Tur nr. 428 / 12. oktober 2012

stjernestjerne

  • Start: 12:15
  • Framme: 15:30
  • Tilbake: 18:15
  • Starttemp.: + 14°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

En hvit flekk på kartet

Elgjakta var godt i gang, og jeg måtte velge turmål med omhu. Etter en rask titt på årets turplan kom jeg fram til at fjellet Neppelen i Leirfjord kommune kunne være aktuelt. I de bratte liene opp mot snaufjellet antok jeg at det var minimal risiko for å møte på representanter fra jegerstanden. Dessuten fikk jeg anledning til å besøke en del av Helgeland som for meg var en hvit flekk på kartet. Egentlig et stort paradoks, da området befinner seg midt mellom byene Mo i Rana, Sandnessjøen og Mosjøen.

Meteorologen kunne melde om sol og finvær over store deler av Midt-Norge og Nordland, men enn så lenge lå skodda kald og klam helt ned mot bakken. Jeg valgte likevel å feste lit til værmeldinga, og satte kursen mot Hemnesberget, før jeg tok ferga over mot Leirvika. På disse traktene hadde jeg aldri vært før, men det var dessverre lite å se før skodda endelig forsvant og ble erstattet av en klar og blå høsthimmel da jeg nærmet meg Bardal. Etter litt mat tok jeg til å følge en sti oppover lia, langs en bekk.

Skodda har endelig sluppet taket, og jeg blir begunstiget med et praktfullt høstvær på turen.


Stien snirklet seg oppover lia i retning Engadalen. Om den fortsatte innover dalen eller oppover ei fjellside var foreløpig uvisst. Men etter å ha krysset bekken var det ikke lenger tvil om at jeg var på rett kurs.

Fjellet på nordsida av Engadalen, Veten, er også et interessant fjell. Bl.a. skal det befinne seg en såkalt vardevakthytte der, i tilknytning til det gamle nasjonale varslingssystemet, da man tente veter i ufredstider. Men Veten fikk vente til en annen gang. Nå var det det Neppelen som gjaldt.

Snart får jeg en flott utsikt utover Bardal med Ranfjorden i bakgrunnen.


Terrenget flatet etter hvert ut, men før jeg kunne ta fatt på snaufjellet måtte jeg over ei dyp kløft. Denne kløfta var såpass vrien å ta seg ned i at jeg så meg nødt til å gå tilbake et lite stykke, der det var enklere å komme seg over.

Snart var både kløfta og skoggrensen et tilbakelagt stadium, men irriterende nok var det ikke fast fjell å gå på, selv om jeg nå befant meg på snaufjellet. Fjellsida bestod i stor grad av torv og tørrmyrer, som naturlig nok sugde krefter. Forholdene ble heldigvis bedre lenger opp.

Høst i fjellet.


Det er i motbakke det går oppover!


Fjellet var noe knausete enkelte plasser oppover, uten at det bød på nevneverdige utfordringer. Stort sett var det veldig greit å gå. En flik av Ranfjorden hadde vært synlig på store deler av turen, men når jeg nå begynte å nærme meg toppen ble mer av fjorden synlig, flere hundre meter nedenfor. Innbilte meg at jeg kunne skimte litt av bebyggelsen på Mo i Rana langt der inne, men var slett ikke sikker i min sak. På den andre sida av fjorden lå den langstrakte Nesnahalvøya med sine avrundede fjell.

Innover fjordarmen Utskarpen (t.v.).


Med sine 67 km er Ranfjorden Helgelands lengste.


Det øverste partiet av Neppelen har form som en langstrakt fjellrygg. Jeg fulgte ryggen, og siktet meg inn på det jeg antok var toppen (600 moh), en liten kilometer lenger vest. En haug med stein som var klumpet sammen skulle formodentlig markere toppunktet.

I horisontene kom en rekke kjente fjell til syne. Fjelltoppene på Tomma viste seg over Nesnahalvøya. Ellers inntok Hugltinden på Hugla, Dønnmannen og Botnkrona naturlige blikkfang, og i sørøst ruvet Okstindan i vinterham.

“Toppvarden” på Neppelen (600 moh) består av fem, seks steiner som er stuet sammen. 


På nordsida av fjorden ligger den langstrakte Nesnahalvøya med fjell som Laupen og Sjonfjellet.


Ut mot havet. Dønnmannen (t.v.) og Hugltinden (t.h.).


Botnkrona i De syv søstre troner over landskapet i sørvest.


I sørøst ruver Okstindan i vinterham.


Ettersom dagene i oktober er korte, tok jeg straks fatt på tilbaketuren. Det ble en litt uryddig nedfart, da jeg rotet meg inn i noe vanskelig terreng, men etter hvert var jeg “back on track”. Et elgtråkk ble fulgt et godt stykke nedover fjellsida, og videre langs den litt utydelige stien. Men elg så jeg ikke. Heller ikke elgjegere. Hørte imidlertid skudd i det fjerne, tidlig på turen. For øvrig observerte jeg sju ryper. Vel nede avsluttet jeg turen med å følge veien de få hundre meterne mot bilen, før mørket begynte å senke seg.