Tur nr. 138/ 21. – 22. juni 1996

stjerne

Dag 1 (av 2): Sirijorda i Eiterådalen – Litjskardvatnet

  • Start: 21:50
  • Framme: 0:50
  • Vær: Overskyet.

Ved kveldsbålet

Ambisjonene var formidable for årets første fottur. Planen var at to av de tre Visttindan, nemlig Litjskardtinden og Vistkjerringa, skulle bestiges i løpet av helga – selv om værprognosene var så som så. Den tredje av tindene – Vistmannen – hadde Jan og jeg besteget for tre år siden, så den fikk være i fred.

Klokka hadde nesten blitt ti på kvelden før vi var klare til å legge i vei fra Sirijorda i Eiterådalen. Men nå ved St.Hans-tider gjorde det oss fint lite, da det jo er lyst døgnet rundt. Brattene opp fra dalen var temmelig brutale, men omsider flatet terrenget ut, og den majestetiske Litjskardtinden kom til syne innerst i Litjskardet. Mygga viste seg ganske pågående – i hvert fall mot meg. Jan så ut til å slippe langt billigere unna, og vi diskuterte hva som kunne være årsaken til denne forskjellen, uten å finne noe svar.

Vel framme ved Litjskardvatnet rigget vi oss til ved ei grusstrand på nordøstsida av vatnet, og gikk straks i gang med å fyre opp et bjørkebål. Jeg passet på å stille meg i røyken, for å slippe unna den hersens mygga – noe som fungerte bra. Litjskardtinden ruvet i vest, og i morgen skulle vi sjekke den ut nærmere.


Dag 2 (av 2): Litjskardvatnet – Litjskardet – Sirijorda i Eiterådalen

  • Vær: Overskyet / tåke. Yr.

I tåkeheimen

I dag skulle to av Visttindan bestiges, hvis alt gikk etter planen. I rimelig godt vær labbet vi i vei rundt vatnet og innover Litjskardet. Videre bar det oppover en fjellrygg med en markant bekkedal langs den ene sida, og Visttindan kom stadig nærmere.

En pust i bakken på vei oppover fra Litjskardvatnet. 


En kan ha mye moro med kameraets selvutløser.


Været virker i det ene øyeblikket lovende – og i det neste truende.


Etter hvert hadde vi kommet såpass høyt at det kun var snø å gå på. Det gikk helt greit, og snart var vi på vei mot Litjskardtindens loddrette sørvegg. Været hadde i det store og hele holdt seg bra, men nå så vi den kritthvite regntåka komme for fullt fra vest. På bare noen sekunder var optimismen snudd til fortvilelse.

Her var det bare en ting å gjøre – å komme seg ned i lavlandet igjen fortere enn svint, før skodda ble for tjukk. Ingen av oss hadde lyst til å bli sittende værfast, så det gikk fort nedover snøflankene. Men takket være våre egne fotspor ble det en grei nedfart – tross dårlig sikt, og snart hadde vi mose og stein under føttene igjen. Utrolig så fort forholdene kan skifte i fjellet – fra blå himmel til ei grå suppe, der en knapt kan se noen meter foran seg.

I tåkeheimen.


 Yes! Endelig under tåkehavet, som nå virkelig har festet grepet.


Både Jan og jeg var av den oppfatning at å bli værende i fjellet under de rådende omstendigheter ikke var det helt store. Så vi gikk rett ned mot leiren, pakket telt og sovepose, og fortsatte langs en vardet sti helt ned i Eiterådalen. Fire ryper ble observert, samt et reir med egg som lå på bakken.

Sett med etterpåklokskapens øyne var vi egentlig heldige som ikke hadde kommet oss høyere til fjells, før vi traff på skodda. Hadde vi befunnet oss på toppen av Litjskardtinden da tåka kom sivende, kunne det lett ha blitt atskillig mer dramatisk enn hva det faktisk ble.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1996.