Tur nr. 296 / 7. april 2006

stjerne

  • Start: 11:35
  • Framme: 16:10 (Stavassveien)
  • Tilbake: 19:35
  • Starttemp.: + 1°C
  • Vær: Delvis skyet / sol / overskyet. Vind. Snøbyge.

I ørska

Med splitter nye skisko tok jeg fatt på årets runde rundt Litjfjellet. Det skulle bli en hard tørn, skulle det vise seg.

Vestersidveien var ikke farbar med ski, så de måtte jeg bære i pose. La merke til at Svenningelva var fullstendig dekket av is. Ikke en råk var å se engang. Det er sein vår i år. Selv om føret viste seg fint (flaksnø, uten at den var isete), så merket jeg at formen langt fra var god. Måtte ha mange pauser. Opp gjennon Svenningskardet begynte det å klabbe under fellene. Kom opp mot Litjfjellet, der det blåste friskt. Lue og hette måtte på. Det skyet dessuten over fra sør.

Kom ned i Dempa, der jeg fikk stelt i stand et bål som brant en times tid. Jeg ble der ennå en time. Følte meg slapp i fisken og jeg hadde ikke lyst på mat, annet enn en appelsin. Dessuten kom det snikende en hodepine som vedvarte resten av turen.

Nykokt kaffe er obligatorisk på den årlige skituren rundt Litjfjellet.


Kom meg ned til Stavassveien, bar skiene opp på åsen og kjørte hele veien ned til Vestersidveien. Jeg følte ikke for å ta inn mot Langvatnet, noe jeg bestandig har gjort tidligere. Formen var hovedgrunnen til denne beslutningen. I tillegg hadde jeg en løs binding som jeg ikke ville overbelaste. Nede ved Vestersidveien rullet jeg ut liggeunderlaget, la meg på rygg, og myste opp i tretoppene. Slik lå jeg ei god stund, helt til jeg hørte stemmer. Et eldre par viste seg, men de snudde da de fikk se meg!

Gikk løs på den lange hjemturen. Det gikk uhyrlig sakte – jeg var helt tom! Hundeglam ved Hjortskardmoen, men ingen laushunder i år. Full oversvømmelse i jernbaneundergangen, så jeg ble nødt til å vade. Plutselig fikk jeg se en rødrev springe over veien ved Storsvingen. Været bedret seg mot slutten av turen, og det var sol på fjelltoppene.

Skiskoene fungerte godt, men de var stivere enn mine forrige. Regner med at dette er en vanesak. Jeg brukte hele ni timer på turen, og det er det desidert laveste tempoet noen gang! Hele turen foregikk mer eller mindre i ørska. Vanskelig å peke på en enkeltårsak hvorfor turen ble som den ble, men dårlig form får ta hovedskylda. Et sant slit!