# 375 • 7. august 2009

Der storbåra bryt

I forbindelse med familiebesøk i Lofoten (mitt første besøk i regionen på 15 år) lå forholdene til rette for å ta seg en kveldstur ytterst ute i havgapet på Vestvågøya. Etter å ha kjørt til natuperlen Unstad med sin svære sandstrand hadde “gamlingan”, onkelen min (som for øvrig er fra Lofoten) og jeg satt oss fore å gå langs med storhavet til bygda Eggum, en tur på ca 7 km.

Klart for tur.

---

At Unstad er en ettertraktet plass for surfere var denne kvelden et godt bevis på. Intet mindre enn opp mot 20 surfere drev på med brettene sine utenfor stranda.

Unstad – et vakkert sted.

---

På vei.

---

Til å begynne med fulgte vi en fin vei utover Unnstadvika, som gikk over til å bli sti. Fra å gå nordvestover rundet vi en fjellknaus, og vi gikk etter hvert nordøstover.

Håndtverk fra ei svunnen tid.

---

Veien blir til sti – stedvis med gelender.

---

Langs yttersida mot Skolmen (t.v.), Hornneset på Flakstadøya og nordspissen av Moskenesøya.

---

Der storbåra bryt.

---

Gelender og vandrestav kommer til nytte for de tilårskomne.

---

Under en pause kom det gående to “kjenninger”. Dvs. et yngre par fra henholdsvis Voss og Bergen som var på Lofot-ferie, som gamlingan hadde kommet i prat med på ferga fra Bodø til Moskenes noen dager tidligere. De fortalte at de hadde teltet stående på Unstad, og at de hadde forsøkt seg på litt surfing.

På yttersida av Lofotveggen er det lite som sperrer for horisonten.

---

Borgen på Eggum (lokalt kalt Borga) kom til syne flere kilometer foran oss, og stien ble igjen til vei som var lett å følge.

Vi stoppet opp ved et spesielt kunstverk like før vi var framme på Eggum. Det var en modell av et menneskehode oppå en søyle. I utgangspunktet så det ut som om hodet sto rettvendt, men hvis man gikk rundt kunstverket kom hodet til å stå på hode, bokstavelig talt. Ikke ofte man lar seg beta av moderne kunst, men dette kunstverket appellerte. Kunstneren er sveitsiske Markus Raetz, og skulpturen inngår i konseptet Skulpturlandskap Nordland.

Vi går forbi betydelige mengder rekved. Mange av stokkene er av store dimensjoner.

---

En minnebauta passeres.

---

Skulpturen “Hode”. Litt av et steinansikt…

---

Samme hode – på hode!

---

Det siste stykket mot Eggum er lettgått. Steinborgen skimtes ute på neset til venstre.

---

Framme på Eggum, der vi hadde avtalt å bli hentet, tok jeg en nærmere titt på det eiendommelige byggverket Borga. Umiddelbart får man får nærmest assosiasjoner til middelalderen, men borgen er faktisk ikke eldre enn fra andre verdenskrig. Den ble bygd av tyskerne i 1944, og rommet en radar som var viktig for overvåkningen av Murmansk-konvoiene som trafikkerte kysten (kilde: info-tavle).

Borga ved Eggum.

---

Turen fra Unstad til Eggum viste seg svært vakker. Hele tida føler en nærkontakt med storhavet. Ikke så mye som et skjær er å se, slik at bølgene får bryte fritt og uforstyrret mot strendene. Her er det selve Atlanterhavet som ruller inn mot fjæresteinene. Nå var dette en finværsdag, men jeg kan tenke meg at det er en ganske annen opplevelse en stormfull vinterdag. Stien er stort sett grei å gå, selv om det enkelte steder kan være litt røft.

Flere steder lå det mengder av rekved, ofte svære tømmerstokker med en diameter på 70 – 80 cm. Foruten paret fra Vestlandet som vi kom i kontakt med var det også andre turfolk å se, bl. a. en som hadde slått opp teltet sitt ved et fiskevatn inn under fjellene, og som sto og fisket. Også på Eggum var det teltere å se.

Teksten fra 2009 ble modifisert i 2017.