# 146 • 18. januar 1997

Sol, sand og svovel – en grensesprengende tur!

Teide på Tenerife er ikke bare Kanariøyenes høyeste fjell, men også det høyeste fjellet på spansk territorium og på en atlanterhavsøy, med sine 3.718 moh. Det er dessuten verdens tredje høyeste vulkan målt fra havbotnet, med ca 7.000 høydemeter. Kun to vulkaner på Hawaii er høyere i så måte. Og selv om Tenerife ikke utmerker seg ved sin størrelse, gjør Teide denne Kanariøya til jordas tiende høyeste øy.

For meg personlig ble turen til toppen av Teide en grensesprengende affære. Aldri har jeg vært så langt til havs før og aldri har jeg vært så høyt på jordoverflata før. I tillegg er det både den sydligste og vestligste turen jeg noensinne har gjort.

På vei mot Teide (3.718 moh).

---

Allerede seinsommeren 1996 – siste dag i et ukelangt opphold i Børgefjell nasjonalpark – lanserte Jan ideen om å samle en del kompiser, og ta oss en real guttetur til Kanariøyene midt på svarteste vinteren. Ideen var god syntes jeg, og bakrusen etter gårsdagens rotbløyte kom med ett litt i bakgrunnen. Jo mer vi snakket om den splitter nye turplanen – dess mer oppglødde ble vi.

Knappe fem måneder seinere var Børre, Jan, Jo, Lars-Erik og jeg selv på vei med buss langs en svingete fjellvei mot de indre deler av Tenerife. Det var nemlig et uttalt mål å sette av en av dagene til å forsøke oss på selveste Teide, denne enorme kjeglen av en fjelltopp. Om vi kom oss til topps eller ikke var et helt åpent spørsmål, da ingen av oss hadde erfaring med vulkaner fra tidligere. Etter å ha blitt satt av i den kjempestore “kjelen” Caldera de las Cañadas i vel 2.400 meters høyde, var vi klare til start.

En rolig start.

---

Det begynte pent og pyntelig. Langs en brei og tydelig sti la vi i vei. Selvsagt kunne vi valgt å ta gondolbanen som starter på ca 1.200 meters høyde og som går nesten til toppen av vulkanen, slik mange turister gjør. Men vi ønsket oss i stedet en skikkelig fjelltur i tradisjonell forstand, der litt slit og fysisk anstrengelse er en essensiell del av turopplevelsen. Å ta oss opp 1300 høydemeter burde ikke by på større utfordringer enn et vanlig nordnorsk kystfjell, tenkte vi. Temperaturen var dessuten ypperlig.

Etter at jeg i alle år har tråkket rundt i gummistøvler, hadde jeg foran denne turen investert i splitter nye fjellsko, som jeg riktignok hadde gått ut litt for å unngå gnagsår. Likevel var det ikke til å legge skjul på at jeg var spent på hvordan det ville være å gå med skoene under en såpass heftig tur som denne.

I fint driv.

---

Stien hadde en jevn og fin stigning, og var i bunn og grunn fin å ta seg fram langs. Til å begynne med gikk vi gjennom et ørkenlandskap med mye sand, men etter hvert tok den vulkanske steinen mer og mer over. Det var ikke tillatt å bevege seg utenfor stien, ble vi informert om, men vi prøvde likevel noen skritt. Det var en temmelig sær opplevelse. Å ha den lette og porøse vulkanske steinen som underlag var litt som å gå i isopor, og vi var raskt tilbake “on the beaten track” igjen.

Sol, sand og stein.

---

Av og til fulgte stien forsteinede lavastrømmer. Det var tydelige renner etter lava som hadde veltet seg nedover fjellsidene og som hadde bygget fjellet stadig høyere. Etter hvert som vi kom høyere støtte vi på nysnø. Selv om Kanariøyene har et subtropisk klima året gjennom, så er Teide et så høyt fjell at det er vanlig med snø på og rundt toppen vinterstid. Egentlig var vi heldige med forholdene, da det var lite snø på vulkanen denne januardagen, men i forsenkninger i terrenget lå det likevel en del.

Nysnø er vel ikke det første man forbinder med Kanariøyene.

---

På vei oppover passerte vi to hytter, der det høvde seg å ta pauser. Ved ei av hyttene kom vi i prat med noen østerrikere, samt et par fra Magdeburg i Tyskland.

En av sekkene var en del tyngre enn de øvrige, så det mest rettferdige var å dele på å bære denne. Heller ikke jeg slapp unna.

Pause i solveggen.

---

Forholdene ble naturlig nok røffere jo høyere vi kom, men de fleste av oss var forberedt på dette. Børre var nok den som slet mest, kun iført joggesko og uten adekvat fjellutrustning. Han begynte å så tvil om han var interessert i å gjøre et toppforsøk, og bestemte seg til slutt for å kaste inn håndkleet der gondolbanen kommer opp. Vi andre syntes det var litt synd at han ikke skulle være med oss helt til topps når vi var såpass nært målet, men respekterte likevel avgjørelsen hans.

Terrenget blir røffere, men toppen virker overkommelig. 

---

F.v.: vestlendingen Lars-Erik, østlendingen Børre, trønderen Jo og nordlendingen Jan.

---

Etter fotoseansen er vi klare for å gyve på videre oppover vulkanen med alt fra shorts til polvotter!

---

Strengt tatt burde vi hatt tillatelse for å fortsette det siste stykket fra gondolbanens endestopp til Teides absolutte høydepunkt, men etter å ha snakket med noen spanjoler som var på vei nedover, skjønte vi at dette ikke ble håndhevet veldig strengt. Det var dessuten utenkelig for oss å gi oss på 3.555 moh, så vi fortsatte ufortrødent videre oppover de siste 163 høydemeterne helt til topps, der det blåste noe helt fryktelig. Men det brydde vi oss fint lite om.

For en følelse det var å nå toppen! Spanias høyeste fjell, Atlanterhavets høyeste fjell, den tredje høyeste vulkanen i verden, osv, osv. Og for en utsikt! Det store “krateret” Caldera de las Cañadas (16 x 9 km) hadde vi under oss. Caldera betyr på norsk “stor kjele”, og er i virkeligheten ikke noe krater, men restene av den tidligere vulkanen Las Cañadas.

Den store “kjelen” Las Cañadas (16 x 9 km). 

---

Krateret til Teide er ikke stort med sine 90 x 110 m i diameter, men det sev opp litt røyk her og der med en sur eim av svovel. Det aller meste av gassene som pipler opp av vulkanen er vanndamp, men ca 10 % består av gasser som karbondioksid (CO2) og svoveldioksid (SO2). Vi var imidlertid ikke særlig engstelige for et utbrudd, da Teide sist viste muskler i 1909.

Utsikt mot Tenerifes nordkyst.

---

På toppen blåser det svært så friskt, men svovellukta kjennes godt likevel.

---

Enda mer imponerende enn den svære calderaen var det å se utover det “uendelige” Atlanterhavet og mot de andre Kanariøyene. Fem av de syv øyene var synlig. Kun de to innerste, Lanzarote og Fuerteventura var ikke mulig å få øye på. Den eneste øya vi så i øst var turistmagneten Gran Canaria. I vest skuet vi imidlertid både mot La Gomera, La Palma og den aller ytterste av Kanariøyene, El Hierro, 15 mil ute i havet fra Tenerifes tak.

Jo holder på lua og Lars-Erik holder seg oppreist. Mellom disse har en beduin sneket seg med på bildet. 

---

La Gomera i vest – Columbus’ siste havn før han reiste vestover mot “India” i 1492. Helt ytterst: øya El Hierro. 

---

Glade og fornøyde med å ha besteget Teide tok vi fatt på tilbaketuren. Den gikk som en lek. Den tynne lufta på toppen merket vi ikke spesielt mye til. Lukten av svovel og den spektakulære utsikten huskes bedre. De nye fjellskoene levde dessuten opp til forventningene – som var nesten like høye som Teide.

Himmel og hav.

---

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1997 og diverse troverdige kilder på internett.