# 303 • 5. – 6. juli 2006

I grenseland – med panoramautsikt mot Okstindan

Kun tre dager etter at jeg besteg Melkfjellet i indre Rana var jeg tilbake ved Umbukta fjellstue. Målet for dagens (og nattens) tur var Gresfjellet.

Umbukta fjellstue er fra gammelt av en skyss- og tollstasjon. Fjellstua ble tatt i bruk i 1873.

---

Jeg gikk over veien og vestover langs en T-merket sti. Fulgte strandkanten av den store innsjøen Över-Uman, som i all hovedsak ligger i Sverige, men som såvidt går over grensen og inn i Norge. Den norske delen kalles Umbukta, og gir ikke inntrykk av å være en del av en stor innsjø. For øvrig blir vel navnet Umbukta først og fremst assosiert med fjellovergangen, som vinterstid tidvis kan være stengt.

Ved Umbukta finnes kildene til Ume-älven, som renner via Storuman og flere andre innsjøer, før den møter saltvatn i Umeå.

---

Jeg fortsatte forbi noen tjønner, før jeg rundet Rundfjellet og satte kursen sørover. Det bar gjennom en bjørkeskog over en liten ås, før Storakersvatnet åpenbarte seg. Helgelands nest største innsjø var så kraftig nedtappet at hele den delen som kalles Grunnvatnet var tørt land, og vegetasjonen var på god vei tilbake. Det viste seg seinere at også Gresvatnet hadde svært redusert vannstand.

Store arealer av Storakersvatnet er tørrlagte pga. lav vannstand.

---

Det står fortsatt igjen et godt stykke før jeg når fram til Gresfjellets fot.

---

Jeg gikk ned i Grunnvasskardet (som er et lite eid mellom Storakersvatnet og Över-Uman), og tok så fatt på snaufjellet. Jeg forlot den merkede stien for å ta en titt på riksrøys 218, som viste seg å være en stor og forseggjort grensemarkør, bygget i 1761. Denne riksrøysa er nokså spesiell, ettersom riksgrensen forandrer retning med 90 grader her. Fra å gå i nord – sør retning går grensen herfra flere mil østover på veien videre nordover. (Se kartlink.)

Riksrøys 218 fra 1761 er en av de opprinnelige 350 røysene mellom Danmark-Norge og Sverige. Her forandrer riksgrensen retning med 90 grader.

---

Også Gresvatnet er betydelig nedtappet.

---

Över-Uman innover Sverige.

---

Jeg står i Norge. Innsjøen ligger i Sverige, mens Melkfjellet, som ble besteget for bare få dager siden, ligger i Norge.

---

Jeg fortsatte videre, og kom ned i Litjskardet, like opp under Gresfjellet. Så var det bare å gyve løs på den bratte fjellsida fra øst.

Fjellet flatet etter hvert ut. Det som er så flott med Gresfjellet er den fantastiske panoramautsikten en har mot Okstindan. Disse høye tindene åpenbarte seg med ett i sørvest.

Det mektige Okstindmassivet dukker opp i sørvest. Hjartfjelltinden t.v.

---

Oksskolten, Okshornet og Svartfjellet fremsto som et kolossalt festningverk over de lavereliggende omgivelsene. Mellom tindene hang de oppsprukne bretungene fra Corneliussen-breen og austre Okstindbreen nedover fjellsidene, og forsterket det dramatiske inntrykket.

Corneliussen-breen.

---

Okshornet og Charles Rabot-breen (t.v.). Oksskolten og Oksskoltbreen (t.h.). 

---

Austre Okstindbreen og Tvillingtinden, Okstinden og Okskalvan nærmest.

---

Fra Gresfjellet har man en fantastisk utsikt mot Okstindan.

---

Jeg fortsatte vestover mot topp 1345 på Gresfjellet. Denne toppen, som ikke er den høyeste på det omfangsrike fjellet, var målet.

Over ca 1000 moh skiftet fjellet karakter. Fra å være grønt og lettgått ble terrenget nå nakent og steinete, med brede og tydelige forkastningslinjer, snøfonner, bekker og istjønner. Det ble desuten brattere opp mot toppen.

Mot vest: Tverrfjellet (t.v.) og Stolpfjellet (t.h.). Dårtindan i Vefsn lengst bort.

---

Gress på Gresfjellet.

---

Jeg fulgte samme vei tilbake til Umbukta. På vei ned fjellsida kunne jeg se Umbukta fjellstue i det fjerne, og jeg visste at jeg hadde en marsj på en 13 – 14 km foran meg før jeg nådde fram dit. Jeg så litt mørkt på det ei stund, særlig da myggplagen begynte å bli rimelig intens. Jeg måtte til slutt på med både bukse og jakke (med hetta over hodet) for å holde myggen borte.

Den T-merkede stien jeg fulgte var av variabel kvalitet. Til tider var den godt merket, men det var også partier der det var vanskelig å følge merkingen. Jeg “sporet av” noen ganger, men kom meg alle gangene tilbake på rett spor. Fikk inntrykk av at stien har vært relativt lite brukt og vedlikeholdt de siste årene. Dyr var det lite å se av, men jeg hørte gjøken.

For en gangs skyld hadde jeg nok mat med, selv om brødskivene ikke smakte noe særlig mot slutten av turen. Likevel anså jeg det som viktig å fylle på med energi, for å unngå å gå seg på en smell. Drikkepausene kom rett som det var. En lang, men interessant tur.