# 97 • 7. mars 1994

Et skår i gleden

Nylig hjemkommet fra folkefesten under Lillehammer-OL, bød det seg endelig en anledning til å få prøvd ut mine nyinnkjøpte ski – Åsnes Sondre på en skikkelig fjelltur. Fra Mosvassdalen trasket jeg i vei oppover mot Steinhytta i sol og finvær, og for første gang i vinter var føret hardt og fint.

Idet jeg passerer den gamle Steinhytta på Tosenfjellet er været fortsatt godt. 

Jeg fortsatte tvers over Mosvatnet og oppover mot Mosvasstinden, som var målet for turen. Dessverre skulle ikke det fine været bli med meg til topps, og alt på ca. 900 meters høyde kom skodda sigende. Det gikk likevel greit å ta seg oppover mot toppen, som ble besteget fra sørvest. Den røslige varden kom til syne, og få minutter seinere stod jeg på toppen (1 033 moh.) – med tilnærmet null utsikt! Dette var selvsagt et skår i gleden, men lite å gjøre med.

Et blaff av blå himmel på toppen av Mosvasstinden.

På nedturen hadde skodda lagt seg over Mosvatnet og krøpet helt ned mot ca. 700 moh. Sikten var minimal, men vha. steiner og nakne bergknauser var det likevel ikke altfor vanskelig å holde kursen. Omsider hadde jeg kommet så lavt at sola brøt gjennom, og den siste biten var grei skuring.

Sikten er ikke særlig mye å skryte av på vei over Mosvatnet.

Endelig bryter sola gjennom, og fjellsida på den andre sida av Mosvassdalen kommer til syne.

Tre fjellryper ble observert på denne fjellturen. Selv om jeg ble snytt for utsikten fra toppen, var det likevel herlig å komme seg inn i fjellheimen igjen. Når det gjelder de nye skiene, så virket de solide og gode å manøvrere. Det lave spennet var imidlertid noe uvant, men forhåpentligvis er dette en vanesak.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.