Brurskankmassivet

Tur nr. 361 / 30. april 2009

stjernestjerne

  • Start: 11:35
  • Framme: 18:25
  • Tilbake: 22:00
  • Starttemp.: Ca. + 13°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → dis → delvis skyet / sol. Vind på toppen.

Oppover brudesløret

Nesten ikke en snøflekk var å oppdrive i Herringbotnet denne flotte vårdagen. Jeg fulgte en grusvei et godt stykke oppover lia, langs austsida av Tverrelva. Etter hvert begynte snøflekkene å gjøre seg gjeldende, og jeg måtte på og av med skiene flere ganger, før det endelig ble stabilt skiføre oppover mot Klubbvatnan.

Ikke mye snø i lavlandet denne herlige vårdagen.


Målet for turen var Brurskanken som jeg besteg i 1995. Det var såpass lenge siden at en ny tur fristet. Jeg så at det ville latt seg gjøre å gå opp den bratte fjellsida opp mot skardet mellom Skankkneet og toppen av Brurskanken, men jeg hadde mest lyst til å fortsette sørover, forbi Klubbvatnan, og gå opp fjellryggen fra sør. Det ville bli noen km ekstra, men på den annen side fikk jeg gått i nytt og ukjent terreng.

Mye på og av med skiene oppover.


Få ting kan måle seg med vårskiturer i strålende sol.


Føret viste seg å være noe lausere enn det jeg satte pris på, men det gikk da framover, og omsider kunne jeg ta fatt på fjellryggen fra sør. Foran meg lå en 600 m høy motbakke.

Utsikt sørvestover mot Jamtfjelldalen og fjellene vest for Svenningdalen, bl.a. Visttindan.


Selv om utsikten bare ble bedre og bedre, særlig mot sør, så merket jeg også at formen ikke var av beste merke. Et sted strakte jeg ut liggeunderlaget og la meg på rygg og slumret ei god stund. Det gikk dessuten hardt utover drikken. 1,5 l saft var ikke tilstrekkelig i varmen, og på ca 1200 moh var det tomt. På dette tidspunktet hadde jeg bestemt meg for å nøye meg med å bestige topp 1382. Det kjentes ikke som noe nederlag, da dette er en selvstendig topp med relativ høy primærfaktor.

Lydene fra ski og staver er de eneste jeg hører. Ellers er det stille i fjellet.


Fjellryggen flatet endelig ut, og nå gjensto bare en drøy km i lett kupert terreng. Under størstedelen av turen var det vindstille, men da jeg kom på toppen blåste det friskt. I horisontene begynte det å bli en del dis, og etter hvert kom det noen godværsskyer på himmelen. Jeg lot meg spesielt fascinere av en eiendommelig sky som dannet seg et stykke over Geittinden i øst (se link nederst). Denne skyen skiftet stadig form og karakter, og jeg måtte ofte opp med kameraet.

Fjellet begynner endelig å flate ut, og topp 1382 er innen rekkevidde.


Jeg ser meg tilbake.


Okstindan i vårsol.


Dårtindan og Lukttinden i Nord-Vefsn.


Toppen av Brurskanken.


En merkverdig sky over Geittinden holder stand, og skifter til stadighet fasong.


Skuterspor var det en god del av i dalsøkkene nedenfor, men et spor gikk også mot toppen av Brurskanken. Etter å ha sendt noen MMS kunne jeg etter drøyt 20 minutter på toppen begynne på tilbaketuren.

Nok en topp på Helgeland er besteget. Denne gang i strålende vær.


Midttinden (t.v.) og Jamtfjelltinden.


Sola har smeltet mye snø i løpet av dagen. Mot De syv søstre ute ved kysten.


Nedenfor Klubbvatnan kunne jeg endelig bøye meg ned og drikke av en åpen bekk. Det var smeltevatn, men det gjorde godt. At det hadde smeltet mye snø denne dagen var det ingen tvil om. Enkelte steder kunne jeg nesten ikke se min egen skiløype fra i formiddag.

Mildt også utover kvelden. Det begynte å skumre på vei nedover mot bilen, men det var også stemningsfullt med bekkebrus og fuglekvitter. Seks ryper ble observert på turen, alle i området ved Klubbvatnan.

Den siste delen av turen er svært stemningsfull i det milde vårværet.

  En litt spesiell sky over Geittinden (8 bilder)

You may also like...