Litjfjellet rundt

Tur nr. 417 / 6. april 2012

stjerne

  • Start: 11:55
  • Framme: 18:25 (Stavassdalen)
  • Tilbake: 20:50
  • Starttemp.: + 1°C
  • Vær: Lettskyet / sol → delvis skyet / sol / klart.

Med kamera i fokus

Temperaturen hadde så vidt bikket over på plussiden da jeg omsider var klar til å ta fatt på den årlige runden rundt Litjfjellet. Det var likevel ingen tvil om at det fremdeles var vinteren som regjerte. Som de to foregående rundene var det også i år betydelige snømengder i terrenget, og på Vestersidveien var det vinterføre – nesten ei uke inn i april.

Jeg hadde med vilje drøyd starten til godt utpå dagen, i håp om å få se fullmånen mot slutten av turen. Alt lå til rette for det, da sola strålte fra en nærmest skyfri himmel. Det var nesten ikke til å tro etter gårsdagens snøvær.

Turklar.


Ved Blåfjellneset, like før jeg skulle legge i vei oppover lia, stoppet en bil ved siden av meg. Det var Magne Lund. Han var på utkikk etter hundene sine som visstnok skulle befinne seg oppi skogen her, et eller annet sted. Jeg ble invitert til “jakttårnet” i Karidalen, der Magne m.fl. skulle lage bål, og “jeg måtte bare komme innom og få meg en kopp kaffe”. Jeg takket for tilbudet og utelukket ikke et besøk, da det er nettopp via Karidalen jeg tar meg ned i Svenningdalen hvert eneste år.

Jeg antok at det var mye laussnø i lia oppover, og det stemte forsåvidt, selv om det ikke var fullt så ille som forventet med “bare” 20-25 cm laussnø. Heller ikke sekken virket så tung som fryktet. Plutselig hører jeg en scooter, og jeg ser Magne kjører oppover lia. På vei ned igjen har han fått tak i begge hundene. Det var greit å få ei scooterløype å følge et stykke oppover, selv om den ikke var lang.

Det er mye laussnø i terrenget, men oppover går det.


Typisk nok greide jeg å rote meg inn i tett granskog oppunder Skardforsen, men snart kunne jeg sette meg ned og ta meg en mat- og drikkepause ved inngangen av Svenningskardet, på øversida av fossen. Skardforsen var for øvrig åpen, men ikke særlig stor.

Pause.


Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å eksperimentere litt med kameraet på denne turen, og hadde drasset med meg et kamerastativ for første gang siden midten av 1990-tallet. Spesielt hadde jeg lyst å ta noen situasjonsbilder, så selvutløseren skulle sannelig får kjørt seg!

Med kamera i fokus.


Været var fortsatt nydelig innover skardet, og den hvite Storklumpen tok seg godt ut mot den blå himmelen i vest. Det var noe tidkrevende å montere stativ og kamera, men det var verdt det. Litt av hensikten med årets tur rundt Litjfjellet var jo nettopp å bruke tid på fotografering.

Det gode været ser ut til å holde seg.


Jeg er iferd med å runde Litjfjellet, før jeg sikter meg ned mot Stavassdalen.


Svenningskardet vendes ryggen. 


Stø kurs.


Eiteråfjellet sett fra sør.


I sørvest ruver Storklumpen.


Kamerastativ har jeg ikke hatt med på tur siden midten av 1990-tallet.


Etter hvert ble det noe mer skyer å se på himmelen – særlig i horisontene. Hverken Visttindan, Lukttinden eller Geittinden var å se, selv om det gode været vedvarte. En rein kom plutselig til syne oppå en liten haug nede i Dempa, og straks etter får jeg øye på fire stykker til, før ytterligere 4- 5 stykker viser seg et litt annet sted. Jeg prøver å fikse opp kameraet i en fei, men jeg er sjanseløs! Før jeg er klar til å knipse er reinen forsvunnet.

Som vanlig etablerte jeg meg under en solid furustamme, og jeg både spiste og drakk før jeg gikk i gang med å sanke tørrved. Det var lett å finne ved, og snart hadde jeg et flammende bål ved min venstre side. Men det brant fort opp, og jeg måtte til stadighet fore bålet.

Gutten i røyken.


Endelig skulle det bli kaffe! Men idet jeg skulle helle det nykokte kaffevannet over pulverkaffen, oppdaget jeg at plastkoppen hadde fått noen solide sprekker. Grunnen var at jeg hadde benyttet sekken som sitteunderlag, uten å tenke nøye nok gjennom innholdet. Ikke særlig lurt! Jeg prøvde å presse sammen sprekkene i koppen, før jeg tok sjansen på å helle i kaffevannet. Konsekvensen var selvsagt at jeg brant meg på det varme vannet som ble sølt utover hånda. Ikke særlig lurt det heller!

Hva skulle jeg nå gjøre? Tanken på å ikke skulle få seg nykokt kaffe denne vakre aprildagen var litt for absurd. Løsningen ble den lille plastbeholderen (ca 5 x 7 cm) jeg oppbevarte pulverkaffen i. Pulveret ble tømt over i en plastpose, slik at jeg kunne benytte beholderen som kopp. Det funket utmerket, og lettelsen var stor da jeg kunne slurpe i meg nykokt kaffe med den sedvanlige kvikk-lunsjen attåt.

Kaffe blir det til slutt. Sjokolade også…


Da jeg etter nærmere to timer ved bålet var klar til å gå videre, hadde jeg etterlatt meg et ca. 80 cm dypt krater i snøen der bålet hadde vært. Stavassveien var oppkjørt med scooter.

Mens jeg stod i veien og pakket jakken ned i sekken kom en scooter kjørende. En morsk kar med ei dame bakpå likte tydeligvis ikke at jeg stod i scootersporet. Først etter at han hadde passert la jeg merke til at det ved siden av scootersporet også gikk et oppkjørt skispor. Ja, ja… ikke alltid man har øynene med seg.

På vei inn mot Langvatnet så jeg at det hadde kommet opp ei info-tavle som måtte tas nærmere i øyesyn. Et fint tiltak! Ettersom det var ferske skispor på Langvatnet tok jeg sjansen på å følge disse. Jeg tok meg imidlertid “i land” igjen for å fortære en blodappelsin, før jeg la “utpå” igjen.

Til info.


Jeg passerte gapahuken på østsida av vatnet, og her hadde det tydeligvis vært en livlig aktivitet. Sikkert et populært turmål for folk fra Trofors.

Gapahuken ved Langvatnet.


På vei sørover myrdragene mot Karidalen ble det igjen mye laussnø, og ned i Karidalen klarte jeg atter en gang å rote meg inn i tettvokst granskog. Jeg forventet ikke å se folk ved jakttårnet, dit jeg hadde blitt invitert tidligere på dagen, og det stemte. Men det hadde vært folk her, kunne jeg se. Ei scooterløype tok meg ned i Svenningdalen, og dermed var det bare å følge Vestersidveien tilbake til Strendene.

Tross en solrik dag var det fremdeles vinterføre på veien, og det ble en god del staking. Det var snøfritt i Josefinegata, før det igjen ble vinterføre på Elveveien. Fullmånen lot vente på seg – selv med rekordsein hjemkomst, men det fikk så være. En herlig runde hadde det vært, og en perfekt avslutning på påsken.

You may also like...