005 moh.). I og med at jeg hadde vært på denne tinden før, så valgte jeg en annen rute opp denne gangen. Jeg ville prøve å følge den vestlige ryggen opp.

Turen starter ved Tosentunellen.

---

Tosdalen og Tosdalsvatnet kommer til syne.

---

Forfriskende fjellvatn smaker alltid fortreffelig på varme dager. Bjørnstokken og Breidvasstinden viser seg i nord.

---

Tosbotn.

---

Tosbotn var for få tiår siden et temmelig isolert samfunn, men etter at Tosentunnelen ble en realitet i 1987 ligger stedet nå ved en mellomriksvei.

---

Tosbotnøya.

---

På kartet ser fjellryggen fin ut (se kartlink), men i virkeligheten er den fryktelig knausete. Jeg prøvde å komme meg opp på ryggen litt for tidlig (dvs. ikke nok langt ut), med det resultat at jeg satte meg fast! Det ble rett og slett for bratt. Dermed måtte jeg ned et stykke igjen.

Vel oppe på toppen kunne jeg konstatere at filmrullboksen med noe skriblerier i, som jeg hadde gjemt i varden sist jeg var her, i 1999, fortsatt lå der.

Fra flogene har jeg flott utsikt mot Sletthylla og Tosen. Ute ved kysten regjerer Heilhornet med sine tre undersotter.

---

Første mål er nådd – toppen av Middagstinden (1005 moh).

---

Etter et kvarters tid på Middagstinden gikk jeg ned om lag 320 m på sørsida av tinden, før jeg fortsatte noen km i et lettgått fjellterreng mot foten av Kjelviktinden.

Ved ei stor tjønn under toppen spiste jeg mine siste brødskiver. Nå hadde jeg bare frukt igjen. Jeg innså at jeg hadde undervurdert tidsforbruket på denne turen, og tatt med for lite mat.

Veien videre: først drøye 300 m ned, så inn i et goldt, men lettgått fjellterreng.

---

Det er herlig å være i fjellet denne fine sommerdagen, og små pauser må man ta seg tid til.

---

Etter litt forvirring mht. hvor det høyeste punktet var på den relativt flate fjelltoppen, så jeg omsider “toppvarden”, ynkelig liten i forhold til den på Middagstinden. Like fullt sto jeg nå på Bindals høyeste fjell (1088 moh), 30 m høyere enn kommunens mest kjente fjelltopp, det ruvende Heilhornet ute ved kysten. Fullstendig vindstille på toppen. Pratet med både Jan og Bjørnar, før jeg la ut papir og blyant i toppvarden.

Toppen av Kjelviktinden (1088 moh.).

---

Satte feil kurs nedover fra toppen, men fikk rettet den opp i tide. Jeg tok meg ned i en fjelldal, og opp på en markert fjellrygg som jeg fulgte nordover et par km, før jeg fortsatte ned i Tosdalen.

Jeg tok en kort avstikker, der jeg beveget meg farlig langt utpå et bratt stup, bare for å kunne se ned i Tosdalen. Synet av store og små fossefall som stupte ned i dalen, med husene og Tosdalsvatnet nedenfor og Breidvasstinden i bakgrunnen, var mektig.

Plutselig kommer Kalvvatnet til syne. Disse fjellområdene er totalt ukjent terreng for meg, men en gang skal også disse områdene utforskes…

---

Etter å ha kommet ned fra Kjelviktinden tar jeg meg opp på en markant fjellrygg, som jeg følger i retning Tosdalen.

---

Fra fjellryggen ser jeg meg tilbake mot Kjelviktinden.

---

I det dagslyset er i ferd med å ebbe ut tar jeg meg nedover mot Tosdalen.

---

Det begynte for alvor å mørkne nede i dalen. Fant ingen sti,og rotet meg inn i kratt og høyt gress. Da jeg endelig sto ved bredden av Tosdalsvatnet var natta på sitt mørkeste, og nå skulle jeg altså ta fatt på det mest krevende terrenget på hele turen, nemlig å ta meg gjennom grov steinur langs vatnet. Håpet på at det skulle være enklere å ta seg fram litt oppe i den skogbevokste men bratte lia ovenfor – men den gang ei! Jeg satte meg fast for andre gang denne dagen, og måtte kjempe meg tilbake til utgangspunktet. På 18 minutter hadde jeg kun gått 30 – 40 meter, fram og tilbake!

Neste forsøk gikk ut på å gå helt nede i vannkanten. Grov ur, men enklere enn høyere opp. Det var slitsomt, men stemningsfullt i tussmørket langs med vatnet.

Plutselig hørtes et kraftig plask. Jeg konkluderte straks med at det måtte være bever. Bever hadde jeg sett spor av på tidligere turer i Tosdalen. Jeg hørte to plask til, før jeg så noe som svømte like under vannflata. Ingen som helst tvil lenger! Stoppet opp ved ei imponerende beverhytte (5 x 3 m), som strakte seg ned i vatnet.

Det var godt å omsider komme på en ordentlig sti. Da jeg kom tilbake til bilen ved Tosentunnelen var det langt på natt, og det var allerede blitt atskillig lysere. På denne lange dagsturen så jeg elleve ryper. To reiner viste seg i retning Kvannlitinden, før jeg like etter kom forbi en flokk på over 30 dyr. Og til slutt denne opplevelsen med bever ved Tosdalsvatnet.