# 314 • 28. desember 2006

Til skogs

På grunn av den usedvanlig milde og snøfattige vinteren måtte Jan og jeg, for første gang på ni år, ta de tradisjonelle juleturene våre til fots. Likevel var det med en viss forundring vi kunne konstatere at det hadde kommet et tynt dryss av det hvite slaget i løpet av natta. Det var til og med en liten minusgrad å spore. Fra Olderskog fulgte vi gangveiene oppover Mosåsen til Litjtjønna.

Isen har lagt seg på Litjtjønna på Mosåsen.

Vi gikk videre innover granskogen, forbi nedre Urdvatnet til Bjørnålia. Her satte vi oss ned på noen benker og spiste, med utsikt mot Vefsnfjorden i nordvest og Visttindan i sørvest. Det gamle våningshuset var umalt, men ellers så det ut til å være i bra forfatning.

Selv om solstrålene ikke varmer så mye i jula, så er det likevel trivelig å se sola skinne.

Når det ikke er snø nok for skiturer er det et bra alternativ å følge gangveier og stier i marka.   

Stien slynger seg forbi nedre Urdvatnet, og videre sørover mot Bjørnålia.

Vel framme i Bjørnålia.

Jeg hadde vært på dette naturskjønne stedet før, på hyttebesøk hos min søster Merethe og Leif. Vi vurderte å ta en titt på klebersteinbruddet litt nede i bakkene (kleberstein fra dette bruddet ble benyttet under gjenreisningen av Nidarosdomen fra 1897 til 1958), men vi fortsatte i stedet helt opp på åsen.

Her oppe, over 400 moh, lå det litt snø, og det ble tungt å gå. Vi passerte øvre Urdvatnet og et nylig forlatt bål like ved. Forholdene  ble bedre igjen, og vi besluttet å følge åsryggen hele veien ned mot Mosåsen. Som sagt så gjort. Landskapet var oversiktlig og det var greit å ta seg fram. Vi fulgte både fotspor og gjerdepåler et langt stykke.

Utsikt nordover mot Øyfjellet og Vefsnfjorden.   

7500 m3 kleberstein fra Bjørnåli ble fraktet med båt og seinere tog til Trondheim, under restaureringen av Nidarosdomen fra 1897 til 1958.

Været var godt størstedelen av turen, og til vår glede fikk vi se sola mellom grantrærne ei stakket stund. Det skyet etter hvert mer og mer over og det ble mørkere, selv om vi så godt hvor vi gikk. På slutten av turen tok jeg imidlertid fram hodelykta. Av og til så vi lysene fra byen.

Av dyreliv så vi tre rein som bykset over stien. I de bynære områdene traff vi på en del folk. Vi hadde nesten ikke pauser på turen, og vi tilbakela ca. 20 km, noe som vi måtte si oss meget godt fornøyd med, årstida tatt i betraktning. På slutten av turen kjente vi det godt i føttene.