Spisstindan (Gråvasstinden)

Tur nr. 477 / 12. – 13. juli 2015

stjernestjernestjerne

  • Start: 18:00
  • Framme: 23:35
  • Tilbake: 4:10
  • Starttemp.: + 20°C
  • Vær: Sol fra klar himmel / klart.

Høy og mørk

Som sist helg slo det til med godvær på søndag, og det fristet med nok en topptur. Av flere spennende turmål på årets turplan falt valget på Gråvasstinden i grenselandet mellom Rana, Rødøy og Lurøy.

Med utgangspunkt i Bodø hadde jeg foran meg en drøy kjøretur, både fram og tilbake, men jeg var av den oppfatning at jeg burde klare både kjøreturen og fjellturen, for så å møte på jobb igjen mandag morgen, selv om jeg ikke kunne påregne noe særlig med søvn. Det gjaldt å utnytte finværet maksimalt.

Gråvasstinden hadde jeg for alvor lagt merke til i 2010, da jeg prøvde meg på en bestigning av en av Strandtindan fra “baksida” – altså ikke fra Aldersundet. Innerst i et skard med en vakker foss foran seg tronet Gråvasstinden, mørk og ruvende.

Fem år seinere var turen kommet til denne bortgjemte kjempen. Etter å ha tatt av fra kystriksveien, og fulgt en heller skral grusvei på sørsida av Sørfjorden til veis ende, var jeg i gang. Til min glede kunne jeg starte turen med å traske langs en tørr og tydelig sti.

På vei oppover fra Svartvatnet begynner utsikten å melde seg, bl.a. mot Okstinden og Hestmannen.


Stien gikk oppover ei slak li, før den endte ved et naust i kanten av Svartvatnet. Vatnet lå som et speil denne sommerkvelden, og med en lufttemperatur på 20 grader var det ikke akkurat hustrig. Men behagelig var det ikke. For med dette været kjente også fluene sin besøkelsestid. De flyvende beistene svermet om hodet på den enslige fjellvandreren og gjorde livet surt. Påkjenningen ble til slutt såpass stor at jeg så meg nødt til å bruke en tynn overtrekksgenser som en slags niqab.

Etter hvert hadde jeg kommet så høyt at skog og kratt var et tilbakelagt stadium. Det samme var den verste flueplagen. Jeg nærmet meg nå ei formidabel kneik som jeg var nødt til å ta meg opp, og var spent på hvor bratt den egentlig var. Heldigvis viste terrenget seg fint, og det gikk over all forventning å komme seg opp.

Gråvasstinden hadde jeg fortsatt til gode å se, men med ett dukket den opp – med det til dels islagte Smibelgvatnet i forgrunnen. For en storslått natur!

Selv om det er nokså bratt oppover mot Smibelgvatnet, er terrenget fint.


Tilbakeblikk over den gåtte ruta – så langt. I bakgrunnen:  Sørfjorden, Telnestinden og Rødøyløva.


Endelig kommer Gråvasstinden til syne – den mest prominente av Spisstindan.


Fortsatte oppover fjellet med Smibelgvatnet stadig lenger under meg. På sørsida ruvet den mektige Strandtinden (eller Store Strandtinden) – den høyeste av Strandtindan og det høyeste fjellet i Lurøy kommune. Ikke overraskende lå det fremdeles enorme snømengder i fjellet – selv midt i juli.

Strandtinden (1173 moh.) ruver og rager over alt og alle i dette området.


Terrenget flatet ut et stykke, før jeg igjen måtte gyve laus på ei bratte – fullstendig dekket av snø. I denne høyden var det likevel trivelig å gå. Kveldslufta var sval og deilig, og flueplagen jeg måtte hanskes med tidlig på turen var nå en saga blott. Snøen var dessuten fast og fin, og bar godt.

I denne høyden er lufta rensket for fluer og insekter. Mot Raudskreda i øst.


Gråvasstinden er innen rekkevidde, men først må jeg opp en snøflanke.


Jeg nærmet meg for alvor Gråvasstinden, som på avstand virket grei å bestige. Etter å ha tatt meg bortetter en knausete fjellrygg, kunne jeg omsider ta fatt på selve tinden – som på nordøstsida var snødekt nesten helt til topps.

Høy og mørk.


Et mektig skue åpenbarte seg i nord-nordvest. Det var kveldssola, som jo i utgangspunktet er et vakkert syn. Men nå hadde det seg sånn at et syltynt slør av dis i løpet av kvelden hadde lagt seg i horisonten. Dermed var det som om solstrålene fikk et mer rødlig skjær enn vanlig.

Disen i horisonten gjør solstrålene ekstra rødlig.


Et vakkert syn.


De siste timeterne mot toppen – etter at den store snøflanken var tilbakelagt – bød på enkel klyving. Plutselig kom Flostrandvatnet til syne i sør, der det buktet seg godt og vel ei halvmil nedover mot Sjona.

Det er bestandig spennende å ankomme toppen av en ny tind, og Gråvasstinden med sine 994 moh. var såvisst intet unntak. En robust varde tok imot meg, før speilreflekskameraet ble hentet fram.

Flostrandvatnet og Sjona.


Toppen er nådd.


Denne delen av Helgeland har et stort antall flotte tinder, og landskapet må vel karakteriseres som alpint. Motivene var mange, men det jeg likevel lot meg mest fascinere av denne kvelden var den rødmende sola som sendte sine velfiltrerte stråler mot Gråvastinden.

Rødøyløva med ei rødmende kveldssol over seg.


Litt over klokka tolv startet jeg tilbaketuren. Midnattssola – som med sommertid viser seg klokka ett – gikk jeg glipp av med en halvtime, da den forsvant i skjul bak Telnestinden, to mil lenger nord.

Jeg holdt et bra tempo, og snart var jeg nede i nokså flatt lende igjen. I stedet for å gå om Smibelgvatnet og nedover krattskogen valgte jeg å følge det slake fjellet nordover, langs Nubben, for så å sette en mer direkte kurs rett ned mot bilen. Det var i hvert fall planen.

Snøen bærer fint og det er lett å ta seg fram.


Igjen blir jeg vitne til et makeløst skue, som leder tankene mot Theodor Kittelsens velkjente illustrasjon til folkeeventyret Soria Moria slott. Sola – rødere en noensinne – viser seg som et lysende øye midt mellom Store og Lille Blokktinden. Litt av en soloppgang!

Ei og anna rype fløy opp, noe som bestandig er et trivelig syn. Ekstra trivelig er det når man kommer over kull med rypeunger, som jeg også fikk gleden av å se i natt. Vel ti fullvoksne ryper ble observert på turen. Ei ørn gjorde seg også til kjenne.

En helt eventyrlig soloppgang mellom de to Blokktindan.


Snart hadde jeg kommet så langt nord at jeg hadde fjordarmen Gjervalen rett nedenfor. Jeg så meg ut en trasé nedover mot lavlandet, og denne viste seg svært lettgått. Selv etter at jeg hadde kommet ned i bjørkeskogen var det underlig lite bunnvegetasjon mellom stammene.

I fire-tida – etter åtte timer på tur – var jeg nede ved bilen. Den arrogante holdningen min om at jeg skulle klare å møte på jobb igjen i tide, klarte jeg ikke å innfri. Jeg kom en halvtime for seint!

You may also like...