Åmnøya

Tur nr. 455 / 28. – 29. juni 2014

stjerne

Dag 1 (av 2):

  • Start: 17:55
  • Framme: 20:50
  • Starttemp.: + 13°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Smak og behag

På ren impuls bestemte vi oss for å sette kursen mot Åmnøya – et turmål Helle og jeg hadde hatt på plakaten lenge. Den relativt store øya sør i Meløy kommune er fullt mulig å nå med bil, om en er villig til å kjøre rundt et par tre fjorder. Men for oss som kom nordfra ville det være adskillig mer tidsbesparende å ta ferga fra Ørnes til Vassdalsvik, for så å fortsette i bil via Grønøya og over til Åmnøya. Dette siste alternativet ble da også valgt.

Vi hadde luftet flere muligheter for hvor vi skulle ha teltleiren, bl.a. ved den nydelige sandstranda ved Åmnes camping lengst nord på øya. Men for å kunne være litt mer for oss selv hadde jeg på forhånd sett meg ut Kjørrågvika som en aktuell base. Dit var det ikke langt. Dessuten lå vika fritt og åpent til, ut mot havet, slik at vi garantert ville få med oss midnattssola.

Framme ved utgangspunktet vurderte vi først å følge en sti, men siden det virket som om den hadde en litt feil retning, valgte vi heller å følge fjæra.

Vi tar oss sakte, men sikkert vestover Åmnøya langs ei steinete strand. 


Fjorårets fantastiske tur til Bolga har vi fremdeles friskt i minne.


Det viste seg snart at fjæra var ganske så steinete og ikke spesielt fin å følge. At Helle ikke hadde egnede sko for turen gjorde ikke saken bedre. Men ved å ta tida til hjelp tok vi oss sakte, men sikkert fram, og omsider så vi den forjettede vika nedenfor oss.

Kjørrågvika, som jeg hadde håpet skulle være ei idyllisk lita vik med sandstrand, svarte dessverre ikke helt til forventningene. I stedet for sand bestod stranda av stein og grus, og bak den var det rikelig med høyt gress. Ikke særlig innbydende altså.

Etter å ha pælmet innpå en iskald og usedvanlig velsmakende Smirnoff Ice, direkte fra frysebagen, gikk vi litt hvileløst rundt for å lete etter teltplass, uten at noe opplagt sted kom til syne. Men til slutt fant vi et brukbart sted et stykke bak stranda, inne i skogen.

Selv om Kjørrågvika ikke er blant Åmnøyas vakreste, er det lite å utsette på været.


Da teltet var på plass, var det på tide med middag – meksikansk gryte. Det hadde allerede rukket å bli seint på kveld, så vi var begge sultne. Plutselig skjer det! Gryta velter, da en av oss kommer borti den. Et hendelig uhell. Til alt hell hadde vi ikke tømt den ferdigstekte kjøttdeigen oppi gryta ennå, så mette skulle vi i hvert fall bli, selv om vi ikke kunne være kresne på smaken. Ved å spe på med rømme og paprika ble det til slutt et fullverdig måltid, og overraskende nok smakte det slettes ikke så verst.

Improvisering.


Så var det på tide med dessert. Helle har det gjerne med å overraske på slike turer, og denne gang hadde hun lurt med seg et rikt utvalg av ost og kjeks. Til og med salat kunne hun varte opp med, og da jeg tryllet fram noe rødvin fra ryggsekken, som sporenstreks fant veien ned i våre medbrakte turvinglass, kom godfølelsen snikende. Mygga var riktignok litt plagsom ei stund, men utpå kvelden forsvant den helt og holdent da lufta ble noe kjøligere.

Smak og behag.


Det var tydelig at det var flere enn oss som hadde vett til å nyte denne vakre sommernatta. Stadig vekk tøffet det småbåter forbi, og fra Bolga kunne vi innimellom høre musikk.

Da klokka nærmet seg ett, og sola står på sitt laveste over horisonten, gikk jeg opp på den nærmeste bergknausen for å få med meg midnattssola. Herfra hadde jeg utsikt nordover mot Meløya og Kunna, så vel som ned mot stranda vår og den markante Harfjelltinden (488 moh.) ytterst på Åmnøya. Alt opplyst av de rødlige solstrålene.

Sommernatt i Nordland. 


Kjørrågvika og Harfjelltinden opplyst av midnattssola. 


Bolga med den karakteristiske Bolgtinden (338 moh.).


Juninatta kan være ubeskrivelig vakker.


Det strålende nord.


Mot Meløya og Kunna.


Trøtt og brisen var det omsider på tide å krype inn i teltet, og etter å ha gjort de vanlige notatene over dagens små og store hendelser og opplevelser, var sommerens første overnatting i telt et faktum.


Dag 2 (av 2):

  • Start: 17:35
  • Framme: Ca. 19:00 (ved bilen)
  • Avskjed: Ca. 20:15
  • Vær: Sol fra klar himmel.

I ro og mak

Jeg stod opp til et fantastisk vær. Ikke en sky var å se på himmelen og en deilig bris holdt alt av mygg borte. Etter hvert kom også Helle ruslende ned fra teltplassen. Under frokosten bestemte vi oss for å forbli på stedet og bare la humla suse. Rundt Harfjelltinden dannet det seg etter hvert en eiendommelig “glorie” av kritthvite skyer, noe som var fascinerende å følge med på. Jeg hadde opprinnelig tenkt å bestige øyas høyeste fjelltopp i dag, men når sant skal sies fristet det mer å ta livet fullstendig med ro.

Harfjelltinden spiller uskyldig. 


Inn med magen.


Vi drøyde det helt til i halv sekstida på ettermiddagen før vi forlot Kjørrågvika. Planen var å lage middag før vi for, men vi bestemte oss i stedet for å kjøre til en annen plass på øya for å grille.

Tilbake ved bilen igjen tok vi først turen til nordenden av Skarsvatnet, der jeg visste det skulle befinne seg ei sandstrand. Det var utvilsomt et fint sted, men samtidig skyggefullt, omkranset av høye fjell. Middagen fikk vente. Før vi forlot Åmnøya ville jeg gjerne se helleristningsfeltene på øya, og dermed satte vi kursen dit.

Først godt utpå ettermiddagen tar vi avskjed med vika vår.


Feltet med ristninger ligger langt øst på den langstrakte Åmnøya. Vha. omhyggelig research på nettet før vi tok turen til øya, visste jeg det nøyaktige utgangspunktet for stien, som ikke er særlig lett å finne for en ukjent. Info-tavla på venstre side av veien kom til syne, og dermed bar det vel 250 m oppover lia i sør, langs en lettgått sti som enkelte steder var tilrettelagt med tretrapper. Ved veis ende dukket nok ei info-tavle opp, like nedenfor noen svære svaberg, og vi stoppet for å lese om fortidas bilder i berg.

Bergkunsten på Åmnøya må tas nærmere i øyesyn.


God adkomst for de kulturhistorisk interesserte.9 000 år gamle tegninger. 


Utdrag fra teksten på info-tavlene:

I Nordland finner man en særegen type bergbilder, kalt slipt bergkunst. Figurlinjene er slipt inn i det glattskurte berget, en framstillingsteknikk ellers ukjent i verdenssammenheng. De glattpolerte linjene gjør det vanskelig for lav og andre vekster å få feste, slik at figurene framstår i kontrast til det mørkere berget omkring. Bergbildene er laget i eldre steinalder og kan være rundt 9000 år gamle.

Da disse ristningene ble laget lå svabergene helt nede i havkanten, noe som ikke var helt enkelt å forestille seg, høyt oppe i terrenget som vi befant oss.

9 000 år gamle tegninger. 


Videre fra info-tavlene:

Her på nordsiden av Åmnøya, på en rekke glattskurte svaberg, ligger flere felt med til sammen 23 slipte bergbilder. Alle motivene er naturalistiske dyrebilder: rein, bjørn, elg og hval.

Dyrene er framstilt enten i naturlig eller i overdreven størrelse. Karakteristisk for bergkunsten på Åmnøya er de mange elgfigurene. En av de overdimensjonerte figurene er en elg som er 4,3 meter lang.

Ifølge Meløy kommunes nettsider er det nevnte elgmotivet “den største avbildningen av et firbeint dyr i europeisk steinalderkunst.” Den samme nettsiden oppgir imidlertid ingen kildehenvisning.

Helle tar en titt på en av de mange ristningene. 


Det var aldri hensikten å oppsøke flest mulig av helleristningene på disse store svabergene, men at vi i det hele tatt klarte å lokalisere en innrisset elg gjorde turen opp hit vel verdt.

Om lag 23 dyremotiver skal være risset inn på disse bergene av steinaldermenneskene.


Vel så betagende som den gamle bergkunsten var utsikten mot det vakre kystlandskapet. Vi skulle så gjerne ha gjort oss bedre kjent med Åmnøya, men vi måtte tilbake.

Opprinnelsen til navnet på øya kjenner ingen. Det som imidlertid er sikkert er at øynavnet, som de fleste andre øynavn, er svært gammelt. Ifølge O. Ryghs Norske Gaardnavne er det dessuten rimelig å anta at førsteleddet i Åmnøya er den opprinnelige formen, uten at han våger seg på noen forklaring av navnets betydning.

Flott utsikt nordover.


Mot Grønøya, der det berømte “furumotivet” på Nitedals fyrstikkesker skal være hentet fra. 


Åmnøya ble lagt bak oss, og vi begynte for alvor å holde utkikk etter en velegnet plass å grille. Ferga til Ørnes nådde vi ikke, så vi måtte belage oss på å kjøre rundt Glomfjorden. Med ett får vi se et skilt som forteller oss at Svartistunellen stenger klokka tolv. Dermed var det bare å kjøre på. Vi kjørte like godt hele veien tilbake til Bodø i ett strekk.

Vel hjemme igjen, langt på natt, kunne vi endelig gasse oss med grillet indrefilet med fløtegratinerte poteter. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves!

Straumdalstinden, lille og store Blokktinden sett fra østenden av Åmnøya.

You may also like...