# 454 • 3. juni 2014

Vrien og vrang

En gang i tida ei selvstendig øy – i dag er Kunna i Meløy kommune landfast ved et 3 – 400 m bredt eid som forbinder den markante halvøya til fastlandet.

Farvatnet utenfor har til alle tider vært fryktet. Storhavet står rett på, uten beskyttende skjærgård, og på sett og vis kan en vel si at Kunna var og er et slags Nordlands svar på Stad – et punkt man nødig forserte om man ikke måtte. Det er da heller ikke uten grunn at den opprinnelige grensen mellom Helgeland og Salten ble trukket nettopp ved Kunna.

Det åpne havstykket gjorde at området på innersida av Kunna tidlig fikk en strategisk viktig betydning, og allerede i jernalderen utviklet det seg et maktsentrum her. Kunnsundet (et navn som interessant nok fortsatt eksisterer) var i jernalderen seilbart. Etter hvert som landet steg måtte de sjøfarende trekke farkostene sine over det grunne sundet, noe som gjenspeiles i navnet Kunnvalen (val: av norrønt vaðill ‘vadested, grunt sted’). Til syvende og sist stengte landhevingen sundet, og gjorde Kunna landfast.

Kunna. Navnet skal ifølge O. Ryghs Norske Gaardnavne bety merke, kjennemerke, den lett gjenkjennelige.

---

I vår moderne tid er ikke farvatnet utenfor Kunna like fryktet, selv om det erfaringsmessig kan duve godt på vei med Nordlandsekspressen rundt halvøya. Med utbyggingen av veinettet har området dessuten blitt innlemmet i Salten-regionen, og Kunna har ikke lenger status som grensemerke mellom Salten og Helgeland. Men med historien som bakteppe er området vel verdt et besøk, og det finnes en rekke fornminner på begge sider av det tørrlagte Kunnsundet, noe jeg vil komme tilbake til.

Målet mitt denne dagen var i første rekke å komme meg rundt halvøya – en tur jeg hadde gjort før, vinteren 2001. Dernest hadde jeg et håp om å ta meg til topps på det 599 m høye fjellet, hvis forholdene lå til rette for dette. Sist, men ikke minst håpet jeg å få se noen av fornminnene jeg hadde lest om på forhånd.

Etter en ikke altfor lang kjøretur fra Bodø var jeg framme ved Kunnsundet, klar til å legge i vei. Det var en fin sommertemperatur uten altfor skarp sol, og shorts var det mest bekvemme å gå i.

På samme måte som bl.a. Sømna og Nesna, var også Kunna i tidligere tider ei selvstendig øy.  

---

Jeg fulgte til å begynne med den vel en km lange og vakre sandstranda over til Kunna. Hadde ikke før kommet meg i gang, før jeg møtte på to jenter som kom gående opp fra vannkanten – for øvrig de eneste turgåerne jeg skulle treffe på hele turen.

Vel over på Kunna tok jeg til å følge en lettgått grusvei nordover. Videre prøvde jeg å følge en noe utydelig sti, som ikke var så lett å holde. På det framstående Sauberget satte jeg med ned og speidet vestover den steinete stranda, og prøvde å se meg ut en trase.

Etter å ha gått sandstranda over til Kunna, tar jeg til å følge en grusvei nordover.

---

Rett vest.

---

Ei temmelig forfallen hytte, som ikke kunne ha vært i bruk på mange år, ble passert, før jeg rotet meg inn i et svært så trøblete landskap. Tenkte først å følge den steinete stranda (som jeg trolig gjorde i 2001), men da jeg oppdaget noe merking valgte jeg å følge denne. Merkinga tok meg opp i skogen og inn mellom noen svære, mosegrodde kampesteiner. Det var et nærmest uframkommelig lende å ta seg fram i, tross merking, og jeg angret snart på at jeg ikke heller valgte å følge stranda.

Merkelig merking hadde jeg opplevd før, bl.a. i form av plastposer og fargerike luer hengende på greiner. Her på Kunna hadde man valgt en annen løsning, nemlig plastflasker I alle slags varianter – også disse festet til greiner. Vel, vel… jeg kom meg til slutt ut av denne labyrinten av kampesteiner og ned mot stranda igjen, vel vitende om at ferden videre heller ikke ville bli noen dans på roser. Enn så lenge var i hvert fall stranda fin å gå, bestående av svaberg og med god utsikt til karakteristiske fjell i ytre Salten.

Utsikt nordover mot bl.a. Fugløya.

---

Kraftanstrengelsen det var å ta seg gjennom det vanskelige partiet hadde tatt på, og jeg var i sterk tvil om jeg hadde ork til å klatre opp på fjellet. Da jeg fikk se fjellsida der det var aktuelt å gå opp slo jeg det endelig fra meg. Det ville nok latt seg gjøre å ta seg til topps, men med mye krattskog og et ganske knausete og kupert terreng ville det tatt sin tid. Det var da heller ikke så viktig for meg å bestige Kunnas høyeste punkt, i hvert fall ikke i dag, så jeg fortsatte like godt ferden rundt halvøya.

Jeg føler ikke for å ta meg til topps i dag.

---

Ved Rotkneet, nok en framstikkende bergknaus, fant jeg det beleilig å ta meg en mat- og drikkepause. Rota er for øvrig et annet navn på Kunna, som brukes den dag i dag. Mens jeg satt her i havgapet og nøt mitt otium kom plutselig Nordlandsekspressen farende på sin hastige vei sørover. Også andre større båter var å se.

Fra å ha tatt meg fram vestover skulle jeg nå fortsette sørover, og jeg kunne allerede se den flate øygruppa Støtt, i tillegg til Bolga og flere andre velkjente fjellformasjoner i sør.

Mot den lille øygruppa Støtt, sørvest for Kunna. 

---

Nordlandsekspressen på vei mot Sandnessjøen.

---

Rast på Rotkneet, ytterst på Kunna.

---

Veien videre startet pent og pyntelig, men etter vel en kilometers gange ble jeg på nytt konfrontert med et utfordrende terreng. Først var det en lang rekke skråstilte berg som skapte bryderi, og jeg måtte ty til utstrakt sikksakk-gåing, da bergene nærmest hadde form som gigantiske trappetrinn. Deretter kom jeg på en sti som ganske snart presset meg skikkelig opp i høyden. Oppover den bratte gressbakken fikk pulsen virkelig kjørt seg, og på toppen gikk det hardt utover innholdet i drikkeflaska.

Omsider fikk jeg karret meg ned mot stranda igjen, og fra nå av var det grei skuring via Einneset og videre østover mot Kunnvalen.

Turen rundt Kunna viste seg mer vrien enn jeg kunne huske, noe som en del uheldige trasevalg må ta litt av skylda for. Ved flere bergskrenter var det satt ut trestiger, men disse var av eldre dato og ganske så morkne av vær og vind gjennom årenes løp. Heller ikke de slitte tauene valgte jeg å stole på. På vei innover mot Kunnvalen oppdaget jeg en mink nede på svabergene.

Siste del av turen går i flatt lende.

---

Omsider kom jeg på grusveien, som tok meg forbi Kåpparhågan gravfelt, sør på Kunna. Gravfeltet er datert til jernalderen, og en ruvende bautastein levnet ingen tvil om at her hadde det levd en storkar. Sitat fra info-tavla på stedet:

En bauta fra jernalderen.

---

Mot Kunnvalen.

---

Jeg hadde ikke gått langt, før nok ei info-tavle kunne opplyse meg om fortidas liv og virke:

Omtrent slik kan naustet fra jernalderen ha sett ut (utsnitt fra info-tavla).

---

Og slik ser rester av naustet ut vel 1500 år seinere – lett å finne ved en rød garasje.  

---

Kunna gård ble passert, før jeg la i vei over eidet. Et par hester med føll som stod og beitet kom bort til meg da jeg gikk forbi. Kyr med kalv var det også å se på vei tilbake mot bilen. Alt i alt – en flott rundtur i et fascinerende, men til dels utfordrende landskap.

Tilbake igjen over Kunnvalen.

---