Okstindan (Okskalvan S)

Tur nr. 273 / 26. – 28. juli 2004

stjernestjerne

Dag 1 (av 2):

  • Ankomst: 21:00
  • Vær: Overskyet. Regn.

Fram og tilbake

Det var ikke det beste været da Jan og jeg satte kursen mot Okstindmassivet, men vi satte vår lit til værprognosene. Lavt skydekke og duskregn møtte oss i Leirskarddalen. Vi slo opp teltene ved Leirelva og bestemte oss for å gå en tur langs veien.

Det ble en mye lengre tur enn planlagt. Vi var helt oppe ved veienden og langt nedenfor Klemmethelleren. Praten fløt lett, og vi var ute og gikk i tre timer. Vi undret oss litt over at det sto en tysk bobil parkert i veikanten. Også en snøskuter (!) med nøklene stående i passerte vi.


Dag 2 (av 2): Okskalvan S

  • Start: 13:25
  • Framme: 20:05
  • Tilbake: 1:20 (ved teltleiren) Avskjed: 2:15
  • Starttemp.: + 15°C
  • Vær: Overskyet → delvis skyet / sol / klart. Tåke på toppen.

Nedtur på opptur

Utrolig nok våknet vi samtidig, uten at noen av oss hadde hatt alarm på. Været var betraktelig bedre enn i går.

Etter frokost og kaffe begynte vi å gå innover Leirbotnet, langs en sti. Oksskolten lå innhyllet i tåke, men vi hadde et visst håp om bedring i været. Etter å ha passert Leirbotnhytta kom vi på snaufjellet. Det ble mer interessant å gå, men elva fra Okstindtjønna var en kilde til bekymring. Vi fant fort ut at den var for stor og stri til at den kunne forseres. Men et par hundre m ned langs elva forsvant den ned i berggrunnen. Herfra var elva lagt i tunnel.

Oppe ved fjellvatnet Lønna åpenbarte de veldige Okstindan seg i all sin prakt, og vi tok en pause. Til vår overraskelse vaket det fisk. Været hadde på dette tidspunktet blitt virkelig bra, og vi så lyst på muligheten for en bestigning. Vi bestemte oss for å gå for den høyeste av Okskalvan.

Jeg ville fort videre, og hastet av gårde. Men først måtte jeg over Leirbotnelva, ei stri breelv. Framme på elvebredden hadde Jan tatt meg igjen. Så at det var mulig å komme seg over, og jeg satte ut i. Jeg kom meg noenlunde tørrskodd over. Jan ville prøve seg lenger ned. Jeg gikk atter alene opp mot en fjellrygg, like under de bratte “kalvene”. Satte meg ned og beundret utsikten. Jan kom omsider halsende oppover, og vi fulgte ryggen i lag sørover.

Okstindan ruvet foran oss. Ved kysten utmerket Tomma og Dønnmannen seg. Oppdaget til min forskrekkelse at jeg hadde mistet kompaktkameraet mitt, noe som var tungt å svelge.

De siste 400 høydemeterne ble besteget fra SV. Fra samme retning så vi noen truende skyer komme. Det ble et kappløp mot toppen, men vi innså at skyene ville vinne. Ingen utsikt fra toppen (1.646 moh.).

For å unngå den strie Leirbotnelva på tilbaketuren satset vi på å gå over ei hengbru noen km lenger ned. Brua som møtte oss er den verste jeg har sett! Det var bare noen tynne planker som gikk over den frådende elva. Dermed måtte vi på nytt finne et egnet vadested. Heldigvis var det mulig like nedenfor “brua”, der elva fløt roligere. Tok sats og sprang ut i elva. Jeg ble gjennomvåt på begge føttene, uten at dette gjorde meg noe særlig. Jan vadet i barføttene.

Fremdeles gjenstod det ei mils vandring før vi var nede ved teltene igjen. Vi klarte å holde stien som var merket med røde T-er og vardet. Først i halv to-tida var vi tilbake.

Ettersom jeg hadde gumlet havrekjeks var jeg ikke særlig sulten da vi kom ned til teltene utpå natta. Jan ville, forståelig nok, lage seg varm mat. Etter en liten time i teltleiren var vi klare til å kjøre.

Med denne turen til Okstindan har Jan og jeg tatt opp igjen tradisjonen med de årlige Okstindan-turene fra 1990-tallet. Seks år har det gått siden sist vi besteg en av tindene på “Nord-Norges tak”.

You may also like...