Værøya

Tur nr. 475 / 19. – 22. juni 2015

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 4): Nordlandshagen

  • Ankomst: 22:30
  • Vær: Lettskyet / sol.

Fuglefangernes øy

Værøya, ytterst i Vestfjorden, hadde vært diskutert som et interessant turalternativ før, men i år hadde øya høyeste prioritet. Så da værprognosene viste sol og finvær i dagene før sankthans, var veien fra ord til handling kort. Med to velfylte sekker, telt, soveposer, vanndunker og kjølebag, gikk Helle og jeg om bord på ferga Værøy, som skulle frakte oss langt til havs – først til Røst, og derfra til Værøya. Vi kunne saktens benyttet oss av helikopterruta, men det ville i såfall blitt vesentlig dyrere.

Det var mange grunner til å besøke Værøya. I tillegg til den særegne naturen milevis ute i havet, har øya en unik kulturhistorie. Tradisjonen med fangst av lundefugl er godt dokumentert – med eller uten lundehund – en spesialtilpasset hunderase som ble alet opp her ute. Mindre kjent er nok ørnefangsten som foregikk kun med bruk av hendene – også dette en flere hundre år lang tradisjon. At min egen morfar i sin ungdom hadde jobbet som dreng ved prestegården på 1930-tallet, var også et trekkplaster.

Den flere timer lange fergeturen fra Bodø via Røst til Værøya går over all forventning. 


Værøya i sikte.


Etter en seks timer lang og behagelig sjøreise, kunne vi stige i land på Værøya utpå kvelden. Som en del av planleggingen hadde jeg forhørt meg med Værøy kommune angående bil- og båtskyss, da turistinformasjonen ikke var åpnet for sesongen ennå. Som forventet stod en taxi klar til å frakte oss hvor enn vi måtte ønske på den naturskjønne øya, og uten betenkningstid var svaret Nordlandshagen! Den joviale drosjesjåføren viste oss hvor vi kunne fylle ferskvann på dunkene våre, før vi kjørte.

Veien slynget seg gjennom tettbebyggelsen på Sørland og utover til Nordland. I motsetning til det øvrige Lofoten, der man skiller mellom “yttersida” og “innersida” av Lofotveggen, opererer man med begrepene “sørsida” og “nordsida” på Værøya. Navnet skal komme av norrønt veðr, som kan sikte til at det er værhardt (kilde: snl.no), og har altså ingenting med fiskevær å gjøre, som man kanskje kunne tro. Grovt sett brukes på Værøya når det er snakk om selve øya, mens i Værøy brukes om kommunen.

Framme i Nordlandshagen.


Før vi gjorde opp for oss, fortalte sjåføren i positive ordelag om elektronika- og naturfestivalen Midnight Sun Festival som gikk av stabelen for første gang i fjor sommer nettopp her i Nordlandshagen, og som samlet et stort og til dels internasjonalt publikum. Etter planen skal en ny festival arrangeres i 2016. For oss som søkte naturens stillhet, passet det imidlertid bra at det var freden og roen som hersket her nå. Kun ett telt var å se i Nordlandshagen denne kvelden.

Vi slår oss til ro ved den gamle ferdavegen til Måstad.


Det var grønt og fint overalt – fra fjære til fjell – slik det jo er i Lofoten. Gikk litt rundt omkring for å finne den ideelle teltplasen, og endte opp med et sted på øversida av den gamle ferdselsveien til Måstad. Like bortenfor stod en platting med et par flate steinblokker oppå, som egnet seg utmerket til langbord. Denne anretningen fungerte visstnok som bar under festivalen, og den gjorde i høyeste grad nytten for oss også. Mens jeg satte opp teltet, begynte Helle med maten.

Helle har det gjerne med å overraske på slike turer, og jeg var ikke før ferdig med teltet før det vanket et glass Irish Coffee. Middagen ble inntatt ved midnatt, denne lyse midtsommernatta. Selv om været var godt, var det langt fra noen sommervarme å skrive hjem om. Men med klær nok var det likevel en fornøyelse å være her. Med Nordlandshagen som utgangspunkt skulle vi se og oppleve det Værøya hadde å by på av natur- og kulturopplevelser de neste dagene.

En Irish på oss hver markerer at den lenge planlagte turen til Værøya er blitt en realitet.


Med glasset hevet. 


Middag ved midnatt.


Gode og mette ruslet vi ned på sandstranda. Den karakteristiske Heimertussen – en vel ti meter høy steinformasjon like bortenfor stranda – måtte også tas nærmere i øyesyn. Det var litt uvirkelig å være her, på dette stedet som vi noen mørke vinterkvelder satt og planla tur til. På denne årstida er mørket fordrevet til fordel for ei sol som skinner både dag og natt. I løpet av natta ble vi vitne til noen magiske synsinntrykk, der Mosken og Lofotodden til stadighet skiftet sjatteringer.

Like nedenfor teltplassen har vi ei flott sandstrand til disposisjon, godt bevoktet av Heimertussen.


Midtsommernatt og midnattssol.


I nord ligger den ubebodde øya Mosken, med Lofotodden bak.


Før vi tar kveld blir vi vitne til et omskiftelig lysspill i de bratte Lofotfjellene.


Et par turgåere var alt vi så av folk denne kvelden. I tillegg ble ei ørn observert. Ellers fikk vi være for oss selv. I morra ventet nye opplevelser, da vi bl.a. hadde planlagt å gå den vel seks km lange ferdavegen mot Måstad – de gamle fuglefangernes grend og lundehundens opprinnelsessted.


Dag 2 (av 4): Måstad

  • Start: 15:20 (tur til Måstad)
  • Framme: 21:30
  • Tilbake: 0:45
  • Vær: Delvis skyet / sol.

I lundehundens rike

Første post på programmet i dag var å gå det korte stykket langs grusveien til den etter hvert så omtalte sjokoladefabrikken, som holder hus i tårnet ved den nedlagte flyplassen på Trollhavna. I elleve-tida trasket vi i vei.

Flott utsikt mot Mosken og Moskenesøya. 


På vei mot sjokoladefabrikken ville jeg ta en titt på den 800 m lange flystripa, som går parallellt med veien (øverste bilde). Den bar preg av manglende vedlikehold, med gresstuer som stakk opp overalt gjennom asfalten.

Værøy lufthavn ble åpnet i 1986, men eksisterte bare i knappe fire år, da den ble stengt etter den tragiske Værøy-ulykken i 1990. Like etter avgang en vindfull aprildag dette året styrtet Twin Otter-flyet i havet, og samtlige fem ombord omkom. I 1992 ble Værøy lufthavn offisielt nedlagt.

I dag betjenes Værøy av helikopter – for øvrig landets eneste regulære helikopterrute. Dette tilbudet har eksistert helt siden 1973, men ble naturligvis overflødig da den nye kortbaneflyplassen stod ferdig. I 1993 ble helikopterruta gjenopptatt, men denne var midlertidig, og først i 1997 kom det på plass en permanent ordning med helikopterrute til fylkeshovedstaden Bodø. Den gamle flystripa er nå i privat eie, men grunneier tillater småfly å benytte seg av den (kilder: luftfartshistorie.no og wikipedia.no).

25 år har gått siden flyplassen på Værøy ble nedlagt. 


Inne i det gamle flytårnet ble vi ønsket velkommen av Jeanette Johansen, som er driver av Lofoten Sjokolade AS. Her var det virkelig noe for enhver smak, og hun kunne friste med flere hyllemeter med håndlaget kvalitetssjokolade i alle tenkelige og utenkelige varianter.

Det er i grunnen en ganske vill ide å gå i gang med å etablere en sjokoladefabrikk på et sted som Værøy, og Jeanette møtte da også nok av motforestillinger i oppstartingsfasen. Men det hele viste seg liv laga – og vel så det!

Produksjonen kom i gang i 2008 og siden den gang har det bare gått en vei. Norske så vel som utenlandske filmteam har besøkt den unike bedriften på Trollhavna, og tv-programmene er blitt vist i en rekke land. I dag leverer Lofoten Sjokolade sine utsøkte produkter langt utover landegrensene.

Lofoten Sjokolade holder til i det gamle flytårnet.


Jeanette Johansen kan friste med mye godt.


Det ble selvsagt handlet inn litt, både til oss selv og til andre. Jeanette kom med tips om forskjellige steder vi burde ta turen innom på øya, og hvis bare tida strakk til utelukket vi ingenting. Men nå var det rett tilbake til Nordlandshagen, hvorfra vi skulle følge den gamle ferdavegen langs havet til fuglefangergrenda Måstad. Framme ved p-plassen traff vi på et tysk ektepar i bobil godt oppi årene. Min haltende skoletysk fikk kjørt seg, da tyskerne nesten ikke snakket et ord engelsk.

Den vel seks km lange ferdaveien til den avfolkede grenda Måstad, er neste post på programmet.


Med hver vår lettpakkede sekk la vi i vei langs yttersida av Værøya fra teltplassen vår – spent på hva dagen ville bringe av inntrykk og opplevelser. Vi hadde ikke gått mange skrittene før jeg oppdaget at det tok av en merket sti oppover et bratt skard – noe som var svært praktisk med tanke på en eventuell fjelltur i løpet av morradagen. Veien til Måstad ble straks til en sti, som slynget seg langs yttersida, med bratte fjell over oss og ei uendelig havflate under oss.

Vi legger Nordlandshagen bak oss, og begir oss mot fuglefangergrenda Måstad.


Igjen møtte vi på det tilårskomne tyske ekteparet, før et ungt nederlandsk par kom gående. Disse slo vi av en lengre prat med, og det viste seg at det var de som hadde teltet sitt stående i Nordlandshagen, et stykke bortenfor vårt eget. De hadde vært i Lofoten i lengre tid og var fra seg av begeistring for naturen – selv om sommertemperaturene ikke virket like imponerende. De frarådet oss å ta avstikkeren bortover til fuglefjellet noen km lenger fram, som opprinnelig tenkt, da det var tunggått og lite fugl å se.

Plutselig dukket ei av fjelløyene i Røst kommune opp i synsranden. Etter alt å dømme var det nok det 259 m høye Storfjellet vi skuet mot – drøyt tre og ei halv mil lenger ut. Den bratte lia tok etter hvert slutt, og lendet så ut til å bli noe mer medgjørlig videre.

 

Storfjellet i Røst kommune kommer til syne.


Det var på tide med lunsj, som bestod av tapas. Vi gaflet i oss den ene godbiten etter den andre, før det var på tide å legge i vei videre. Mens vi satt og spiste kom tre damer fra Vestvågøy gående, som hadde sine betraktninger om veien videre til Måstad, der de kom gående fra. De påstod at det fremdeles var en del røft terreng som måtte forseres. Vi ble enige om at jeg skulle fortsette til Måstad alene, mens Helle etter hvert ville begi seg tilbake mot Nordlandshagen.

Tapas til lunsj.


Sekken ble parkert, før jeg trasket i vei. Noe steinete var det her og der, men lett framkommelig overalt. Ved stranda nedenfor teltet vårt hadde vi i går kveld beundret den karakteristiske steinklippen Heimertussen. Nå dukket Yttertussen opp rett ved stien, og denne hadde tydelige menneskelige trekk.

Jeg lister meg forbi trollet Yttertussen.


Fra å ha beveget oss langs yttersida av Værøya hele veien, smatt jeg nå gjennom Eidet og over til Måstadhalvøya. I området rett før man går over Eidet var det tydelige spor etter veibygging fra hine hårde dage, i form av en ufullført steinsatt veitrasé.

Eidet er et interessant sted både i geologisk og arkeologisk forstand. Det 3-400 smale passet som forbinder Måstadhalvøya med resten av Værøya danner en geologisk grense mellom de “egentlige” Lofotfjellene og Måstadhalvøya, som ifølge geologene skal være 800 millioner år yngre. Her skal også finnes tre hustufter fra henholdsvis bronsealderen og tidlig jernalder, uten at jeg tok meg tid til å lete etter dem (kilde: Veien til de gamle fuglefangernes grend i boka Ferdaveger – Vandringer i Nordland).

Etter å ha tatt meg gjennom Eidet får jeg Vestfjorden på venstrehånda, før det bærer oppover Klømra.


I Klømra – på innersida av Måstadhalvøya – ble lendet bratt igjen. Men det føltes aldri utrygt, da veitraséen var tilstrekkelig brei. Jeg hadde nå snart gått hele den gamle ferdselsåra mellom Nordland og Måstad til ende, og husene i Måstad kom til syne. Det gamle veifaret er for øvrig avbildet på omslaget til boka Ferdaveger – Vandringer i Nordland – ei bok som inngående beskriver gamle ferdselsveier, ofte med stor kulturhistorisk verdi, fra så godt som samtlige kommuner i Nordland fylke.

Sitat fra nevnte bok, s. 254:

Veiprosjektet ble satt i gang som nødsarbeid til 2 kroner dagen. Arbeidsfolk var det nok av, og for å forsere arbeidet startet man like godt veibyggingen både i Måstad og på Nordland. På Nordland gikk arbeidet med stormskritt gjennom det flate lendet. Da arbeidslaget kom til Skiphalsen, der flatlandet går over i ur, ble jobben straks vanskeligere. Etter noen år stoppet bevilgningene – og arbeidet med.

På Måstadsiden jobbet man iherdig, og godt hjulpet av dynamitt sprengte man seg inn i fjellsida. Ved Klømra hang arbeidsfolket i tau til de etter mye arbeid fikk et lite fotfeste i lia. Arbeidet gikk seint, men folket sto på.

Forbi Klømra var det langt fra uproblematisk å anlegge vei.


Godt utpå kvelden var jeg framme i Måstad, og jeg vandret mellom de gamle trehusene. Den en gang så livskraftige bygda er i dag avfolket, men de fleste husene blir fremdeles holdt godt i hevd. Sitat fra info-tavla på stedet:

I Måstad bodde det opptil 150 mennesker, men mangelen på vei, strøm, havn og kai gjorde at stedets eneste butikk ble lagt ned i 1940. Skolen fikk samme skjebne få år senere. I 1974 forlot de siste innbyggerne stedet. Kulturmiljøet omfatter i dag bygninger fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall, hovedsakelig våningshus samt tufter og ruiner, steinbygde båtstøer, vorrer og steingjerder.

Måstad og Måstadvika.


Noe av det første jeg la merke til var de mange steingjerdene som gikk nedover mot fjæra – en tydelig teiginndeling av jordbruksarealet. Folk var det også her, og et aggregat gikk for fullt ved et av husene. Ble stående og beundre ei usedvanlig forseggjort og fint oppmurt båtstø. Det var en atmosfære av gammel tid her denne midtsommerkvelden, og jeg kunne bare forestille meg hvordan Måstadfolket hadde levd sine liv her og høstet av så vel havets som av fuglefjellets overskudd.

Grenda har da også vært noe helt utenom det vanlige. Sitat fra info-tavla:

Måstad er gjennom sin historie og beliggenhet en av de mest unike grender i Norge. Her har det blitt drevet kombinasjonsbruk med fiske, jordbruk og fuglefangst kanskje så langt tilbake som vikingetiden. Men det spesielle med Måstad var først og fremst fuglefangsten som var viktig både for sjølberging og ga en kjærkommen ekstrainntekt. Fuglekjøttet ble enten tilberedt ferskt eller saltet i tønner, mens fjær og dun ble solgt.

I fuglefangernes grend.


I boka Alt for Norge – Historien om et utvær av Pål Espolin Johnson (utgitt i 1975) – et verk viet fullt og helt det gamle Måstad-samfunnet – får vi et unikt innblikk i hverdagslivet i grenda fra 1909 og framover. Det som slår en, er hvor mye naturkunnskap disse menneskene var i besittelse av, og hvordan arbeidsoppgavene skiftet i takt med naturens syklus og årets gang. Boka kom i grevens tid, da hovedinformanten, Magda, gikk inn i sitt 91. år da boka kom ut og Måstad var i ferd med å bli avfolket.

Et utdrag:

Så snart Lofotfisket var over, vendte de havet ryggen og ble fjellfolk. I noen travle vår- og sommermåneder var det mennesker å se både sent og tidlig på stien oppe i fjellsiden. Hålihalsen var den farligste delen av stien. Det hendte den tok menneskeliv.
 
Under dem lå Røsthavet, og som en bred uhyggevekkende brem langs landet – fallgarden. Grønne flekker i blått hav, og hvite lysende skumskavler i det grønne. Og bortenfor alt lå Røst kastet i havet. Stavøya som en halefinne bratt i været. Vedøya og Storfjellet sveiset sammen til en rund og stor hvalrygg. Nykene lengst borte – som tre musetenner opp av ingenting. Men tidlig lærte de at kom skodda sigende, måtte de bruke vettet.

Av vel to millioner lundefugl på det meste, hentet Mostingene ut opp mot 15.000 lundefugl i året.


Jeg befant meg altså i fuglefangernes grend – men også i lundehundens rike:

I fuglefangsten benyttet nemlig mostingene seg av lundehunden – en av Norges sjeldneste hunderaser. Samtlige nålevende individer av rasen norsk lundehund kan føres tilbake til nettopp Måstad. Hunderasen har flere bemerkelsesverdige særtrekk. Den har f. eks. minst seks tær på hvert bein, er i stand til å lukke ørene, samt at den kan legge hodet rett bakover på ryggen.

Lundehunden ble beskrevet første gang i 1590. Tre teorier finnes om rasens opprinnelse. Den første går på at den er et resultat av selektiv avl på buhund. I den andre teorien holdes det fram at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og kanskje etterkommer av en forhistorisk hundetype. I såfall går lundehundens røtter tilbake til tida før siste istid. Den tredje teorien er at lundehunden nedstammer fra såkalte urhunder. Rasens ekstreme anatomi er til støtte for dette, men ingen av teoriene er bevist.

Det som imidlertid er sikkert er at det var på hengende håret at ikke denne eldgamle hunderasen ble utryddet. I 1940 fantes det kun omkring 50 lundehunder – alle som en lokalisert i Måstad. Året før hadde tre tisper og en hannhund blitt sendt til en oppdretter på Hamar – noe som ble rasens redning, fordi samtlige av de resterende hundene på Måstad døde av valpesyke i 1941, etter å ha blitt smittet av en tysk schäferhund (kilde: wikipedia.no).

På vei tilbake ser jeg rett over Måstadvika mot Sanden og Repphellaren.


Det var på tide å komme seg tilbake. Oppe i Klømra stanset jeg opp. Herfra hadde jeg fri sikt over Måstadvika mot Sanden (eller Puinn Sanden, som værøyværingene kaller den flotte sandstranda).

Like ovenfor stranda ligger to såkalte kysthuler. Den ene av dem, Repphellaren, er som en stor katedral. Den andre, noen hundre meter bortenfor og atskillig smalere og mer utilgjengelig, skjuler 3.000 år gamle hulemalerier – omtrent like gamle som bronsealdertufta i Eidet (kilde: geo365.no).

I planleggingsfasen av Værøy-turen hadde jeg et visst håp om at Helle og jeg greide å skaffe båtskyss til Sanden for en rimelig penge, selv om jeg vel visste at det kunne bli vanskelig. Jeg smatt gjennom Eidet og mot yttersida av øya. Den godslige Yttertussen ble passert, før sekken, som stod akkurat der jeg satte den, ble akslet på. Mot slutten av turen fikk jeg se Helle et stykke foran meg, og den siste biten tilbake til teltet i Nordlandshagen gikk vi i lag, med midnattssola rett i fleisen.


Dag 3 (av 4): Håheia – Hornet / Nordland

  • Start: 3:50 (tur til Håen)
  • Framme: 5:40
  • Tilbake: 7:50
  • Starttemp.: Ca. + 8°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

I min morfars fotspor

Det var natt og det var lyst. Kun et par timer hadde gått siden vi kom tilbake fra en flott vandring langs den gamle ferdavegen til Måstad. Mens Helle følte mest for å ta kveld, ble jeg sittende i “baren”. Blikket ble dratt mot den knallgrønne fjellsida rett ovenfor teltet. Tenk å være på fjellet nå – på Værøya! Jeg hadde jo selv sett at det gikk en merket sti oppover det bratte fjellskardet like oppunder Hornet, og på natta er det jo så fint lys. Etter en Irish og et par cider gikk det en faen i meg. Ja! Jeg gjør det!

Fjellet frister. 


Dermed la jeg i vei oppover skardet, etter vel tre timers hvile i teltleiren, med en jakke kveilet om midjen og ei vannflaske i hånda. Stien var stort sett grei å følge oppover. Ikke så bratt som fryktet, men med rikelig av laus småstein måtte jeg trå varsomt. Det gikk sakte, men sikkert oppover. Likevel føltes formen overraskende god. Stadig vekk stoppet jeg opp for å beundre utsikten nordover mot Mosken og Lofotodden bak meg, og teltet ble bare mindre og mindre der nede i Nordlandshagen.

I det dempede nattelyset stopper jeg stadig for å beundre utsikten.


Til slutt var jeg kommet øverst i skardet, og ganske snart hadde jeg fri sikt ned mot kommunesenteret Sørland, lokalisert på ei brei strandflate sørøst på øya, der den store majoriteten av kommunens innbyggere bor. Stien vred seg rundt fjelltoppen Hornet, og jeg valgte å følge denne videre.

Sørland.


Straks Hornet var rundet, var det ingenting som sperret for utsikten videre sørover. Håen og Håheia lå foran meg, kledd med gress og lyng helt til topps. For et utrolig innbydende fjellterreng! Jeg fikk en sterk følelse av å være på riktig sted til riktig tid, og jeg gledet meg til ferden videre. Den asfalterte veien, som ikke er inntegnet i alle kart, buktet seg oppover fjellsida mot toppen. Det fristet i grunnen å følge denne, men da måtte jeg først nedover et stykke.

Jeg småjogget nedover lia, helt til jeg hadde asfalt under beina. Veien, som har sitt utgangspunkt ved Sørland, er anlagt for å betjene NATO-installasjonen på toppen av Håen. Den gjør det også til en trygg affære for den gemene hop å ta seg til topps, selv om havskodda skulle komme sigende. Et stykke av veien går i tunnell, men i og med at jeg traff på veien litt høyere opp, unngikk jeg å måtte gå i mørke. Tvert imot så krøp sola stadig lenger nedover fjellsida.

Jeg velger å ta meg nedover mot veien, som slynger seg helt til toppen av Håen.


Et informasjonsskilt kom til syne, og det viste seg at jeg nå stod rett ved et av de tradisjonelle ørnehusene – små skjulesteder i ura bygd av stein, som dristige værøyværinger i sin tid brukte for å fange ørn. “Fuglefangernes øy” – et slagord som blir brukt i turistbrosjyrer o.l. – sikter altså ikke bare til Måstad-folkets fangst av lunde og annen sjøfugl. Her ute drev man også med ørnefangst – og det med bare nevene! Sitat fra info-tavla på stedet:

Værøyfolkets mest spesielle sport var å “sitte på ørnhus” og fange ørn – med hendene. Beskrevet blant annet av italienske reisende på 1600-tallet. Dette ørnehuset var i bruk til 1972. Ørnefangsten foregikk kun i desember måned og var mer en sport enn en jakt selv om det ble betalt skuddpremie på 2 kr per ørn. Tidligere fanget man ørn på grunn av den skaden ørna gjorde på utgangersauene på vinteren. Ett enkelt år ble det utbetalt skuddpremie for 252 ørn. Ørnhus finnes flere steder på Værøy.

Et snodig landskap langt til havs.


Ørna ble totalfredet i 1968, men Walter Kilvik hadde tillatelse til å fange ørn i noen år til, for å ringmerke den. Også på øya Bolga i Meløy kommune, som Helle og jeg besøkte for et par år siden, foregikk det ørnefangst med bare hendene, men her tok denne formen for fangst slutt mye tidligere. Lyder Andreas Nikolaisen (1875 -1925) var visstnok den siste på denne øya som fanget ørn (kilder: NRK Nordland og informasjonsskilt på Bolga).

Det var et helt spesielt landskap her oppe på “Værøyas tak” – nærmest litt steppeaktig. På ei anna info-tavle jeg passerte kunne jeg lese at de flate områdene på Værøyfjellene er rester av den paleiske flaten – et flatt og lavtliggende område som skal ha funnes mellom Europa og Amerika, før Atlanterhavet begynte å åpne seg for 55 millioner år siden. På toppen av Håen passerte jeg NATO-bygget, før jeg var framme på kanten og fikk en spektakulær utsikt mot Måstadhalvøya.

Fra toppen får jeg en helt ubeskrivelig utsikt mot Måstad og Måstadhalvøya, der jeg var for noen timer siden. 


Her stod jeg, på toppen av Håen (438 moh.) grytidlig på morrakvisten og speidet utover den enorme havflata som strakte seg ut i alle retninger. Jeg så også rett over Måstadvika mot Måstad, der jeg var i går kveld, fuglefjellet, brattene ved Klømra og Eidet. Og rett nedenfor stupet kunne jeg se en flik av Sanden. Også Røst var godt synlig bak Måstadfjellet. Morrasola lyste opp bebyggelsen ute på det flate Røstlandet, og bakenfor der igjen de merkverdige fjelløyene mellom Røstlandet og Skomvær fyr.

På tilbaketuren valgte jeg å følge Håheia i stedet for å gå langs den asfalterte veien. En tydelig sti førte meg langs den høyeste ryggen nordover. På høyre side var terrenget svakt hellende, mens det på venstresida gikk bratt ned i havet. Langt der framme lå Mosken, Moskenesstraumen og Lofotodden.

På Værøyas tak – grytidlig på morran. 


Et tilbakeblikk mot Håen, mens morrasola fester grepet.


Det ble en uforglemmelig vandring i et nesten uvirkelig, men lettgått landskap. I utgangspunktet tenkte jeg ikke å klyve opp på Hornet, som jeg nå hadde rett foran meg. Men da det ikke var mange meterne opp dit, og det virket som en lite energikrevende avstikker, gikk jeg like greit til topps. På nytt ble jeg overveldet av utsikten. Mosken og Lofoten hadde jeg hatt fri sikt mot hele veien, men herfra så jeg i tillegg rett ned på Nordlandshagen, den kritthvite sandstranda og teltleiren.

Fra toppen av Hornet (346 moh.) ser jeg rett ned mot Nordlandshagen og den fine sandstranda.


Etter å ha tatt noen bilder og skrevet meg opp i ei trimbok, bar det rett ned mot stien, før jeg rundet Hornet på nordsida og gikk skardet nedover mot teltleiren på samme sted som jeg hadde kommet opp. Jeg kjente at jeg var trøtt og jeg så fram til å få slappe av noen timer.

Helle var våken da jeg var nede i åtte-tida. Opprinnelig hadde vi tenkt å komme oss til Sørland i løpet av ettermiddagen, og derfra tinge båtskyss til Pund Sanden. Men vi innså at vi ikke kunne rekke over alt vi hadde lyst til i løpet av de få dagene vi hadde til rådighet. Langt enklere å få til, var å gjøre oss bedre kjent med Nordland, der morfaren min i sin tid bodde. Dermed hadde vi en plan for ettermiddagen. Men det var enda noen timer til. Nå som tørsten var slukket og sulten stilt, trengtes bare en ting – søvn!

Værøya har så mye å by på av natur og kultur at vi ikke greier å rekke over alt på bare noen få dager.


Til tross for at sola holdt på å steike meg levende i teltet og at ekstensiv lufting ble iverksatt, følte jeg meg uthvilt da jeg omsider fikk stablet meg på beina igjen. Klokka hadde blitt halv fire, og det var på tide med et varmt måltid. Middagen ble inntatt i den såkalte baren – et navn vi brukte på den store steinhella som hadde form som et langbord, og som ifølge drosjesjåføren hadde blitt benyttet som bar under festivalen.

Først i sju-tida på kvelden kom vi oss i gang. Planen var å rusle langs veien til grenda Nordland, helt nord på øya. Været var fortsatt upåklagelig. Den gamle flyplassen og sjokoladefabrikken ble passert, før vi etter ei stund så de første beboelseshusene. Spesielt iøynefallende var løkkuppelen på den gamle kirka som lå kloss inntil veien. Den lille rødmalte kirka er i dag Lofotens eldste, og ble bygd i Kabelvåg i 1714, før den ble flyttet til Værøy i 1799.

Lofotens eldste kirke befinner seg på Værøya.


Nøyaktig hundre år etter at kirka ble bygd fikk den status som valgkirke. Dvs. at den var ei av de vel 300 kirkene på landsbasis som ble brukt som valglokale under valget til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Dette var markert med en plakett på kirkeveggen.

På veggen hang det også en nøkkel, så vi låste oss inn. Mens kirka på utsida unektelig framstod noe værbitt, så bar den preg av godt vedlikehold på innsida. Gjennom vinduene på nordveggen syntes fjelløya Mosken, og bak denne, den fryktede Moskenesstraumen – verdens sterkeste malstrøm etter Saltstraumen, men adskillig mer myteomspunnet. Moskenesstraumen er omtalt i verk av verdensberømte forfattere som Edgar A. Poe (1809 – 1849) og Jules Verne (1828 – 1905).

Vi tar en titt inn i det gamle kirkebygget.


I skipet.


Også andre berømte kunstnere har latt seg fascinere av den mektige naturen ytterst i Lofoten. Den kjente illustratøren av norske folkeeventyr, Theodor Kittelsen (1857 – 1914), bosatte seg endog her på Nordland en kort periode i 1888, i forbindelse med et to år langt opphold i Lofoten og på Skomvær fyr.

Uten sammenligning for øvrig, så bodde også min egen morfar, Johan Henry Meier Monsen (1904 – 1985) her på Nordland, da han jobbet som dreng ved prestegården på 1930-tallet. Det var før han flyttet tilbake til Ballstad på Vestvågøya, ble gift og stiftet familie. Av den grunn hadde jeg gledet meg ekstra til å ta en titt på den nevnte prestegården. Ingen i familien har visst noe særlig om hans liv og virke her på Værøya, annet enn det lille han selv fortalte.

Hovedhuset på den gamle prestegården på Nordland, der morfaren min jobbet som dreng i sin ungdom.


At det var sparsomt med informasjon å finne fikk jeg bekreftet av onkelen min, som driver med slektsgranskning, da jeg i forkant av turen til Værøy prøvde å finne ut litt mer. Men som dreng på prestegården var han i hvert fall med på å ro sau fra Værøya til Mosken om våren, for så å hente sauene igjen på høsten. Hovedhuset på prestegården stod ferdig i 1898, og var ei vakker okergul trebygning med mørkerød og hvit kanting. I og med at det var folk til stede, holdt vi oss på respektfull avstand.

Det var spesielt å vandre mellom disse gamle bygningene, i min morfars fotspor, bokstavelig talt. Nordlandsnupen (450 moh.), Værøyas høyeste fjell, tronet bratt ovenfor kirka og prestegården. Når vi nå først var her, gikk vi et lite stykke videre, til kirkegården. Den var anlagt så langt ut mot havet som overhodet mulig. Fant meg en benk og fikk ringt og gratulert mamma med 70-årsdagen som var i dag. Feiringen skulle skje på et seinere tidspunkt, og en av gavene ville bli fra Lofoten Sjokolade.

Helt ute ved sjøkanten ligger kirkegården. 


På Nordland er det for øvrig gjort flere interessante funn fra både vikingtid og steinalder, bl.a. et jernsverd og andre våpen, som nå er i Tromsø museums eie. Funnene er gjort i området ved Mollbakken – en gammel strandvoll med mye rullestein – stein som har gnisset mot hverandre i vannskorpa gjennom lang tid og blitt avrundet. En kan lett se tre tidligere havnivå avtegne seg i landskapet her på Nordland. Disse ligger på henholdsvis seks, tolv og førti meter over dagens havnivå (kilde: Lofoten startside.no).

På tilbaketuren mot Nordlandshagen satte vi oss ned i en gressbakke like ved veien for å ta oss en kopp kaffe og nyte finværet. Den nederlandske jenta kom joggende forbi, og vi kom i prat med henne. Noen glass rødvin ble konsumert i baren utpå seinkvelden, før Helle og jeg gikk til ro.


Dag 4 (av 4): Sørland

  • Avskjed: 17:20 (Nordlandshagen)
  • Framme: 21:00 (fergekaia, etter tur gjennom Sørland)
  • Vær: Overskyet. Vind på Sørland.

Mellom fjell og hjell

Dagen var kommet da vi måtte tilbake til Bodø. Et rått og kjølig vær hersket denne siste dagen på Værøya, men heldigvis var det ikke noe nedbør. Vi hadde dessuten fått sovet ut, uten at morgensola hadde tvunget oss opp tidlig. Jeg var virkelig glad for at jeg hadde fått tatt meg den fjellturen i går natt, fordi nå hang skodda grå og tjukk nedover fjellsida. Teltet med det nederlandske paret var borte, men nye folk kom til – bl.a. noen utenlandske surfere og en barnefamilie.

Den siste dagen på Værøya hersker det en hustrigere værtype.


Farvel til den fine sandstranda og Heimertussen.


Under frokosten kom en nysgjerrig måse og slo seg til ro i lag med oss. Den holdt et årvåkent blikk – spesielt på polarbrødene som ett etter ett ble fortært, og den fikk straks navnet “inspektøren”. Det er jo en uskreven regel at man ikke skal mate måsen, men i dette tilfellet klarte vi ikke å dy oss, og rev av litt brød til den freidige skapningen. Telt og utstyr ble pakket, og så var det å ringe etter taxi. Men det skulle vise seg lettere sagt enn gjort, da jeg nesten måtte helt til sjokoladefabrikken for å få dekning.

Inspektøren holder øye.


Drosjesjåføren fortalte villig om Værøysamfunnet. Til forskjell fra en del andre øysamfunn, så var værøyværingene godt fornøyde med kommunikasjonene. Så har de da også direkte helikopterrute til og fra fylkeshovedstaden. Dette med kommunesammenslåing opptok mange. De fleste innså nok at Værøy i framtida ville bli absorbert i en større kommune, men da var det et sterkere ønske om å tilhøre Bodø / Salten enn resten av Lofoten, som man “egentlig ikke hadde så mye med å gjøre”, ifølge sjåføren.

Når det gjelder Røstværingene, så var de greie å ha å skylde på om ikke ting gikk som de skulle, sa han med glimt i øyet og på nordlendingers vis. Vi var nå kommet inn i tettbebyggelsen på Sørland, og taxisjåføren informerte oss om butikker og plasser å besøke fram til ferga gikk om noen timer. Beleilig var det at vi fikk deponert pikkpakket vårt i gangen på et leilighetskompleks i havneområdet, som polske gjestearbeidere så ut til å bruke. Her fikk dessuten Helle anledning til å ta seg en dusj.

Mellom fjell og hjell.


Så var vi klare for å se oss litt om på Sørland. Selv om været i og for seg ikke var så verst, så blåste det temmelig friskt. Vi fulgte veien gjennom bebyggelsen, som like gjerne bestod av bolighus som fiskehjeller – et velkjent trekk ved de fleste fiskevær.

Værøy er i dag et av landets største fiskevær. Av øyas vel 780 innbyggere er mange sysselsatt i tilknytning til fiskeriene – noe som er hovedårsaken til kommunens høye produktivitet (kilde: wikipedia.no).

De sterke handelsforbindelsene som Lofoten – og særlig Værøy og Røst – har hatt med de sør-europeiske landene gjennom tørrfiskhandelen, strekker seg mange hundre år tilbake i tid. Sannsynligvis helt tilbake til den venetianske adels- og handelsmannen Pietro Querini med sitt mannskap strandet på Sandøya i Røst en vinterdag i 1432. Vel tilbake i Venezia skrev Querini en utførlig beretning fra oppholdet i nord. I dag er Værøy og Røst vennskapskommuner med Venezia.

Værøy og Venezia er i dag vennskapskommuner, basert på mange hundre år gamle handelsforbindelser.


Sola skinner, men det blåser friskt. 


Helle og jeg bestemte oss for å ta en nærmere titt på kirka her på Sørland – ikke minst for å få en pause fra vinden. Men aller først måtte vi rekke dagligvarebutikken før den stengte. På noen benker utenfor butikken inntok vi lunsjen, som i kulingen ble en noget utfordrende affære.

Værøy kirke på Sørland stod ferdig i 1939 og avlastet kirka på Nordland, som i mange sammenhenger hadde blitt for lita. I 1984 ble nykirka restaurert. Det var godt å komme innendørs en stakket stund, før vi igjen måtte ut i blesten.

Værøy kirke så dagens lys i 1939. 


Altertavla av K. E. Harr er fra 1999 – vel 570 år yngre enn alabastfigurene i kirka på Nordland.


Værøy har om lag 780 innbyggere, og de aller fleste er bosatt her på Sørland.


Tilbake i havneområdet var det å hente sakene og begi seg bortover mot fergekaia. Snart kunne vi gå om bord i ferga og sette oss til rette bak de svære panoramavinduene i akterenden. Mens vi inntok hvert vårt velsmakende måltid, så vi Værøya bli mindre og mindre.

Den gassdrevne ferga “MF Værøy” tar oss trygt tilbake over Vestfjorden.


Værøya (t.v.) og Mosken svinner hen, og blir igjen til kulisser ute i havet.


Etterord:

Den 8. oktober 2015 – tidlig på morgenen – brant produksjonslokalene til Lofoten Sjokolade AS ned til grunnen. Mindre enn fire måneder etter at Helle og jeg besøkte sjokoladefabrikken, og kun ei uke etter at denne turrapporten ble publisert på helgetur.net, er fabrikken historie. Ingen liv gikk heldigvis tapt. Man får bare håpe at denne dramatiske hendelsen ikke er kroken på døra for den unike bedriften.

(Etterord er skrevet samme dag som fabrikken brant, 8. oktober 2015, kl. 22:30.)

 Bilder uten tekst fra turen (75 stk.)