# 30 • 8. september 1990

Fjell og fiske

I alle år hadde jeg hørt om Feitskardvatnet og historier om folk som kom tilbake derfra med gode fangster av feit og fin ørret. Bare navnet var det et eller annet eksotisk ved, og det var ikke nei i min munn da jeg fikk tilbud om å være med pappa og hans arbeidskamerat Gunnar på fisketur til nettopp Feitskardvatnet. Planen var at pappa og jeg skulle starte i ti-tida på morgenen fra p-plassen i Stavassdalen, mens Gunnar skulle komme etter hvert.

Vel framme i Stavassdalen kastet vi sekkene på ryggen, og la ut på den vinglete hengebrua over Stavasselva. Her i området ved den gamle Stavassgården og innover mot Stavatnet var jeg godt kjent, men videre vestover kjente jeg kun forholdene ut fra kartstudier.

Etter en rolig begynnelse på sti langs elvebredden, tok vi oss inn i Feitskardet på nordsida av Feitskardelva, før vi krysset nevnte elv et stykke oppe i skardet. Terrenget ble snart mer oversiktlig, men de store myrene var seige å forsere.

Feitskardet i høstdrakt.

---

Vi skulle akkurat til å ta oss opp den siste bratte kneika, da vi får se Gunnar komme gående på motsatt side av elva. Noen minutter seinere var vi forent. Mens pappa og jeg hadde brukt i underkant av to timer fra Stavassdalen hadde Gunnar holdt et adskillig høyere tempo.

Her lå altså det sagnomsuste Feitskardvatnet foran våre føtter, omgitt av mektige fjell. Spesielt Kvitfjellet på nordsida av vatnet var imponerende med sine bratte og blankskurte flog. Fra fjellet kastet en bekk seg hodestups nedover flogene og forsvant ned i ei svær steinur nede ved vatnet. Den samme steinura tok vi oss gjennom, før vi fant oss en flott plass på den andre sida. Mens Gunnar og pappa begynte å leite fram fiskeutstyret, ville jeg gjerne fortsette opp i høyden et stykke.

Innerst i Feitskardet, ovenfor vatnet.

---

Jeg la i vei rundt vatnet og oppover Langskardnasen på sørsida. Feitskardvatnet ble stadig lenger under meg, og de voldsomme flogene av Kvitfjellet ble bare enda mektigere på litt avstand.

Jeg gikk såpass høyt at jeg kunne se innover de ville fjellene lenger vest, bl a. Mosskardfjellet. Det er ei vanlig rute å gå via Feitskardvatnet om en har tenkt seg helt til Elgviddevatnet – også dette et legendarisk fiskevatn langt vest i fjellene. Jeg var imidlertid fornøyd med å ha kommet meg litt opp i høyden, og gikk ned mot vatnet igjen.

På nordsida av Feitskardvatnet er det noen voldsomme flog.

---

Vestover mot Mosskardfjellet.

---

Feitskardvatnet blir stadig lenger under meg.

---

Nede ved vatnet igjen hadde pappa og Gunnar dratt i land 14 ørreter. Jeg ville også prøve noen kast med fiskestanga før vi for herfra, og tredde ei feit markklyse på kroken. Allerede på første kast får jeg se en velfødd ørret komme svømmende etter markklysa, uten at den biter på.

Da de andre var i ferd med å gjøre seg klare til å dra, kunne ikke jeg begi meg igjen her. Dermed ble det en heller mager fangst for min del. Også på tilbaketuren gikk Gunnar i forveien, mens pappa og jeg tok det med ro.

Mens jeg har vandret i høyfjellet har Gunnar og pappa fått rikelig med fisk.

---

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1990.