# 450 • 14. april 2014

For syns skyld

Litt research på nettet hadde gjort meg bevisst på at det tilsynelatende stusselige Hilstadfjellet, like ovenfor tettbebyggelsen på Hommelstø, kunne tilby en formidabel utsikt tross sin relativt lave høyde. Ved nærmere saumfaring av kartet så den rosende omtalen ut til å stemme, fritt til som fjellet ligger på sørsida av den vidstrakte Velfjorden. Og da meteorologen kunne varsle om minimalt med væte denne dagen valgte jeg å sette kursen utover for å ta den omtalte utsikten nærmere i øyesyn.

Fra Hilstad ILs klubbhus like ovenfor skolen startet jeg. En stor informasjonstavle levnet ingen tvil om at jeg var på rett spor. Det gjorde heller ikke den breie og noe gjørmete stien oppover skogen som jeg tok til å følge. Ikke så rart at stien var tydelig, da fjellet visstnok er et populært turmål for velfjordingene. I tillegg arrangeres motbakkeløpet “Hilstadfjellet opp” her – en årlig begivenhet for de virkelig spreke, og som går av stabelen utpå seinsommeren.

Utgangspunktet for turen er klubbhuset til Hilstad IL.

---

Jeg har absolutt ingen ambisjoner om å holde samme tempo som deltakerne i motbakkeløpet “Hilstadfjellet opp”.

---

Oppe i høyden ble skogen mer pistrete og tynn, men merkinga var god og lett å følge. En solid strek i regninga var det at skodda kom sigende og la seg klam og kjølig over landskapet. Mye av hensikten med turen var jo å få nyte utsikten over Velfjorden fra toppen.

Skodda kommer sigende, og det spøker for de store utsynene.

---

Ei lita rødmalt hytte som står åpen for allmennheten var grei å finne. Hytta var imidlertid stappfull av byggematerialer og diverse redskaper, da ei anna og større hytte var under oppføring bare få meter unna. Etter å ha signert hytteboka gikk jeg ut igjen, og kunne konstatere at skodda hadde lettet en del.

Oppe ved den gamle hytta ligger det fortsatt en del snø.

---

Fra hytta var det ikke lange biten bortover mot toppen, men jeg måtte til stadighet stoppe for å beundre utsikten, som nå åpenbarte seg i alle retninger. Flere av Velfjordens mange fjordarmer, som Storfjorden, Storbørja og Lessbørja var godt synlige herfra. Jeg fikk også et fint overblikk mot bebyggelsen på Hommelstø rett nedenfor.

I toppvarden var det utlagt bok, og jeg registrerte at fjellet hadde hatt i underkant av hundre besøkende hittil i år. Seinest i går hadde det vært folk her.

Storfjorden, en arm av Velfjorden, ligger til dels innenfor grensene til Lomsdal-Visten nasjonalpark.

---

Lessbørja og Storbørja.

---

Fra Hilstadfjellet har man en flott utsikt ned mot Hommelstø. 

---

Kartet skiller mellom Hilstadfjellet (den østlige delen) og Brattåsfjellet (den vestlige og høyeste delen), men ifølge lokale kilder er det gjengs å benevne hele dette fjellet for Hilstadfjellet, slik det også gjøres på informasjonstavla nede ved klubbhuset.

Den friske vinden her oppe gjorde meg lite, så lenge tåka holdt seg unna – og det gjorde den heldigvis. Det var flere varder spredt rundt, og etter å ha gått noen titalls meter kom jeg til en annen varde med en helt fantastisk utsikt utover Velfjorden.

Fra denne varden, litt bortenfor toppvarden (401 moh.), får jeg en storslått utsikt utover Velfjorden.

---

Etter sigende og ifølge lokale navn skal det ha stått en vete på Hilstadfjellet i gamle dager. Her innover Storbørja.  

---

Det bar så nedover igjen, forbi hytta og videre ned gjennom granskogen. Nå gjaldt det å finne en velegnet bålplass, slik at jeg kunne få koke meg kaffe. Valgte å følge en bekk nedover, men først helt nede ved en lysløypetrase fant jeg meg til rette mellom noen grantrær.

Veden var sur, men takket være noe tørrnever jeg hadde liggende i en sekkelomme gikk det greit å få fyr. Fordelen med denne type ved er at den ikke brenner like fort opp som f.eks. knusktørr furu. Det er i hvert fall min erfaring.

Fyr på bålet.

---

Snart kunne jeg helle i meg nykokt kaffe – og så kom Kvæfjordkaka fram, eller “verdens beste” som den også kalles. Jeg måtte jo på en eller annen måte markere at turen opp på Hilstadfjellet var min tur nr. 450 siden jeg begynte å “samle” på turer for 24 år siden.

Tur nr. 450 feires i all enkelhet med kaffe og kake.

---

Jeg spekulerte litt på om det var lurt å følge lysløypetraseen videre, da retningssansen ikke var helt skjerpet her inne i granskogen. Jeg endte opp med å ta sjansen, noe som viste seg å være et godt valg. På et jorde stod tre reinsdyr og beitet, som om det skulle være helt alminnelige husdyr. De viste ikke tegn på redsel, men fulgte nøye med da den tobeinte dro fram kameraet. Jeg kom ganske snart på en grusvei som jeg fulgte helt ned til bygda.

Denne løypetraseen var grei å følge videre nedover.

---

Tam, men nysgjerrig.

---

Siste post på programmet var å ta en titt på Nøstvik kirke (Velfjord kirke), som visstnok skal være Nord-Norges eldste trekirke. Etter en liten kilometers vandring langs asfaltert vei, kom den rødmalte kirka til syne nede i Naustvika innerst i Sørfjorden. På den siste bakketoppen før veien begynner å gå nedover la jeg merke til noen artige kalksteinformasjoner.

Kirka lå vakkert til, og det var lett å forestille seg at folk før i tida kom roende inn vågen, før de fortøyde sine færinger og fembøringer nedenfor kirkebakken.

Nøstvik kirke fra 1674 skal være Nord-Norges eldste trekirke. Enda tidligere skal det ha stått ei stavkirke her.

---

Naustvika. Innover hit kom kirkegjengere roende fra hele sognet iført sine fineste søndagsklær i eldre tider.

---

Jeg tok en runde rundt kirka og så at det bare var noen få graver her i Naustvika. Hovedkirkegården i Velfjord ligger nærmere Hommelstø. Noen gamle steingjerder vitnet om eldre tiders omstendelige og vakkert utførte håndverk. Kanskje er disse like gamle som den 340 år gamle kirka – eller til og med helt fra stavkirkas tid. Ikke vet jeg.

Nå på slutten av turen viste været seg fra ei langt bedre side enn da jeg startet, og de vel to km. tilbake til klubbhuset gikk lett og uanstrengt langs veien i finværet.