# 290 • 27. juli – 1. august 2005
Dag 1 (av 6): Mosvassdalen – Jordbrudalen
Info
- Start: 17:55 (Tosenveien)
- Framme: 20:45
- Starttemp.: + 14°C
- Vær: Overskyet. Vind. Litt yr.
Et eventyr begynner
Nøyaktig på dagen tolv år etter at pappa og Alf Moen gikk til Lomsdalen fra Eiterådalen, tok Jan og jeg fatt på vår Lomsdals-tur, med start i Mosvassdalen. Ved nedre Mosvasstjønna tok vi avskjed med fattern, som hadde kjørt oss dit, og gikk med høye forventninger langs Vesterfjellet, innover Jordbrudalen.
Vi gikk langs østsida av tjønn 352, og oppover mot utløpet av den lange tjønna lenger inn i dalen. Planen var å vade over Jordbruelva på dette stedet. Elva måtte vi over uansett, men den var betraktelig større enn det vi hadde forestilt oss.
Både været og vatnet viser seg fra en ugjestmild side denne første kvelden.
En fossekall viste seg. Tok på meg sandalene og prøvde meg på en kryssing, men strømmen var rett og slett for sterk til at jeg tok sjansen. Dessuten var vatnet iskaldt. Dermed måtte vi gå langs med den ulendte sørsida av tjønna. Det gikk likevel forholdsvis greit, og vi kunne slå leir ovenfor tjønna. Men å sette opp det gamle teltet mitt var langt fra noen enkel sak i vinden. Etter mye om og men sto teltene omsider tett i tett oppå en tørr rabb, med utsikt både oppover og nedover dalen.
Været var ugjestmildt. Skyene skjulte fjelltoppene lenger inne i dalen, og vi følte oss slettes ikke sikre på om turen kunne fortsette hvis været vedvarte. Vi tok kveld, og lå og pratet gjennom teltdukene før vi sovnet.
Dag 2 (av 6): Øvre Jordbrudalen – Elgviddevatnet
Info
- Start: 13:35
- Framme: 21:15
- Starttemp.: + 10°C
- Vær: Overskyet. Yr / regnbyge.
Is og kulde
Det ble en tøff start på dagen med kryssing av Jordbruelva, men vi kom oss da helskinnet over, takket være at elva forgreinet seg i flere løp ned mot tjønna. Skydekket hadde løftet seg, slik at vi så toppene rundt oss, men det var fortsatt en kald værtype.
Morgen i Jordbrudalen.
Været ser helt greit ut, selv om det ikke er noen sommervarme. Vi bestemmer oss for å fortsette.
Men først må Jordbruelva vades.
Mye kratt og buskas gjorde at vi gikk høyere og høyere opp i fjellsida, der vi trodde forholdene var bedre. Jeg visste at det beste hadde vært å holde seg langs elva, og gå opp der den kommer fossende ned i dalen fra Jordbruvatna. Men nå var vi kommet såpass høyt opp i fjellsida at vi ikke orket tanken på å gå ned i dalen igjen.
Problemet var at fjellsida ble brattere og brattere. Det var en sann kraftanstrengelse å karre seg oppover. Armer, fingre og knær ble aktivt brukt. En god del laus stein gjorde ikke saken enklere. Endelig så vi at fjellet flatet ut, og vi kunne bevilge oss en pause.
Breidvasstinden og Grunnvasstinden.
På vei mot nedre Jordbruvatnet fikk vi iskaldt regn rett i fleisen, og vi så ikke spesielt lyst på fortsettelsen. Heldigvis var det bare en kortvarig regnbyge. Det var sjokkerende mye is på Jordbruvatna. Det nederste vatnet var bare halvveis åpent, mens det øverste nesten var fullstendig dekket av is, og vi var snart i august!
Turen fortsatte i lettgått terreng langs østsida av øvre Jordbruvatnet (men et stykke unna), videre over vannskillet, forbi Grunnvasstinden, og ned mot sørenden av Elgviddevatnet. Her slo vi oss ned for kvelden.
Elgviddevatnet kommer til syne. Heldigvis er det isfritt!
Mat- og kaffepause på snaufjellet.
Selv om Elgviddevatnet bare ligger 100 m lavere enn Jordbruvatna, var det en helt annen verden vi kom til. Kun en og annen snøflekk lå ned mot vatnet, som var helt isfritt. Dette hadde vi lagt merke til allerede under en kaffepause i nærheten av vannskillet. Like ved teltplassen min fant jeg en eiendommelig installasjon for røyking av fisk, delvis under jorda. Desverre lå det også tomflasker og annet søppel ved dette anlegget.
Framme ved Elgviddevatnet.
Været var helt ok, men det var kaldt. Iskaldt! Jan målte temperaturen til fem grader, som ikke akkurat er noen sommertemperatur! Vi spiste oss gode og mette på bolognesegryte i hvert vårt telt, før vi tok kveld.
På turen til Elgviddevatnet så vi en flokk på ca 20 rein i Jordbrufjellet. Ved nedre Jordbruvatnet kom det plutselig flaksende ei svær ørn rett over hodene våre.
Dag 3 (av 6): Elgviddevatnet – Grunnvassdalen – Nedre Grunnvatnet
Info
- Start: 14:15
- Framme: 23:55
- Starttemp.: + 10°C
- Vær: Overskyet → delvis skyet / sol → overskyet.
Vilt og vakkert!
Vi brøt leir, og gikk på vestsida av Elgviddevatnet på veien videre mot Lomsdalen. Ferden gikk via ei avlang tjønn (623 moh), hvor vi hadde litt problemer med å krysse en stri bekk. Ved å legge noen store steiner i bekken kom vi oss tørrskodd over.
Vi bryter leir og forlater Elgviddevatnet.
Vi ble deretter presset skikkelig opp i høyden, grunnet flere bratte fjellrygger som gikk helt ned mot vatnet. Omsider kom vi oss forbi disse ryggene, og gikk ned til kanten mot Grunnvassdalen, der vi tok oss en pause. Fossen ned fra Elgviddevatnet var minst like imponerende nå som de to andre gangene jeg har vært her.
Fossen ved Elgviddevatnet er et imponerende skue.
Den buldret voldsomt, der den stupte ned i Grunnvassdalen. Både Jan og jeg var svært spente på turen ned gjennom Grunnvassdalen. Dalen er som en enorm kløft som skjærer seg mellom de forvridde granittfjellene rundt.
Vi gleder oss til å ta fatt på Grunnvassdalen, som er ukjent terreng for oss.
Jeg visste at dalen skulle være mulig å ta seg gjennom, men jeg visste også at det ville bli krevende. Været hadde bedret seg ganske mye, og det var til og med litt sol. Dette var vi veldig takknemlige for, fordi å ta seg gjennom dalen på vått fjell tror jeg kunne vært direkte livsfarlig. Dalen bør nok heller ikke gås før godt ut på sommeren, da den skal være ras- og skredutsatt.
Forsiktig start nedover Grunnvassdalen, men landskapet blir snart villere.
Fossen er omtrent 70 m høy.
Kameraet blir brukt flittig for å forevige denne navnløse fossen.
Larmen fra fossen høres langt nedover dalen, men etter hvert er det andre ting som vekker begeistring.
Den øverste delen av dalen var grei å gå, og ved øvre Grunnvatnet bestemte vi oss for å lage middag. Denne plassen var en sann idyll. Som en oase i det ellers så ugjestmilde landskapet lå øvre Grunnvatnet omkranset av grønne sletter.
Øvre Grunnvatnet var et innbydende sted. Her blir det middag, kaffe og avslapping.
De første trærne etter at vi forlot Jordbrudalen kom til syne. Men det som gjorde sterkest inntrykk på oss var det klare vatnet. Reinere vatn skal man lete lenge etter. Ikke antydning til verken humus eller sedimenter, og vatnet smakte da også usedvanlig godt! Vi så dessuten den rundeste steinen vi noen gang hadde sett. Først tok vi den for å være ei kanonkule! Til og med fargen og størrelsen stemte.
Hva gjør ei kanonkule i Grunnvassdalen?
Noen enslige bjørker klorer seg fast.
Massevis av mindre fossefall i Grunnvasselva.
Dalen ble bare villere og villere, og vi gikk mye sikksakk nedover for å finne den beste trasseen. Det var flere mindre fossefall nedover elva.
Vi passerte så et område dekket av rasmateriale, som elva hadde presset seg gjennom, før vi klatret oppover en fjellknaus som vi måtte over. Vanskelig å ta seg ned på den andre sida. Bratt, men ikke direkte farlig.
Veldig mye opp og ned, men den ville dalen er spennende å ta seg gjennom.
Av og til må vi se oss litt tilbake. Enda en liten foss.
En liten bjørkeskog dukker opp, før granitten igjen overtar.
Det var godt å kunne gå tilnærmet normalt bortover, forbi en liten bjørkeskog. Men nå kom den biten jeg hadde gruet meg mest til. Ville det gå an å gå langs med elva, eller måtte vi mange hundre meter opp i Middagsfjellet for å komme forbi Fallet? Til alt hell gikk det bra å ta seg gjennom grov urd langs elva.
Lendet åpnet seg endelig opp, og vi kunne med stor tilfredshet slå opp teltene ved nedre Grunnvatnet i enden av Grunnvassdalen. Det skyet over mot kveld igjen.
Den siste biten må vi ta oss gjennom grov steinur. Det begynner dessuten å bli seint på kveld.
Vi laget bål ved vatnet, men jeg klarte ikke helt å nyte idyllen fordi jeg var så trøtt. Klarte å ødelegge glidelåsen i innerteltet, slik at jeg måtte improvisere med nåler. Vi så flaggermus ved vatnet. Tidligere på dagen observerte vi 15 rein ved Elgviddevatnet, ei rype og fisk som hoppet i øvre Grunnvatnet.
Dag 4 (av 6): Nedre Grunnvatnet – Lomsdalen
Info
- Start: 15:55
- Framme: 20:30
- Starttemp.: + 14°
- Vær: Overskyet / litt sol → klart. Litt yr.
Det forjettede land – Lomsdalen
Før vi forlot nedre Grunnvatnet tok vi en titt på det mektige deltaet på sørsida av vatnet. Merkelig med et så omfattende delta ettersom Grunnvassdalen og områdene ovenfor er så nakne. Sannsynligvis ble dette deltaet skapt da Grunnvasselva fortsatt var ei breelv, under nedsmeltingen i slutten av siste istid, og er således et såkalt glasifluvialt landskap.
Tannpuss i villmarka.
Et stort delta der Grunnvasselva munner ut i nedre Grunnvatnet.
Det var et merkelig vær. Av og til skinte sola, av og til var det yr. Vi tok snarveien over Grunnvassheia, mer eller mindre langs noen gamle varder, helt til vi satt frampå kanten til det forjettede land – Lomsdalen!
Endelig i Lomsdalen.
Oppover mot Henriksdalen.
Vi sitter og ser ned mot det som en gang var Lomsdalsgården. Utrolig at det har bodd folk her i denne avsidesliggende dalen.
Nedover Lomsdalen med Råkfjellet i bakgrunnen.
Vi hørte suset fra fjerne fjellelver, der vi satt, og så nedover den skogbevokste dalen. Til slutt reiste vi oss og gikk ned i dalbunnen.
Restene etter den gamle Lomsdalsgården var det ikke mye å skrive hjem om. Heller ikke en underjordisk gamme nærmere Lomselva var mye å skryte av. Men “hyttebok” var det! Vi gikk snart videre til Øystein Olsens hytte, som står åpen til disposisjon for allmennheten.
For bare få år siden stod den gamle gårdsbygningen i Lomsdalen. Slik ser den ut i dag.
Heimjorda ved Lomsdalsgården.
Jeg var innstilt på en kort dagsetappe, så jeg kunne i grunnen godt tenke meg å bli på hytta til neste dag. Jan syntes imidlertid at det ble for innestengt og dystert i den tette granskogen, og ville gå videre. Etter en liten hvil på hytta slo jeg følge med ham.
Lomselva (som her kalles Stillelva) like ved hytta til Øyvind Olsen.
Det kom for øvrig tre andre personer til hytta mens vi var der, som sikkert kunne tenke seg å ta den i bruk. Vi slo av en prat med dem, før vi gikk videre.
Hvis været er godt er jo det flotteste å overnatte i telt. Ved hytta ble vi forresten vitne til en artig liten røyskatt som var svært så nysgjerrig på oss. Den klatret, gjemte seg bak en stabel med ved, og kom fram igjen i ett sett, og virket nesten litt tam.
På vei mot Lomtjønnene.
Like bortenfor hytta kom vi over en bugnende moltemyr med fullmodne molter. Den var umulig å gå forbi. Etter noen munnfuller var vi på stien nedover Lomsdalen. Den viste seg overraskende tørr og fin å ta seg fram på, og den var dessuten vardet.
Vi kom ut av granskogen og til et mer karrig terreng. Men samtidig ble landskapet mer åpent og interessant, med en del glissen furuskog her og der.
Landskapet blir etter hvert åpent og lett å ta seg fram i.
Vi fant oss teltplass ved den største av Lomtjønnene. Fisken hoppet, men var ikke interessert i spinneren! Noe av skylda får nordavinden ta. Resten får fiskeren ta.
Etter å ha spist middag og drukket kaffe begynte det så smått å skumre. Den gode villmarksfølelsen kom sigende – endelig i Lomsdalen! Her skulle vi ha to overnattinger, og bare ta livet med ro. Det ble en liten rusletur rundt noen av de andre tjønnene i halvmørket, før vi gjorde i stand et bål. Rikelig tilgang på tørrkvist i området gjorde det enkelt.
På kvelden steller vi i stand et bål.
Praten går lett og ledig i slike omgivelser.
Været ble klart og fint. Det ble riktig så stemningsfullt med fjellene og furutrærne som speilet seg i Lomtjønnene, mens bålet knitret og brant. Vi både hørte og så gjess. At det var folk på den andre sida av tjønna hindret ikke at praten fløt fritt. Vi snakket om fortida og framtida, mens vi “levde i nuet”.
Lenge har jeg drømt om å besøke Lomsdalen. Drømmen ble til slutt virkelighet.
Idyllen vil ingen ende ta ved Lomtjønnene.
Dag 5 (av 6): Lomsdalen
Slaraffenliv i leiren – og et vepsestikk
Våknet opp til sol og godt vær, men det var fortsatt en iskald trekk fra nord. Kjente fire dagers gåing med tung sekk godt i kroppen (selv om den ikke var like tung som den pleier å være på langturer). Derfor var jeg fast bestemt på å bare være i ro i leiren denne dagen, med unntak av en liten rusletur til et par severdigheter i området.
Jan var derimot lysten på en fjelltur, og snakket om Middagsfjellet, eventuelt Lauvvasstinden. Han forsvant oppover fjellsida, mens jeg ble liggende i teltet og drikke kaffe og studere kart.
Etter hvert fikk jeg imidlertid lyst til å gå meg en liten tur, og med små skritt satte jeg kursen mot varden til minne over Georg Kvitfjell, 150 m oppe i fjellsida. På vei oppover så jeg Jan i profil på Middagsfjellet. Fra varden hadde jeg en fantastisk utsikt over hele Lomsdalen.
En tur litt opp i høyden gir en strålende utsikt mot Lomtjønnene og resten av Lomsdalen.
Varden med en minneplakett over reindriftssamen Georg Kvitfjell ble avduket i 1957.
Det er flott å sitte og skue utover dalen og fjellene rundt.
Fra varden gikk rusleturen ned i dalen igjen og bort til Medheifossen i Lomselva, som jeg hadde lest skulle være så vakker. Det var den da også. Ingen stor foss, men veldig symetrisk og fin.
Medheifossen i Lomselva.
Under fossen forsvant elva ned i et dypt gjel. Jeg så også litt innover den trange Trolldalen, en liten sidedal til Lomsdalen, tett inn under Daudmannsfjellet. Dalen er bevokst med tjukk granskog. Ned mot gjelet var det derimot naken grå steinur. Vistkjerringa stakk plutselig opp i nordøst, mens Breidvasstinden tronet i sør. Jeg ruslet tilbake til teltet, der jeg ble stukket av en veps! Ellers relativt lite fluer og insekter.
Ettersom det drøyde før Jan kom, gikk jeg i gang med middagen. Da han kom ned fra Middagsfjellet i ni- ti-tida kunne han fortelle at han hadde sett rett ned i Grunnvassdalen og fossen ved Elgviddevatnet.
Mot Råkfjellet.
Mot Lausfjellet.
Vi gikk en liten tur i området rundt leiren også denne kvelden. For andre gang i dag gikk turen bort til Medheifossen. Nå i tussmørket virket Trolldalen ekstra trolsk. På vei til fossen så vi en elg som prøvde å gjemme seg bak ei enslig furu, før den trasket videre og i skjul.
Tussmørket senker seg.
Jan og jeg gikk så i gang med å fyre opp et bål. Ei gås fløy rundt tjønna, landet på vannflata og dukket. Ei flaggermus flakset dessuten forbi mens vi satt ved bålet. Litt mygg nå på kvelden, men ikke veldig plagsomt. Vi hørte at fisken hoppet i tjønna. Jeg la meg omsider ned i soveposen og falt til ro. Hørte noe rypeskvaldring før jeg sovnet.
Dag 6 (av 6): Lomsdalen – Strompdalen – Storbørja – Nevernes
Info
- Start: 12:05
- Framme: 16:25 (Børjeøra) / 18:50 (Nevernes)
- Vær: Overskyet. Litt yr. Vind.
Ut av villmarksriket – til fots og på kjøl
Så var altså dagen kommet da vi skulle gå ut av dette eventyrlige området og ned til Storbørja. Derfra skulle vi bli hentet med båt, som skulle frakte oss tilbake til sivilisasjonen. Det hadde utvilsomt blitt mildere i været, og morgenstellet var bare en nytelse. Jeg pakket sammen telt og utstyr, og begynte å gå før Jan.
Vistkjerringa kommer til syne i nordøst.
Hadde ikke gått lenge langs stien før jeg møtte på en gammel traver fra Oslo. Det siste døgnet hadde han vært ved nedre Breidvatnet. Mens vi sto og pratet kom Jan, og vi gikk i lag videre.
Landskapet endret raskt karakter. Fra det vennlige og lettgåtte landskapet i Lomsdalen måtte vi nå ta oss ned ei bratt og ulendt li nedover mot Breidvasselva.
Langt der nede forenes Breidvasselva og Lomselva.
Vel nede møtte vi et par fra Sandnessjøen. Det viste seg at de skulle være med den samme båten som vi hadde bestilt, men skulle først gå en tur opp mot Lomsdalen og tilbake. Jan og jeg gikk over Breidvasselva på ei meget tvilsom hengebru.
Full konsentrasjon!
En flott foss i Breidvasselva.
Vi var nå nede i tett granskog. Stien var overraskende utydelig, og vi presterte å rote oss bort fra den – og hverandre. Fikk likevel karret meg opp til Strompdalsgården, dit Jan allerede var kommet.
Det ble en god pause på den nyrestaurerte fjellstua. En veldig innbydende plass! Vi kunne lese at gården ble ryddet på 1600-tallet, og var i drift i nærmere 300 år, før den ble oppgitt i 1954. Knut Strompdal, som var siste bruker, var en ivrig amatørbotaniker, og har kartlagt hundrevis av planter i Lomsdalsvassdraget. Solbærbuskene utenfor stua fikk stå i fred for oss.
Stua i Strompdalen. Helt til godt ut på 1950-tallet var det fast bosetting her.
Vi var nå nede i tett granskog. Strompdalen, som var målestasjon for meteorologisk institutt, var landets mest nedbørsrike sted en gang på 1950-tallet.
Fra Strompdalen fulgte vi en sti som bare endte nede i en bekk. Oppe ved stua igjen fant vi riktig sti. Vi gikk nå inn i et område med “urskogaktig preg”, stod det å lese på ei info-tavle. Vi gikk gjennom Strompdalsbrotet, før vi kom ned i Sæterdalen. Her var det mye storvokst gran. Vi traff en liten familie på tre som vi vekslet noen ord med.
Oppe på åsen, før vi gikk ned til fjorden, måtte vi ta en titt på det dype gjelet som Lomselva hadde gravd ut. Hundre meter under oss rant den. Det gikk greit å gå nedover mot Tettingdalselva. En ganske stor, men medtatt bru førte oss over.
Storbørja åpenbarer seg fra en ås.
Siste glimt av Lauvvasstinden og Breidvasstinden i sørøst, før vi forsvinner ned mot børja.
Vel nede på Børjeøra så jeg at laksen hoppet og spratt ved utløpet av Lomselva. Noen kajakkpadlere hadde tilhold på Grunnan, på den andre sida av elva. Det var en rar følelse å se utover fjorden. Målet var nådd og fjelleventyret var over.
Turen vår begynte ikke så langt fra Tosentunnelen, og her i Storbørja ender den.
At det blir litt ventetid før skyssen kommer, gjør oss ingenting.
Mot den nedlagte gården Storbørja på den andre sida av fjordbotnet.
Børjeøra – også denne gården er nedlagt for mange år siden.
Ved utløpet av Lomselva hopper laksen. Vi har for øvrig fulgt elva helt fra kildene ovenfor Elgviddevatnet.
Storbørja er bare en av mange fjordarmer av Velfjorden.
En og en halv times venting ble det, før vi sammen med sandnessjøværingene hoppet om bord i sjarken. Det var en jovial kar som sto ved roret, og praten gikk om løst og fast mens sjarken tøffet utover Storbørja.
På vei utover ‘Børja’.
Utpå Velfjorden blåste det godt, men etter 50 minutter kunne vi gå i land på Nevernes, der vi ble hentet med bil. Aldri tidligere har Jan og jeg vært på tur i lag såpass lenge. Det ble en utrolig fin tur gjennom et svært variert landskap som vi begge vil huske tilbake på med glede.
Vel framme på Nevernes etter noen opplevelsesrike dager.
Teksten og bildene fra 2005 er justert noe i 2016.
Tags: båtturfjellgårdfjellvandringJanlangturLomsdal-Visten
