# 26 • 31. juli – 1. august 1990

Dag 1 (av 2):

En dyrekjøpt lærepenge – på telttur alene

Kun fire dager hadde gått siden pappa, Magne og jeg kom tilbake fra Børgefjellet – en fantastisk tur, der vårt nyinnkjøpte telt Rondeslottet fikk sin debut. Denne gangen skulle jeg legge ut på telttur mutters alene – for aller første gang! Det nærliggende Rapfjellet var valgt ut som turmål.

Sekken veide naturligvis litt da jeg la i vei oppover lia vest for Svenningdalen utpå kveldingen. Planen var å etter hvert smette inn i Hestskardet, et relativt smalt og langstrakt “skår” oppe i flogene av Rapfjellet. Men det ble bare med tanken, da jeg innså at jeg allerede hadde kommet for høyt. I stedet gikk jeg rett opp på fjellet fra nord og tok sikte på tjønn 695. Fjellet begynte å flate ut mer og mer, og til slutt så jeg tjønna foran meg, like oppunder ei bratt fjellside.

Det var et litt merkelig sted, syntes jeg, med en noe dyster atmosfære. Kanskje var det den svarte og livløse tjønna, kanskje var det været som var fuktig og grått nå på kvelden eller kan hende var det kråkene som holdt et svare leven oppe i flogene? De dystre kråkeskrikene hørtes i hvert fall godt da jeg drev på og satte opp teltet. Det begynte dessuten så smått å mørkne. Sannsynligvis skyldtes vel denne ubehagelige stemningen bare at jeg var uvant med å overnatte i telt alene.

Vel inne i teltet begynte jeg å ta ut av sekken. Det var da jeg til min store forskrekkelse oppdaget at jeg hadde glemt posen med mat! Det vil si, tørt knekkebrød hadde jeg, men intet pålegg eller annet. Veldig kjedelig, men samtidig en velfortjent lærepenge. Etter den smakløse kveldsmaten tok jeg kveld.

Dag 2 (av 2):

Nedenom og hjem

Været var fortsatt grått da jeg stod opp, men det regnet heldigvis ikke. Selv om jeg var sulten, orket jeg ikke å spise de tørre og kjedelige knekkebrødene, så jeg skippet rett og slett frokosten. Fiske orket jeg heller ikke, selv om jeg hadde med fiskestang. Sikkert ikke fisk i den lille tjønna, tenkte jeg.

Jeg pakket sammen, og var bare innstilt på å komme meg hjem igjen for å få i meg litt skikkelig og velsmakende mat. Vurderte om jeg skulle ta meg ned Hestskardet, men jeg ombestemte meg, og gikk i stedet ned der jeg hadde kommet opp.

Under skoggrensen var greiner, busker, kratt og gress vått av regn, og turbuksa ble ganske snart gjennomvåt. Det fikk bare stå sin prøve. Jeg brydde meg ikke. Det eneste som stod i hodet på meg var å komme meg ned fra fjellet og hjem.

Min første telttur på egen hånd kan vel kun karakteriseres som en fiasko – en voldsom kontrast til den flotte turen i Børgefjell nasjonalpark i forrige uke. Samtidig var det en nyttig erfaring. Jeg lovet i hvert fall meg selv å aldri glemme og ta med meg mat på en overnattingstur igjen.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.