# 403 • 2. – 3. juli 2011

Dag 1 (av 2):

Sommernatt under flogene

Nok ei helg var avsatt til overnattingstur – denne gangen til Åselidalen, som snor seg mellom de mektige Børvasstindan like sør for Bodø. Mens det for meg var helt nye trakter, hadde Helle besøkt dalen tidligere. Det var likevel såpass lenge siden at en ny tur fristet. Litt av hensikten med turen var dessuten å teste hvordan det stod til med fjellformen hennes, da hun ikke hadde båret tung sekk på lange tider.

Etter antall biler å dømme på p-plassen er dette et populært utfartssted, noe vi for såvidt visste på forhånd. Vi møtte da også på en del trivelige fjellvandrere tidlig på turen.

Klappet og klart.

---

Den T-merkede stien slynget seg over nakent berg og gjennom småskog oppover mot øvre Åselivatnet, der vi bevilget oss en matpause. Det hadde fint latt seg gjøre å slå leir her, men vi hadde satt oss fore å gå til øverenden av vatnet, så vi fortsatte videre. Langs vatnet ble terrenget noe røffere, med innslag av steinurd, men vi kom da fram til slutt.

Nedre Åselivatnet og Børtinden.

---

Finværet som var meldt lot tydeligvis vente på seg, og skyene holdt fremdeles stand da vi nærmet oss leirstedet. Likevel var det en god temperatur og ingen vind.

Det var et fint sted vi kom til. En liten flekk egnet seg ypperlig til å sette opp teltet. Bålplass med ved var det også her. Etter at teltet var satt opp var det klart for middag. Menyen bestod av Baligryte, etterfulgt av irish coffee med medbragt krem. Nam! Helle slutter visst aldri å overraske!

Snart middag – klokka ti på kvelden.

---

Det var noe mygg i lufta, men langt fra plagsomme mengder. Småfisken hoppet og spratt som bare det i Åselivatnet. Tror vel aldri jeg har opplevd maken til aktivitet i så måte, og det var tydelig at vatnet var tett “befolket”. Vi var imidlertid ikke her for å fiske, så vi nøyde oss med å bare betrakte ørretens luftige akrobatikk. Utover kvelden kom den sedvanlige turvinen fram, og det samme gjorde godværet vi var blitt lovet.

Været bedrer seg veldig utover kvelden.

---

Den ene etter den andre av Børvasstindan lot seg avdekke, og gradvis så vi hvilket fantastisk tindelandskap vi var omgitt av. Børvasstindan, som egentlig er som byfjell å regne for bodøværingene, består egentlig av to fjellrekker – Åselitindan og Falkflågtindan, hvorav den høyeste tinden rager opp mot 1200 m over det innfløkte fjordsystemet i nord. De fleste av tindene er imidlertid noe lavere. Midt mellom fjellrekkene finner vi den vel sju km lange Åselidalen, med bl.a. det idylliske øvre Åselivatnet.

I ellevetida var himmelen blitt nesten fullstendig klar, og sola viste seg i nordvest. Men etter at sola hadde forsvunnet i skjul ble det litt kjøligere i lufta. Det var vi i og for seg bare glade for, fordi med sola forsvant også alt av mygg. Fisken derimot hoppet og spratt – av og til bemerkelsesverdig nært land.

Sommernatt ved øvre Åselivatnet.

---

Vi gikk så i gang med å sanke ved til et bjørkebål, i tillegg til den veden som lå der fra før. Men selv om det var nokså enkelt å finne trevirke, så var det meste temmelig fuktig, og problematisk å få fyr på.

Plutselig oppdager Helle at hun har mistet innholdet i jakkelommen, deriblant mobilen. Vi iverksetter straks en leteaksjon – både i teltleiren og i skogen bak teltet. Heldigvis kommer alt til rette i løpet av kort tid.

Lettet setter vi oss ved bålet igjen, som endelig begynner å ta seg opp. Nå er det jammen meg på tide med kaffe! Men i det jeg skal løfte til side den “overfylte” kaffekjelen, da vatnet er i ferd med å koke, skjer det! Jeg mister kontrollen over kjelen, men klarer like fullt med et formidabelt presisjonsnivå å velte alt vatnet over flammene – slik at det gjenstridige bålet vårt slukker fullstendig! Kaffe ble det – men vha gassapparat. Bålet tok seg for øvrig opp igjen, utrolig nok.

Den lunefulle svartkjelen.

---

Natta ble veldig vakker, og ikke et vindpust var å anspore. Åselivatnet lå som et speil foran oss. I horisonten – i enden av Åselidalen – så vi tindene på Landegode. Fra selve bålplassen var det kun Navaren (632 moh) som var synlig, men gikk vi noen skritt langs stranda dukket også de øvrige tindene på øya opp. Rett over oss ruvet den over 1000 m høye Børtinden.

Nattmaten bestod av innbakte epler i folie som hadde ligget og godgjort seg i glørne, og smaken kan vel best beskrives som varm eplekake. Med en god dæsj krem på toppen var smaken uovertruffen!

Vatnet ligger som et speil foran oss og himmelen klarner fullstendig opp.

---

Etter x antall pappbeger med rødvin hadde det blitt morgen, og det var på tide å ta kveld! Et par ravner hadde tydeligvis lyst på maten vår, så jeg pakket rubbel og bit ned i sekken og lukket godt igjen. Vi sovnet til lyden av lystig fuglesang og viltre fossefall lenger inn i det ville dalføret.

---

Dag 2 (av 2):

Døgnvill retur

Mens frokosten ble inntatt i fred og fordragelighet langt på dag kom det to utlendinger gående forbi teltleiren vår. Vi hilste, før de gikk videre nedover. Det kjentes ut som det var morgen, men i virkeligheten var det nå blitt ettermiddag! Egentlig har vi bare godt av å gi pokker i klokka av og til, og bare være tilstede i “nuet”. Det var i hvert fall den unnskyldningen vi kom opp med.

Børtind (1046 moh).

---

Blankere er det vel ikke mulig å få et fjellvatn?

---

Ettersom jeg hadde lyst å se meg litt om i terrenget innenfor vatnet, tok vi oss en liten runde da vi var ferdige med å ta ned teltet og pakke sekkene. Flere flotte fosser som stupte blindt ned de bratte flågene i sør var å se, med Falkflogtindan ruvende over.

Skogstorkenebb.

---

Fosser og flog.

---

Da vi omsider hadde vett til å ta fatt på tilbaketuren hadde klokka blitt nærmere åtte på kvelden. Også denne sommerkvelden ble vakker, og det var nesten litt merkelig at ikke et løvblad var i bevegelse. Det virket i hvertfall sånn.

Et tilbakeblikk – Falkflogtindan.

---

Tilbaketuren blir fin.

---

På veien tilbake oppdager plutselig Helle en heller. Denne har nok helt sikkert blitt benyttet mange ganger tidligere til overnattinger, da det var murt opp stein ved inngangspartiet og en forseggjort bålplass et stykke utenfor. Vi fabulerte litt om å komme tilbake en høstdag for å overnatte her, før vi fortsatte nedover mot bilen.

En steinheller vekker oppmerksomhet.

---

Vi tok det veldig med ro på veien tilbake, bare for å nyte siste rest av denne herlige turen. Men omsider var vi kommet til veis ende, og kunne lempe sekkene i bilen. Fjellformen til Helle viste seg over all forventning, og jeg fikk stiftet nærmere bekjentskap med et – for meg – helt nytt turområde.