Litjfjellet rundt

Tur nr. 469 / 20. mars 2015

stjerne

  • Start: 10:05
  • Framme: 16:55 (Stavassdalen)
  • Tilbake: 19:35
  • Starttemp.: + 2°C
  • Vær: Delvis skyet / sol → overskyet → lettskyet / sol → klart. Snøbyge.

Vårjevndøgn og solformørkelse

Da jeg for bare få dager siden ble oppmerksom på at en solformørkelse ville inntreffe på formiddagen den 20. mars, ble den årlige vårskituren rundt Litjfjellet framskutt med en dag i forhold til planen. Dette måtte jeg jo bare få med meg! Sveiseglass ble skaffet til veie, og ifølge forhandleren var jeg langt fra den eneste som hadde ambisjoner om å forevige dette astronomiske fenomenet. Da også værmeldinga for Helgeland var lovende, la jeg i vei med en stor porsjon optimisme.

Idet jeg krysser Svenningelva har jeg en liten time på meg før solformørkelsen er på sitt maksimale.


Langs Vestersidveien var skiføret dårlig. Selv med snødekke, var det såpass mye grus og stein i veibanen at jeg for en stor del ble nødt til å gå ved siden av veien.

Framme ved Blåfjellneset, der jeg hadde planlagt å rigge meg til med stativ, kamera og teleobjektiv, hadde jeg likevel god tid før solformørkelsen skulle være på sitt maksimale – temmelig nøyaktig kl. 11:00. Herfra hadde jeg fritt utsyn sørover dalen, uten at skogen kom i veien. Fotoutstyret ble montert, og så var det bare å vente.

Om jeg klarte å få til et like vellykket resultat som under solformørkelsen i august 1999, da jeg befant meg langt inne i Børgefjellet, skulle jeg være fornøyd. Et relativt tynt skylag dekket himmelen, noe som i grunnen bare var bra, da skydekket fungerte som filter. Jeg kunne dermed eksperimentere også uten sveiseglass. Klokka nærmet seg elleve, og jeg knipset i vei. I ettertid viste det seg at bildene som ble tatt uten bruk av sveiseglass ble av bedre kvalitet enn de som ble tatt med sveiseglass.

Litt før kl. 11:00 vendes kameralinsa mot sola.


Det tynne skylaget danner et naturlig filter.


Sola, månen og jorda på rett linje.


Det ble en anelse mer skjømt da formørkelsen var på sitt maksimale, men langt fra mørkt, slik det er under totale formørkelser. På norsk jord var det kun på Svalbard at månen dekket for sola hundre prosent, og dit var det litt for langt å dra.

På det meste dekker månen 94 % av sola her på søndre Helgeland. Ikke før i 2061 vil noe tilsvarende inntreffe.


Godt fornøyd med å ha fått med meg denne begivenheten, kunne jeg endelig starte den virkelige skituren oppover lia. Ikke mange minuttene seinere, var skydekket blitt såpass massivt at sola ikke kunne ses lenger. Snakk om å være heldig med forholdene da det gjaldt som mest! Selv om det ikke var mye snø, så var føret godt da jeg stavret meg oppover hogstfeltene. Som på flere tidligere turer rotet jeg meg inn i tett skog, før jeg kom på rett kjøl igjen i nærheten av Skardforsen.

Etter en pust i bakken, la jeg de frådende vannmassene bak meg og fortsatte ferden innover Svenningskardet. En åpen bekk viste seg litt trøblete, før det etter hvert begynte å dale snøfjoner fra oven. Dermed forsvant det som hadde vært å se av dyrespor.

På vei innover Svenningskardet begynner det å snø.


Idet jeg rundet Litjfjellet bevilget jeg meg nok en pause. Snøværet var nå erstattet med sol og stadig mer blå himmel, og det var i det hele tatt herlig å være på tur igjen. Et helt år hadde gått siden sist jeg hadde ski på beina – på fjorårets tur rundt Litjfjellet.

Var ikke kommet meg i gang igjen, før to ryper fløy opp. Skiføret hadde aldri vært noe å klage på, men nå ble det fantastisk. Visttindan og Geittinden kom til syne i horisonten, før det bar lett og uanstrengt ned i Dempa.

Finværet er tilbake, og jeg ser ingen grunn til å stresse. 


Storklumpen ruver innerst i Svenningskardet.


Nedover mot furuskogen i Dempa går det som en drøm.


Gikk en østlig trase gjennom Dempa, før jeg som vanlig fant meg til rette under ei velvoksen furu. I godt og vel en halvtime satt jeg bare og myste utover det vakre vinterlandskapet, der Storklumpen inntok et sentralt blikkfang, før det omsider var dags å stelle i stand et kaffebål. Tyriveden brant som bare det, og få minutter seinere duret det i den etter hvert så kullsvarte kaffekjelen. Til kaffen hadde jeg smuglet med meg en marsipangris som hadde overlevd jula.

Nykokt kaffe hører med på den årlige turen rundt Litjfjellet.


Tørrveden brenner godt.


“Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar.”


Fra bålplassen har jeg fritt skue mot Storklumpen, innrammet av grove furustammer. 


I løpet av de to timene ved bålplassen hadde himmelen klarnet fullstendig opp, men det var også blitt merkbart kaldere. Selv om Stavassveien ikke var kjørt opp med løypemaskin, var det likevel lettvint å ta seg fram langs den. Denne skogsbilveien ble bygd tidlig på 1970-tallet, og har vært i skral forfatning fra tid til annen. De siste årene har det imidlertid blitt gjennomført en omfattende oppgradering av den vel seks km lange veien, utført av Magnar Stene, som etter planen skulle være ferdig i løpet av fjoråret.

Skiføret er ideelt, noe som også min egen løype bærer vitnesbyrd om.


Vurderte om jeg skulle legge turen via Langvatnet eller ikke, men endte opp med minste motstands vei – å følge Stavassveien helt ned i Svenningdalen. Åpne bekker i terrenget var en av grunnene, men viktigst var vel bekvemmelighetshensyn.

Ved Stavassveiens begynnelse er det kommet opp nye skilt siden sist – både på norsk og sørsamisk.


Det ble en langdryg tur langs Vestersidveien tilbake, særlig med tanke på at jeg for det meste ble nødt til å gå til fots. Da jeg passerte det gamle huset ved Storforsen fikk jeg til min overraskelse se en flokk med sauer. De 25 – 30 dyrene stod tett i tett, sannsynligvis for å varme seg på hverandre. Ikke ofte man ser utegående sau i mars. Sola var for lengst gått ned, og fra Blåfjellneset begynte det for alvor å mørkne. På slutten av turen lyste Venus klart og tydelig på vesthimmelen.

I tillegg til den spektakulære solformørkelsen, var det i dag vårjevndøgn. Det vil m.a.o. si at dag og natt er like lang over hele jorda. Som en kuriositet kan det nevnes at på Nordpolen vil den første dagen med sol, etter et halvt år i mørke, sammenfalle med total solformørkelse (kilde: himmelkalenderen.com).