# 298 • 13. april 2006

stjernestjerne

Info
  • Start: 10:45
  • Framme: 16:20
  • Tilbake: 21:35
  • Vær: Overskyet. Vind av svært varierende styrke.

Med stormskritt

Fra parkeringsplassen i Haustreisa gikk fader’n og jeg brua over Gluggvasselva og innover Haustreisdalen. Vi fulgte en skuter- og skiløype langs en kjerrevei innover dalen. Terrenget var relativt flatt, og det var enkelt å ta seg fram.

Turen mot Reinfjellet begynner pent og pyntelig. “Gamlingen” fører an.


Plutselig svingte løypa ned mot Svartvasselva og over mot Johansætra. I og med at jeg ikke hadde festesmurning tok jeg på fellene, og de forble på resten av turen. Ble enig med pappa om å skille lag, og jeg fortsatte på egen hånd via Nygården til søre Svartvatnet. Herfra skrånet jeg oppover mot snaufjellet og kraftlinja.

Nygården. På dette stedet har det en gang bodd folk.   


Kraftlinja strekker seg i østhellinga av Reinfjellet.


Brurskanken i sol og skyer.


Ei lita bu lyste plutselig mot meg, og jeg fant ut at jeg ville ta en titt. Det viste seg at den var åpen, og jeg gikk inn. Fire sengeplasser, bord, stoler og en ovn kunne bua skilte med.

Etter denne pausen begynte det å klabbe, men det vedvarte heldigvis ikke. Jeg kom høyere og høyere opp på fjellet. I sør var skyene blygrå, mens det i nord var en del blå himmel. De høyeste toppene lå imidlertid innhyllet i skyer.

Denne vesle bua fikk besøk av meg både på oppover- og nedovertur.


Tolvtuva som hadde vært målet for turen kom til syne med en stor og staselig varde på toppen. Men det ble også betydelig sterkere vind. Sakte, men sikkert strevde jeg meg bortover mot toppen.

Oppe ved toppvarden var vinden ekstrem! Jeg har opplevd orkan tidligere, nyttårsaften 1992 / 1993 på Andøya flystasjon, da takstein blåste av taket på ei militærforlegning, og det ble iverksatt portforbud. Dette jeg nå opplevde på Tolvtuva var nesten like ille. Skiene (fremdeles med fellene på) satte jeg fra meg på et tørt og flatt berg, da det ikke fantes snøfonner å sette dem ned i, før jeg fortsatte de siste meterne med bare staver og sekk.

Plutselig får jeg se det ene skiet fare nedover fjellsida i retning Mosjøen! Der og da så jeg for meg en lang tur nedover fjellsida mot byen. Til alt hell stoppet skiet vel 20 m nedenfor varden.

Det blåser noe infernalsk på toppen, men jeg får knipset et bilde mot Mosjøen og Vefsnfjorden.


Hadde lyst til å skrive meg opp i toppboka og ta bilde av varden, som jeg normalt ville gjort. Men jeg fant det ikke bryet verdt i dette infernoet. Det var direkte anstrengende å bevege seg. Klarte ikke helt å nyte den flotte utsikten mot Mosjøen, Vefsnfjorden og De sju søstre.

Tok så fatt på en strabasiøs tilbaketur. Jeg hadde så sterk motvind at jeg ikke klarte å gå normalt oppreist. Nå var det en ting som sto i hodet på meg – nemlig å komme meg litt ned i dalen der kraftlinja gikk, slik at jeg kunne følge denne på tilbaketuren. Men det var lettere sagt enn gjort! Alle konturer var visket vekk, og det eneste jeg så var mine egne skitupper, og knapt nok det. Selv små nedoverbakker virket dramatiske, særlig når jeg visste at det var stor snøskredfare i fjellet.

Etter en hel time med prøving og feiling kom jeg meg ned til kraftlinja. Da var jeg lettet! Mindre vind i lavfjellet, men det var likevel såpass at uten anorakkhetta på, ble det nokså ubehagelig. Jeg gikk i oppoverbakke det første stykket langs kraftlinja, og jeg kjente at det røynet på kreftene.

Utsikt nordover fra Tolvtuva.


Det var godt å sette seg ned i bua og innta føde og se litt over kartene. Men det var også rart å komme inn i stillheten en stakket stund.

Kom etter hvert ned til søre Svartvatnet, og jeg fulgte samme vei som da jeg gikk oppover. På dette tidspunktet var ikke vinden lenger noe problem, men derimot en binding som var i ferd med å falle av. For tredje tur på rad meldte dette problemet seg, dette til tross for at jeg mente at bindingen skulle være fikset. Problemet var at et av hullene for skruene hadde utvidet seg. På nesten hele tilbaketuren måtte jeg av og til stoppe for å skru.

Så sju ryper på turen. Selv om jeg kom en drøy halvtime over avtalt tid ned til Haustreisa sto fader’n og ventet med bilen. En særs forfriskende tur!