# 57 • 14. – 15. juli 1991

Dag 1 (av 2):

Jevnt og trutt

Pratheep og jeg startet årets andre fellestur ved gården Øvre Hjortskardmo, et stykke sør i Svenningdalen, der han bor. Mens vi på den forrige turen, i begynnelsen av juni, opplevde at det begynte å snø mens vi overnattet under åpen himmel, var det regn vi hadde å stri med på denne turen. Turen i juni gikk til Store Hjortskardet. I dag, halvannen måned seinere, var det Lille Hjortskardet som stod for tur.

Med storsekkene på ryggen la vi i vei sørover langs grusveien på vestsida av dalføret. Etter vel en kilometers gange tok vi av fra veien, og fortsatte oppover en gammel traktorvei på sørsida av Brennåsbekken.

Det gikk jevnt og trutt oppover, før vi etter hvert kom opp på et flatt, men myrlendt platå, som vi fulgte sørover mot lille Hjortskardelva. Vi var nå i Sæterskogen, der det en gang i tida var sæterdrift. Dette området var også målet for turen, og vi gikk straks i gang med å sette opp teltet.

Det var mye knott her, og snart ble lufta fylt med yr. Yret gikk så over i regn, og kvelden ble stort sett tilbrakt inne i teltet med kortspill, tullprat, o.l.

Dag 2 (av 2):

Vått og rått

Vi stod opp til et trøstesløst julivær. Det regnet, og skodda lå langt nedover fjellsidene. Ingen vits i å hale ut tida, så utpå formiddagen pakket vi og dro.

I stedet for å gå myrdragene nordover, fant vi ut at vi skulle følge Hjortskardelva rett ned i dalen. Elva, som ikke er særlig stor, ble krysset både en og to ganger, før vi havnet i et skrekkelig “uland”, med høye, våte bregner og tett skog. Med gummistøvler var det glatt å ta seg fram. Det var heller ikke lett å se hvor vi plasserte føttene.

Omsider så vi jernbanebrua over Holmvasselva rett foran oss, og straks etter var vi nede på skogsbilveien. Rett nedenfor møtes Holmvasselva og Vasselva, som sammen danner den større Svenningelva. Grusveien ble fulgt tilbake til Hjortskardmoen.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1991.