# 424 • 27. – 28. juli 2012

stjernestjerne

Dag 1 (av 2):
Info
  • Start: 17:35
  • Framme: 17:45 (Vardøya) / 18:15 (toppen av Vardøya)
  • Starttemp.: Ca. + 15°C
  • Vær: Delvis skyet / sol. Litt vind. Mot natt overskyet og regn.

I havørnas rike

Det lå i kortene at det ikke kunne bli en altfor ambisiøs tur, da det kun var meldt en dag med finvær før drittværet skulle vende tilbake. Etter å ha saumfart årets turplan kom jeg fram til at Vardøya – det høyeste punktet i Herøy kommune – kunne være et aktuelt turmål. Riktignok var jeg avhengig av båtskyss et lite stykke, da den lille øya hverken har rutebåtanløp eller fast bosetting, men jeg hadde likevel tro på at dette ville la seg ordne på et eller annet vis.

Som den eneste av de atten Helgelandskommunene hadde jeg aldri vært på tur i Herøy kommune før, om vi ser bort fra en sykkeltur gjennom kommunen på slutten av 1990-tallet. Egentlig et stort paradoks, da denne skjærgårsdkommunen midt på Helgelandskysten både er lett tilgjengelig og svært naturskjønn. Men nå var jeg altså klar til å gjøre noe med dette triste faktumet, og satte kursen utover mot kysten, i den hensikt å bestige det høyeste “fjellet” i kommunen – svimlende 119 meter over havflata!

Skjærgårdskommunen Herøy. 


På kjøreturen utover Vefsnfjorden fikk jeg kontakt med Thomas Lauritzen. Han visste jeg om pga World Wide Vikings’ nettside wwv.no. Der kom det fram at Thomas hadde skysset flere kommunetoppsamlere over sundet til Vardøya, og jeg satset på at han hadde anledning til å frakte meg over til øya i løpet av dagen. Det hadde han, selv om det ikke ble før i sekstida på ettermiddagen, da han var ferdig på jobb. Han hadde til og med tid til å hente meg dagen etter, da planen min var å overnatte i telt på Vardøya.

I Mosjøen hadde jeg vært innom for å kjøpe vann, og i Sandnessjøen ble det kjøpt inn noen øl, før jeg kjørte om bord i ferga til Dønna.

Jeg hadde ikke før kommet fram til snuplassen på Ytre Øksningan, før telefonen ringer. Det er Thomas, som allerede nå (en halvtime før avtalt tidspunkt) har tid til å frakte meg over. Flott! Snart var vi på vei over sundet i en liten motorbåt. Farvannet her er urent, men den 22 år gamle herøyfjerdingen navigerte med stø hånd, før han la til mot et berg, der jeg hoppet i land.

Endelig på Vardøya.


Jeg ble tipset om fine teltplasser nord på øya, da det viste seg at Thomas også hadde overnattet her ute. Som forventet så det anbefalte området flatt og fint ut på avstand, men jeg tenkte jeg skulle gjøre litt rekognosering før jeg tok en endelig avgjørelse. Det gjeveste hadde vært å kunne slå opp teltet i nærheten av toppen, men om dette lot seg gjøre gjenstod å se. La fra meg sekken, og tok fatt på de drøyt hundre høydemeterne opp mot toppunktet.

Ikke mange meterne igjen – hverken bortover eller oppover.


Plutselig får jeg øye på ei havørn rett over meg. Den står så å si stille i lufta, og behersker tydeligvis luftstrømmene til fulle. Ikke noe uvanlig syn langs kysten, men like fullt et majestetisk skue. Ørna er vel nysgjerrig på inntrengeren som kravler der nede på bakken, men holder heldigvis en respektfull avstand, før den forsvinner. Thomas, som har skysset toppsamlere ut til Vardøya gjennom flere år, fortalte meg under båtturen at noen besøkende hadde observert hele ni ørner på en og samme tur!

Dønnamannen i øst / nordøst er en velkjent herre, der han på sedvanlig vis ligger med nesa i sky. 


Den ene etter den andre karakteristiske fjellformasjonen dukket opp i alle himmelretninger, og jeg følte at jeg var midt i smørøyet – omgitt av kjente og kjære kystfjell. Dessuten ble været bare bedre og bedre, noe som ikke akkurat la noen demper på turopplevelsen.

Ganske snart kom flysignalet på toppen av øya til syne litt foran meg, og straks etter kunne jeg plante beina på Herøys høyeste punkt – 119 moh. – og la blikket fare utover åpent hav, fjelløyer og et mylder av holmer og skjær.

Fra toppen har jeg en strålende utsikt mot bl.a. Lovundfjellet (623 moh.) og Trænfjellene (338 moh.). 


Tross sin lave høyde hadde jeg en formidabel utsikt fra toppen. Jeg kunne se alt som var verdt å se av fjellformasjoner mellom Torghatten i sør og Hestmannen i nord – for øvrig to sentrale aktører i sagnet om helgelandsfjellene. Træna, Lovund, Lurøyfjellet, fjellene på Aldra, Tomskjevelen, Dønnmannen, De syv søstre, Finnknean, Høyholmstindan, Vega og Søla var alle godt synlige fra her jeg satt og betraktet dette fascinerende kystlandskapet.

De syv steinsøstrene i øst / sørøst tar seg bra ut fra Vardøya.


Like gledelig som den flotte utsikten, var det at teltplassene var mange og gode rundt toppen. Her oppe ville jeg være! Dermed gikk jeg ned og hentet sekken, satte opp teltet og fikk i meg litt middag.

Været holdt seg foreløpig bra. Noe bevegelse i lufta var det riktignok, men det ble aldri særlig sjenerende. Etter middag la jeg meg nedpå ei lita stund, og det gjeldende kartbladet “Skipbåtsvær” ble hentet fram og studert. Det var nesten ikke til å fatte at jeg hadde ignorert Herøy som turområde gjennom alle år!

Fra mitt mobile hjem har jeg denne gangen panoramautsikt mot Vega og Søla i sør / sørvest.


Som mannen med steinansiktet på Dønna inntar også jeg horisontalen. 


Mellom himmel og hav – midt i øyriket.


“Your home is where your heart is” – utsikt mot sørøst.


Utpå kvelden ble det litt mer skyer å se på himmelen, uten at det forringet utsikten på noen måte. Ytterst ute i havgapet kunne jeg se det blinkende lyset fra Ytterholmen fyr, og oppe i nordvest – ved Træna – kom både den artige fjellknausen Hikelen og Dørværet til syne. Nå var det på tide å sprette seg en velfortjent pils, og ta en kjapp ringerunde til venner og kjente.

Nordover kysten mot bl.a. Hestmannen, Lurøya, Aldra og Tomma. Noe nærmere: Havsteinen og Slapøya.


Vide horisonter.


Mot tettstedet Seløy.


Det var fint å sitte her på toppen av Vardøya og se utover Helgelandskysten i all sin prakt denne julikvelden, og ytterligere et par halvlitere ble hentet opp fra sekken og gjort kål på! Etter hvert ble jeg vitne til en nydelig solnedgang, men jeg la også merke til at det for alvor begynte å skye over fra sør. Det var vel egentlig som forventet – godværet skulle jo ikke vare så lenge. Det tok da heller ikke lang tid før det begynte å dryppe. Likevel ble det ikke kjøligere – tvert i mot.

Sola tar kveld…


…og avløses av regn.


Dag 2 (av 2):
Info
  • Start: 10:55
  • Framme: 11:05 (nede ved båten) / 11:15 (Ytre Øksningan)
  • Starttemp.: Ca. + 18°C
  • Vær: Delvis skyet / sol. Disig.

Som avtalt

Stod opp til et litt merkelig vær. I sør var det grått og disig, mens det i vest og nord var klar, blå himmel. Det hadde også blitt varmere. Jeg hadde en avtale om at Thomas skulle komme og hente meg i elleve-tida i dag, så det var bare å begynne å demontere teltet og pakke i sekken.

Grått og disig mot Vega og Søla.


Også i dag viste ei ørn seg, kun få titalls meter over hodet mitt. Den sirklet rundt toppen ei stund, før den forsvant. Litt nedenfor toppen var det tydelige spor etter torvuttak. Torva ble i tidligere tider brukt som brensel i skogfattige områder, ikke minst her ute i skjærgården. Multer var det også, og på vei nedover måtte jeg flere ganger stoppe opp og ta meg noen håndfuller.

I havørnas rike.


I nordvest er himmelen fremdeles blå.


Allerede mens jeg drev og pakket ned teltet hørte jeg en motorbåt, før jeg så båtføreren ta seg en runde sør for Vardøya. Jeg antok at det var Thomas som var ute i god tid. Han var i hvert fall på plass som avtalt, da jeg var nede ca. klokka elleve. Sekken ble lempet om bord, før vi la i vei innover mot Ytre Øksningan.

Vardøya legges bak oss.


Jeg betalte ham kr 600,- på eget initiativ. Det var mer enn han forlangte, men jeg syntes det var på sin plass, da han stilte opp på kort varsel og måtte kjørte to turer, hvorav en av turene var på lørdag formiddag.

Selvsagt kunne jeg gjort unna denne turen på en halvtime, men nå hadde det seg sånn at jeg ville dvele litt ved denne perlen av ei øy, derfor hadde jeg med teltet ut hit. Thomas tipset meg om andre severdige steder i Herøy, før jeg tok fatt på den lange kjøreturen østover.

Thomas stilte opp på kort varsel med båtskyss og godt humør.


Med denne turen er samtlige helgelandskommuner besøkt i tursammenheng – hele 22 år etter at jeg startet med å skrive turrapporter. Vardøya er dessuten den 15. av i alt 18 kommunetopper på Helgeland som er besteget. Kun toppene i Leirfjord, Lurøy og Rødøy står igjen for mitt vedkommende. Jeg kommer garantert snart tilbake til Herøy – den lille skjærgårdskommunen som kanskje er den vakreste av alle.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial