Til tross for den seineste påsken siden 1943 var det langt fra snøfritt på indre strøk av Helgeland. Jeg var såpass lei av vinter og snø nå at jeg var villig til å ta en to timer lang kjøretur utover mot kysten, nærmere bestemt Sømna, bare for å få en fornemmelse av vår. Pappa ble med utover. Han ville ta turen helt nedover mot Vennesund, mens jeg hoppet av i nærheten av Vik. Jeg hadde nemlig satt meg fore å bestige Mardalsfjellet – et ikke særlig høyt, men like fullt markant kystfjell.
Det var en helt annen verden som møtte oss her ute. Ikke antydning til snø i lavlandet og bare flekkvis i fjellene rundt. Gresset var endog i ferd med å grønnes en del steder, og hestehoven (“leirskiten”) i veikanten vitnet om at her var vinteren sendt på dør for lenge siden.
Endelig et vårtegn!
Hestehov.
Som vanlig er, når jeg legger turen utover mot Sømnahalvøya, hadde jeg på forhånd tatt en titt på nettsidene westcoastpeaks og kjiver for å stille best mulig forberedt – da særlig med henblikk på utgangspunkt og veivalg. Det kom fram at det var et enkelt fjell å bestige, noe som viste seg å stemme – dette til tross for at fjellet kan virke noe bratt på avstand.
Etter å ha passert et steinknuseverk helt i starten, fulgte jeg en grusvei oppover mot et vannverk. Men før jeg kom så langt tok jeg av fra stien, og satte kursen oppover en bekkedal. Tror nok egentlig ikke at jeg sparte så mye tid på dette. Dessuten var det bare antydning til sti oppover.
Hovedstien møtte jeg på oppe ved ei flat myr. Denne var god å følge, om enn noe sleip enkelte steder. Landskapet rundt meg framsto som usedvanlig knausete, og det minnet meg ikke så reint lite om Hestadmarka på Dønna.
Oppover bærer det – mellom bakkar og berg.
Etter å ha gått i kanten av myra tok jeg nå fatt på selve Mardalsfjellet. Jeg hørte stemmer, uten at jeg tenkte noe mer over det. Oppå en fjellknaus fikk jeg med ett en strålende utsikt sørover kysten, og jeg bestemte meg for å ta en kort rast. Selv om været viste seg fra en god side var det av og til en litt kald trekk fra øst – en påminnelse om at vi fremdeles skrev april.
Plutselig får jeg se at jeg ikke er den eneste som har satt meg Mardalsfjellet som mål denne dagen. Et par kommer slentrende nedover stien, og de stopper opp for en kort ordveksling, før de forsvinner videre nedover fjellsida.
Vik.
Sørover mot Kvaløya.
Varden på toppen kom nå til syne, men jeg visste at dette ikke var den høyeste toppen av Mardalsfjellet – kun den mest tilgjengelige. Denne fortoppen er drøye 400 moh, mens den virkelige toppen ligger en liten km lenger nord, og er 435 moh. Jeg satte meg likevel ned et øyeblikk på fortoppen og speidet utover kulturlandskapet og havet nedenfor.
Varden på den mest tilgjengeleige av toppene av Mardalsfjellet – dog ikke den høyeste.
Det som jeg liker med fjellene på Sømnahalvøya er for det første at de blir tidlig snøfrie, ettersom de ikke rager altfor høyt til værs. Det milde kystklimaet på Sør-Helgeland gjør også sitt. For det andre er det utlagte bøker i omtrent samtlige toppvarder. Selv ikke denne toppen var noe unntak i så måte. Konstaterte at jeg var den 6. besøkende for året. Årets første bestigere viste seg å være tre svensker som hadde tatt seg opp hit i går (!) Deretter fulgte paret jeg hadde truffet på lenger ned i fjellsida.
Det var helt uaktuelt å gi seg her – jeg ville til topps! Måtte først ca 70 m nedover igjen, og så vel hundre m oppover, noe som var grei skuring.
Jeg fortsetter ufortrødent videre mot den høyeste toppen. Helt kurant fjellterreng å ferdes i.
Nesten på den høyeste toppen! Trælneshatten og Mosaksla viser seg i nord.
Mens jeg fra den sørlige toppen hadde en flott utsikt mot tettstedet Vik, så jeg fra den høyeste toppen ned mot Sømna kommunes andre tettsted, Berg. Nydelig utsikt nordover kysten, men dessverre noe disig. Så likevel Brønnøysund klart og tydelig.
Boka kunne fortelle meg at jeg var årets første besøkende. Med unntak av en tiendeklasse hadde kun åtte personer tatt turen hit opp i løpet av fjoråret. Utenpå boka sto det “Baustadfjellet”, et navn som ikke figurerer på noen av de vanligste kartene. Jeg vet ikke hva som er den korrekte benevnelsen, men da dette markante kystfjellet er kjent som Mardalsfjellet over store deler av Sør-Helgeland velger jeg å forholde meg til dette.
Innmurt trekasse med plastboks, penal, bok og skrivesaker er standard for toppvardene i Sømna.
Kjørsvikfjellet.
En flott utsikt nordøstover mot Berg.
Nordover mot Trælnes og Brønnøysund.
Nordvestover mot Torghatten og Vega.
Østover mot Sømnas høyeste fjell, Lysingen.
Nedoverturen forløp problemfritt, selv om jeg et lite stykke rotet meg bort fra stien og havnet i ei bratt skogli (like ovenfor den flate myra). Noe gammel merking var fortsatt synlig her. Kom på hovedstien igjen som ble fulgt helt bort til vannverket, før jeg avsluttet med å følge grusveien ned mot Kystriksveien, der pappa ventet i bilen.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Til tross for den seineste påsken siden 1943 var det langt fra snøfritt på indre strøk av Helgeland. Jeg var såpass lei av vinter og snø nå at jeg var villig til å ta en to timer lang kjøretur utover mot kysten, nærmere bestemt Sømna, bare for å få en fornemmelse av vår. Pappa ble med utover. Han ville ta turen helt nedover mot Vennesund, mens jeg hoppet av i nærheten av Vik. Jeg hadde nemlig satt meg fore å bestige Mardalsfjellet – et ikke særlig høyt, men like fullt markant kystfjell.
