# 491 • 31. mars 2016
Info
- Start: 14:10
- Framme: 17:50
- Starttemp.: + 3°C
- Vær: Overskyet → delvis skyet / sol. Snøbyge / haglbyge. Vind.
Syn for segn
Den såkalte Sagnstien ved Angarsneset, nord for Sandnessjøen, hadde jeg ganske nylig blitt oppmerksom på. Men det var lite informasjon å finne på nett, annet enn at det skulle dreie seg om et eldgammelt sagn om da St. Olav tok knekken på Reinestrollet på sin kristningsferd nordover langs Hålogaland for vel 1000 år siden. Dette mente jeg kunne være en passende tur i det litt ruskete vårværet. Dermed bar det utover mot Leirfjord igjen for andre gang på to dager.
Sagnstien på Angersneset skal tas nærmere i øyesyn.
For å begynne med sagnet, så går det som følger:
På si kristningferd til Hålogaland kom Heilag Olav også til Angersneset. Det var ved jonsokleite. Han harmast over at folk trudde på og ofra til det mektige Reinestrollet, og lovde seg sjøl å ta knekken på trollet.
Då han var komen vel i land med fylgjet sitt, la han ei sylvpil i bogen og skaut mot den staden i Reinesfjellet trollet hadde tilhaldet sitt. Med det same pila nådde fjellet, losna eit stort steinsprang. Sidan korkje høyrde eller såg folk noko til trollet.
“Sankt-Olavs-skotet” syns den dag i dag i Reinesfjellet. Og rundt den store steinen i fjøra, som vart nytta til alter under ofringane, er merke etter toga kongeskipet var bunde etter medan kongen var i land og drap Reinestrollet.
Tekst fritt etter Ole Løkås i Håløygminne, 1949 – 1952.
(Sitat fra informasjonstavle ved Angarsneset)
Utsikt nordover mot Løkta og Tomma med den lille øya Finnkona i forgrunnen.
Med utgangspunkt i sagnet, var det tre severdigheter å oppsøke i området:
-
St. Olavs-skottet
-
St. Olavs-pila
-
St. Olavs-steinen
Når det gjelder sistnevnte, så kan det være snakk om en av Norges største falloser – kanskje den aller største, noe jeg vil komme tilbake til.
Et lite skilt ved et grustak viste vei mot St. Olavs-skottet, og jeg tok til å følge den merkede stien oppover Angersnesåsen. Mot nord fikk jeg straks utsikt mot øyene Løkta og Tomma, mens jeg i vest hadde Dønna og i sørvest Skorpa.
Bygevær på vei inn fra sørvest. I skodda skimtes Skorpa.
Det tok ikke mange minuttene før jeg var oppe ved St. Olavs-skottet (St. Olavs-skuddet) – stedet der ifølge sagnet Olav den Helliges pil hadde tatt Reinestrollet av dage. Om det fortsatt finnes trollskap i området vites ikke, men i hvert fall satte det inn med en heftig snøbyge og vind idet jeg ankom Skottet.
Hullet i berget, som var noen få diameter stort med en liten grotte rett bakenfor, kunne saktens sette fantasien i sving for noen og enhver. Stedet minnet meg umiddelbart om et tilsvarende naturfenomen langs stien oppover Tilremshatten i Brønnøy, selv om dette her var hakket mer spektakulært.
St. Olavs-skottet.
Jeg søker ly for uværet.
Ferden fortsatte langs stien oppover, da snøbygen viste seg svært kortvarig. Sannsynligvis går stien helt mot toppen av Reinesfjellet, men noen topptur var jeg ikke innstilt på i dag. På et fint utsiktspunkt et par hundre moh. satte jeg meg ned. Den smale Ulvangsøya kom til syne i sør, der jeg befant meg for et par dager siden, og rett bakenfor, Sandnessjøen og De syv søstre, som var innhyllet i skyer.
Fra et fint utsiktspunkt ser jeg den langstrakte Ulvangsøya og Sandnessjøen i sør.
Angarsneset har navn etter fjorden Ulvangen. I bakgrunnen Skorpa og Dønna.
Jeg lurte litt på hvor St. Olavs-pila kunne befinne seg, som var neste attraksjon på programmet, men hadde en følelse av at jeg var for høyt oppe i fjellsida. Det viste seg å stemme. På vei nedover dukket den opp, like oppunder en bergskrent, ikke så langt unna grustaket nede ved veien. På vei oppover hadde jeg ikke vært oppmerksom nok, og passert pila uten å ense den.
Men her var den – pila som hadde endt Reinestrollets dager, ifølge det fargerike sagnet. Den vel 2,5 m lange pila kjente jeg igjen fra bilder, der den stod som en bauta over Angarsneset.
St. Olavs-pila.
Pila som kongen, ifølge sagnet, skal ha drept Reinestrollet med står som en bauta.
Vel nede igjen ble det en kaffepause i bilen, og nå så jeg at St. Olavs-pila var synlig herfra. På radio var det finale i NRK Nordlands kunnskapskonkurranse for 10. klassinger mellom Mo ungdomsskole og Kippermoen ungdomsskole, der sistnevnte til slutt trakk det lengste strået.
Turen var på ingen måte over ennå. Nå aktet jeg å følge fjæra rundt Angarsneset, i det håp om å lokalisere St. Olavssteinen. Stranda var noe røff å følge, men likevel ikke verre enn at det ble en fin vandring i sjøkanten. Stusset litt på en gammel innretning – et rustent hjul, formodentlig brukt for å dra båter på land, før jeg fortsatte mellom noen hytter, via Angarsneset lykt og utpå en nylig oppført molo.
Angarsnes lykt med Dalsvågfjellet på Dønna t.v.
Været hadde bedret seg, men når det gjelder St. Olavs-steinen, så klarte jeg dessverre ikke å oppspore denne. Etter å ha fulgt veien nordover, tilbake mot bilen, måtte jeg likevel si meg fornøyd med å ha betraktet to av tre severdigheter. St. Olavs-steinen fikk jeg eventuelt ha til gode til en annen gang.
Før jeg tok fatt på den lange kjøreturen hjemover, ville jeg kjøre den korte turen til Fagervika for å gjøre noe rekognosering i forbindelse med en annen tur jeg har hatt i tankene. Allerede etter noen få hundre meters kjøring dukker det imidlertid opp et interessant skilt med skriften “St. Olavs steinen”. Dermed vender jeg tilbake til grustaket, knyter på meg fjellskoene igjen og tar fatt på del tre av turen på Angarsneset.
Jakten på St. Olavs-steinen er over.
Ei info-tavle var satt opp ved veien, og jeg tok meg, som seg hør og bør, tid til å lese gjennom teksten. Det var ikke mange skrittene ned mot fjæresteinene herfra, og St. Olavs-steinen var lett å finne. Det var til og med satt ut bord og benker på stedet, i tillegg til en trimkasse. Trimboka var helt fra 2008, og hittil i år hadde kun åtte stykker skrevet seg opp, hvorav fire stykker i en og samme gjeng. Heller ikke de foregående årene hadde stedet hatt særlig med besøk.
Ei tavle med informasjon om sagnet er satt opp ved veien.
St. Olavs-steinen.
Sporene etter fortøyningstrossene til Olav den Helliges kongeskip skulle ifølge sagnet være synlige på steinen, og ganske riktig var det et tydelig horisontalt spor i kampesteinen.
Eventyr og sagn kan i og for seg være underholdende og fantasieggende, men har sjelden noe med virkeligheten å gjøre. Det er likevel bemerkelsesverdig at sagnet om St. Olav og Reinestrollet har overlevd på folkemunne fra generasjon til generasjon gjennom flere hundre år.
Nærmere sannheten enn sagnet er det nok at St. Olavs-steinen kan være en av Norges største falloser – og at dette stedet har hatt en viktig funksjon i de hedenske trosforestillingene. Riktig så fin som den velkjente marmorfallosen på Val’håjen på Glein, Dønna, rett over fjorden, er den ikke. Men hvis det er størrelsen som teller, så stikker fallosen på Angarsneset av med seieren. Nå skal det tilføyes at undertegnede ikke har fått klarhet i om dette faktisk er en virkelig fallos eller om det bare er snakk om antakelser.
En av Norges største falloser? I så fall ble fruktbarhet og de livgivende krefter dyrket her på Angarsneset i hedensk tid.
Fallosen på Angarsneset ble høytidelig avduket en sommerdag i 2007 av St. Olavs-steinens venner – en uhøytidelig og løst sammensluttet gruppering av kultur- og historiebevisste mennesker som syntes det var for ille at det gamle sagnet bare skulle dø ut. Jobben med sagnstien er gjort på dugnad, men prosjektet har høstet støtte fra Nordland fylkeskommune og Destinasjon Sagavegen (kilde: Helgeland Arbeiderblad, 29. juli 2007).
Turen avsluttes med å følge fjæra sørover og tilbake til utgangspunktet.
St. Olavs-skottet (8 bilder)
St. Olavs-pila (6 bilder)
St. Olavs-steinen (8 bilder)
Tags: fallosforhistoriemytologi og religionnaturfenomenersagnSt.Olavtematisk sti