Aldra / Hjarttinden

Tur nr. 305 / 20. – 22. juli 2006

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 3):

  • Start: 18:00
  • Framme: 18:50
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Gratis skyss over Aldersundet

I et nydelig vær ankom jeg Aldra med “Lurøyprinsessen”. Ettersom jeg hadde glemt å ta ut kontanter håpet jeg at jeg kunne betale med VISA-kort. De hadde imidlertid ingen betalingsterminal ombord, men jeg fikk være med båten likevel.

Jeg hoppet i land på denne høyreiste øya som jeg aldri tidligere hadde besøkt. Etter at jeg hadde pratet med en kar i grenda Aldra fulgte jeg fjæra noen få km sørover og satte opp det det nye knallrøde teltet mitt ved en liten bekk.

Endelig på Aldra! Jeg begir meg sørover langs Aldersundet langs denne veien. Silatindan på fastlandet i bakgrunnen.   


“Lurøyprinsessen” haster videre.   


Silatindan. Til venstre den høyeste av Småtindan, i midten Middagstinden, og den høyeste av dem, Nonstinden (955 moh.), til høyre.


Langs Aldersundet.


Mot nord bader Liatinden i kveldssol. 


Jeg så rett opp mot Hjarttinden, som jeg hadde ambisjoner om å bestige i morra. Utpå kvelden gikk jeg en liten tur langs kjerreveien som gikk litt lenger opp i lia. Jeg ble litt overrasket over den lave standarden på veien, men for en fjellvandrer var den fin å følge. Så husene på Hjart, lengst sør på øya. Fin utsikt sørover Aldersundet mot Tomma.


Dag 2 (av 3): Hjarttinden

  • Start: 9:55
  • Framme: Ca. 16:00
  • Tilbake: 22:45
  • Starttemp.: Ca. + 20°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Møte med lokal legende og journalist på oppdrag – ved toppvarden!

Full av forventning fulgte jeg kjerreveien langs Aldersundet sørover til Hjart. Men dagsformen var alt annet enn god. Jeg følte meg trøtt og slapp, og innså at målet om å nå Hjarttinden kanskje måtte revurderes. Ved Hjart la jeg meg på rygg og bare pustet ut. Formen irriterte meg fordi været var perfekt for en bestigning.

Dette teltet var et bomkjøp, ettersom det var for lite! For øvrig ble det kun brukt på denne turen.   


Fin rullesteinstrand.   


Hjart. Et nydelig sted med utsikt sørover mot Tomma med Tomskjevelen.   


Hjarttinden sett fra Hjart.


Jeg fant ut at jeg i det minste ville gjøre et “helhjartet” forsøk. Det var et sant slit å ta seg oppover den kratt- og skogbevokste lia, og pausene kom hyppig. Men på Aspnesfjellet ble det et mer åpent landskap og hardt underlag.

Etter å ha lagt fra meg jakke og genser for å gjøre børa lettere, fattet jeg nytt mot. Det var dessuten inspirerende å se den ene kjente fjellformasjonen etter den andre dukke opp i havgapet. Hestmannen hadde en usedvanlig flott profil herfra.

Turen tar seg opp, bokstavelig talt, når jeg kommer høyere opp. Utsikt nordvestover mot Lurøyfjellet og den noe lavere øya Stigen i forgrunnen.   


Den sagnomsuste mannen til hest, med Ambåtta halsende bak.


Jeg var spent på hvordan det var å gå opp mot Svartvatnet. Hadde en fornemmelse av at det var bratt og glattskurt fjell, fra en tidligere tur på Lurøyfjellet. Jeg fikk rett! Men jeg så at hvis jeg gikk ned i Stordalen (se kart), og opp langs nordsida av bekken fra Svartvatnet ville det la seg gjøre å komme opp. Den bratte lia tok på, og ved Svartvatnet flatet jeg ut en halvtimes tid. I dette fjellvatnet så jeg for øvrig fisk.

Det gikk greit å gå opp til Svartvatnet t.v. for disse flogene.   


Svartvatnet. Her la jeg meg ned på noen svaberg, drakk og spiste og kom til hektene igjen.


Renna opp til høyre blir den neste kraftanstrengelsen.


Neste utfordring var å ta seg oppover ei 300 m høy og nokså bratt renne bestående av storsteinet løs urd. Jeg gjøv løs på oppgaven. På begge sider av denne smale kløfta var det loddrette svarte fjellvegger. Sildrende småbekker kastet seg utfor kanten og forsvant ned i urda, og det var mange eiendommelige bergformasjoner å se. I det hele tatt en litt trolsk atmosfære i denne fjellkløfta.

På vei opp den steinete kløfta. Så lenge man har solide fjellsko er det likevel ikke altfor vanskelig å ta seg oppover.


Ny pause, denne gangen i skygge. Nedover mot Svartvatnet.


Merkelige steinformasjoner når jeg nærmer meg toppen av kløfta.


På toppen av renna fikk jeg plutselig en fantastisk utsikt mot sør, og ganske snart også mot andre retninger. Den siste biten oppover mot toppen var behagelig å gå.

Dette er den utsikten som plutselig åpenbarer seg. Sørover mot Tomma, med Dønnmannen stikkende opp bak. De sju søstre litt til venstre.   


Den 336 m høye Trænstaven og resten av Trænfjellan er bestandig et flott syn. Lurøyfjellet til høyre. 


Det overrasket meg at det var folk på toppen, tatt i betraktning at Hjarttinden ikke er utpreget tilgjengelig, og jeg la merke til at jeg ble fotografert. Det viste seg at det var ingen ringere enn Thor Bergesen som sammen med fotograf, forfatter og journalist Inge Ove Tysnes holdt på å lage en reportasje for lokalavisene på Helgeland. (Reportasjen kom på trykk i Helgeland Arbeiderblad 12.08.2006), og her kom jeg vandrende midt inn i fotoseansen.

Det var interessant å prate med Bergesen. Han er 70 år og sprek som en tenåring. Dette er mannen som har T-merket bl.a. De sju søstre og Dønnamannen i en mannsalder. (For øvrig var et eget kapittel i Den Norske Turistforenings årbok for 2006 viet disse to karene, og deres fjellturer på Helgelandskysten, der bl.a. turen til Hjarttinden ble beskrevet.)

Denne dagen hadde de gått rett opp den bratte fjellsida fra Hjart, og de var førstebestigere av Hjarttinden (967 moh.) for året. Boka var lagt ut i 2001, og siden den gang hadde kun 37 personer skrevet seg opp.

Endelig på toppen! Der var også Thor Bergesen og Inge Ove Tysnes. 


Karene gikk ned igjen, mens jeg ble igjen på toppen. Pga. usedvanlig lite dis i lufta hadde jeg en eventyrlig utsikt. (Se egen link med utsiktsbilder nederst i rapporten.) Tindene i Vest-Lofoten, Værøy og Røst vistes klart og tydelig. Tror ikke jeg noen gang tidligere har sett Lofotveggen fra et fjell såpass langt sør på Helgeland. Tindene rundt Svartisen og øyriket i vest var også flotte. Jeg så dessuten Sandnessjøen. Fjellet stupte nesten 1 km ned mot Aldersundet.

Etter to timer på toppen gikk jeg nedover igjen. Det gikk greit å gå, men ovenfor Hjart rotet jeg meg inn i noe kratt. Thor ringte meg to ganger. Først for å etterlyse solbrillene sine, og litt seinere fra ferga, for å høre hvordan det gikk. Det kostet å komme seg til topps, men det var i høyeste grad verdt det!


Dag 3 (av 3):

  • Start: 6:35
  • Framme: 7:30
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Interessante opplysninger fra en eldre dame

Jeg måtte opp tidlig for å rekke dagens eneste båtavgang fra Aldra. Det var kjølig og dugg på teltduken. Jeg kuttet ut frokosten, pakket sekken og begynte å gå langs kjerreveien. Jeg gikk innom grenda og ned en lang bakke mot kaia.

Nede på kaia kom jeg i prat med to øyboere som skulle med båten. Den ene, en eldre dame, gratulerte meg med bestigningen, hvorpå jeg kvitterte med å skryte av de flotte fjellene i Lurøy. Hun fortalte at hun i sin ungdom hadde vært på flere tinder, men aldri på Hjarttinden. Aldertinden, som for meg hadde sett nærmest ubestigelig ut uten klatreutstyr, fikk jeg vite var grei å bestige fra Alderskardet. God informasjon å ta med seg. Den andre og yngre damen kunne fortelle at hun hadde visst om reportasjeteamet som skulle på Hjarttinden. Båten kom og jeg tok avskjed med Aldra.

Da jeg spurte mannskapet om hvordan jeg skulle gjøre opp for meg (jeg var fortsatt uten kontanter) regnet jeg med å få en regning. Men jeg fikk til svar at “det går greit”, og så var saken ute av verden! Skal i allefall sørge for å ha kontanter med meg neste gang. Når det gjelder det nye teltet, så var det dårlige greier. Jeg kjørte innom Mosjøen og kjøpte meg et nytt og forhåpentligvis bedre telt.

  Utsiktsbilder fra toppen av Hjarttinden (16 stk.)

You may also like...